Ingvar Wiig
| Ingvar Wiig | |||
|---|---|---|---|
| Født | 10. aug. 1917 | ||
| Død | 19. okt. 1997 (80 år) Sola | ||
| Beskjeftigelse | Motstandskjemper | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Ingvar Olav Wiig (1917–1997) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig, kjent for sin deltakelse i ulike sabotasjeaksjoner og likvideringen av Herbert Geicke, en tolk for det tyske sikkerhetspolitiet. Han var medlem av Saborg i Stavanger, ledet av Helge Hansen. Wiig ble arrestert og torturert av Gestapo.
Tidlig liv og bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Wiig ble født i 1917 og bodde i Erfjordgata 35 i Stavanger under krigsårene. Før krigen hadde han en vanlig oppvekst i Stavanger, men med tyskernes okkupasjon av Norge i 1940 ble livet dramatisk endret, og Wiig ble engasjert i motstandsarbeidet.[1]
Motstandsarbeid
[rediger | rediger kilde]Wiig var aktiv i den norske motstandsbevegelsen og deltok i flere sabotasjeaksjoner mot den tyske okkupasjonsmakten. En bemerkelsesverdig hendelse fant sted natt til 29. november 1944, da Wiig deltok i sabotasjeaksjonen mot knottfabrikken i Hillevåg, eid av AS Kullimport.[1]
Sabotasjeaksjonen mot knottfabrikken i Hillevåg
[rediger | rediger kilde]Knottfabrikken i Hillevåg var i drift døgnet rundt og stod for halvparten av all knottproduksjon i Rogaland. På grunn av all sabotasjen rettet mot tilsvarende anlegg ellers i Norge, ble AS Kullimport bevoktet av bevæpnede folk fra Hirdens bedriftsvern. Sent om kvelden 29. november 1944 tok de fem sabotørene sykkelen fatt til knottfabrikken, med sprengstoff, parafin, lunter og verktøy på bagasjebrettene. En av dem spilte fyllik som plutselig klarnet til og fikk overmannet vakten. Fire kilo sprengstoff ble fordelt i tre tørkeovner. Parafinen ble tømt over hele lageret og antent med en magnesiumbombe. Lunten som forbandt de tre ble tent fem minutter før sabotørene forlot stedet. Rundt kl. 23 ble Stavanger, Sandnes og Hillevåg rystet av en enorm eksplosjon. Taket lettet av fabrikken før alt styrtet i hop. Manglende vanntilførsel gjorde det umulig for brannvesenet å stanse brannen.
Kollektivtransport og postombæring ble skadelidende, og Wehrmacht ble mer avhengig av hestetransport.[2][3][4]
Likvideringen av Herbert Geicke
[rediger | rediger kilde]Etter aksjonen mot knottfabrikken oppdaget Wiig og flere motstandsmenn at tolken Herbert Geicke, som arbeidet for det tyske sikkerhetspolitiet, var på samme rutebåt som dem over Gandsfjorden til deres tilholdssted på Li. De torde ikke å la ham leve, i tilfelle han hadde gjenkjent dem. Den 1. desember 1944 oppsøkte de Geickes hytte. Wiig banket på, siden han og Geicke kjente hverandre fra før, og spurte om å få låne noe parafin. Geicke ble skutt bakfra. Den døde ble dekket av et teppe dynket i parafin, og en britisk brannbombe ble etterlatt for å sette fyr på hytten, men dette mislyktes.[2][3][5]
Arrestasjon og tortur
[rediger | rediger kilde]Etter likvideringen av Geicke ble Wiig arrestert av Gestapo den 5. desember 1944.[6] Hans kone ble også pågrepet. Wiig gjennomgikk flere intense avhør og ble torturert av tjenestemenn fra statspolitiet, inkludert Hans Jacob Skaar Pedersen og Sverre Høynes. Torturen var brutal, og Wiig ble mishandlet i dagevis, noe som resulterte i alvorlige fysiske skader.[4][7]
Fangeopphold og frigjøring
[rediger | rediger kilde]Wiig satt som fange i Gestapo-kjelleren i Stavanger frem til frigjøringen 8. mai 1945. Sammen med medfangene Magne Bakka og Konrad Dahle ble han holdt tilbake da de øvrige fangene ble sluppet fri 7. mai. Vitnemål under rettsoppgjøret indikerte at statspolitiets folk hadde gått i forbønn for de tre fangene og hindret en full Höllscher fra å få adgang til kjelleren hvor fengselscellene lå.[8][9]
Natten til 8. mai var det travel aktivitet i Gestapo-huset, hvor de ansatte brente dokumenter. Klokken tre på natten ble det helt stille, og gestapistene hadde flyktet, og etterlatt de tre fangene alene i huset. Først neste formiddag klarte de å varsle folk utenfor, og de ble satt fri.[10][7]
Etter krigen
[rediger | rediger kilde]Etter krigen engasjerte Ingvar Olav Wiig seg i samfunnet som en mangeårig tillitsvalgt i Stavanger og Omegn Krigsinvalideforening. Hans modige innsats under krigen ble anerkjent som en viktig del av motstandsbevegelsen, og han etterlot seg en arv som en heltemodig figur i norsk historie. Ingvar Olav Wiig døde i 1997 og vil alltid bli husket for sitt bidrag til friheten og motstand mot okkupasjonen.[11]
Referanse
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Krigskommunistene i Hillevåg». www.aftenbladet.no. 21. mai 2018. Besøkt 18. mai 2024.
- ^ a b Skarsten, Atle (2016). Ætt og heim : lokalhistorisk årbok for Rogaland. 2016. Rogaland historielag.
- ^ a b Borgersrud, Lars; Eriksen, Inge Bjørnar (2015). Sabotører i vest : sabotasjeorganisasjonen på Vestlandet 1940-1945. Bodoni forlag. ISBN 9788271288204.
- ^ a b Todnem, Vegard (2021). Bacheloroppgave i Historie «Det store smellet i Hillevåg» (PDF). Universitet i Stavanger.
- ^ Veum, Eirik (2022). De kalte dem rottejegere. Kagge forlag as. ISBN 9788248930976.
- ^ «Ingvar Wiig - Norsk digitalt fangearkiv 1940-1945 - Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 18. mai 2024.
- ^ a b Veum, Eirik (2012). Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1941-1945. Kagge forlag as.
- ^ Viksveen, Stein (1986). Rogaland i krig. Stavanger aftenblad.
- ^ Omdal, Sven Egil (2016). Gestapokjelleren : aldershjemmet som ble fryktens hus. Kolofon. ISBN 9788230015339.
- ^ «Heder og ære til Tjemsland-gruppa». Tjen Folket Media. 9. mai 2020. Besøkt 18. mai 2024.
- ^ «Ingvar Olav Wiig - Døde 1951-2014 - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 18. mai 2024.