Heglig-krisen

Grensekonflikten mellom Sudan og Sør-Sudan
Konflikt: Delingen av Sudan
Sudan og Sør-Sudan.
Dato 26. mars–26. september 2012[1] Sted Grensa mellom Sudan og Sør-Sudan, hovedsakelig i områder rundt Abyei Se eget avsnitt Resultat Sudanesisk seier[2] Sør-Sudan trakk seg ut av Heglig den 22. april. Avtale om sikkerhet og olje inngått 26. september.[3] Casus belli Uenighet vedrørende grensesetting, samt trefninger og gjensidige anklager om støtte til opprørergrupper Territoriale endringer Sudan trakk sine styrker ut av Abyei, ingen grenseendringer.
Stridende parter
Republikken Sudan	Sør-Sudan
Kommandanter og ledere
ʿUmar Ḥasan al-Bašīr Aḥmad Hārūn	Salva Kiir Mayardit James Gatduel Gatluak[4]
Styrker
Totalt[5]: 109,300 soldater 17,500 paramilitære 390 stridsvogner 115 lette stridsvogner 490 pansrede personellkjøretøy 778 artillerienheter 63 kampfly 29 helikoptre	Totalt[6]: 140,000 soldater 110 stridsvogner 69 artillerienheter 10 helikoptre
Tap
I Heglig: 256 døde (ifølge Sør-Sudan)[7] 100 skadede[8] Ett MiG-29-fly skutt ned[9] 50 tilfangetatt[10]	I Heglig: 31 døde (ifølge Sør-Sudan)[11] 1,200 døde (ifølge Sudan)[12] 106 skadet[13][14] Flere tilfangetatt[15]
29 sørsudanesiske sivile drept[16]
Tapstallene er basert på påstander fra de krigførende partene, og kan ikke verifiseres av uavhengige kilder.

Heglig-krisen^[17] var en rekke trefninger mellom de militære styrkene til Republikken Sudan og Sør-Sudan som begynte 26. mars 2012, mindre enn ett år etter Sør-Sudan fikk sin uavhengighet fra Sudan 9. juli 2011. Konflikten ble utkjempet over de oljerike regionene mellom Sør-Kordofan i Sudan og Unity-staten i Sør-Sudan. I april inntok sørsudanesiske styrker byen Heglig, hvor størsteparten av Sudans oljeinntekter kommer fra, og som er anerkjent som en del av Sudan av Den afrikanske union. Det ble en stund spekulert om konflikten kunne utvikle seg til en full krig mellom de to landene.^[18]

Kampene stod hovedsakelig mellom sudanesiske og sørsudanesiske styrker. Sør-Sudan ble også støttet av opprørsgruppene SPLA-N og JEM i Nubafjellene, samt Sudans revolusjonære front som kjemper for et regimeskifte i Sudan.^[19] Sudan mottok støtte fra Sør-Sudans frigjøringsbevegelse, en avhoppergruppe som ønsket å styrte SPLA-regimet i Juba.^[20]

Sør-Sudan trakk seg ut av Heglig den 22. april, og konflikten flyttet seg over på sørsudanesisk territorium. Sør-Sudan klarte imidlertid å slå tilbake en rekke sudanesiske inntog, og krisen låste seg i en stillstand. Verdenssamfunnet anstrengte seg for å forhindre et krigsutbrudd mellom de to landene, og Den afrikanske union ble en viktig fredsmekler når de to landenes ledere møttes utpå sommeren. Etter flere mislykkede forhandlingsrunder kom de omsider frem til en avtale den 28. september som blant annet innebar opprettelsen av en 10 km bred demilitarisert sone langs landenes felles grense. Abyeis status, et av kjernespørsmålene i konflikten, ble imidlertid ikke løst.

Sør-Sudans uavhengighet kom i etterkant av to borgerkriger, den første i perioden 1955–1972, og den andre fra 1983–2005. I løpet av den lange konflikten ble så mye som 2,5 millioner mennesker drept, og mer enn 5 millioner ble flyktninger.^[21] Forholdene mellom de to landene har vært preget av konflikten over oljerørledningen ved staten Den større Nilen og den omstridte regionen Abyei, selv om Sudan var det første landet som anerkjente Sør-Sudan. I januar 2012 stengte Sør-Sudan alle sine oljebrønner grunnet uenigheter rundt delingen av ressursene og gebyrene Sudan krevde.^[21]

I mai 2011 tok Sudan kontroll over Abyei, en omstridt oljerik region i grenseområdet, ved hjelp av en styrke på 5000 soldater. I løpet av tre dager med kamper med sørsudanesiske styrker var regionen overtatt.^[22] Sudans begrunnelse bak angrepet var et bakholdsangrep utført av Sør-Sudan hvor 22 sudanesiske soldater mistet livet. Sudans offensiv i Abyei inkluderte artilleriangrep, bombing og bruk av stridsvogner,^[23] og innledende rapporter indikerte at så mange som 20 000 mennesker var blitt drevet på flukt av kamphandlingene. Blodige kamper fant sted i byen, hvor tre kropper senere ble identifisert som sørsudanesiske soldater.^[24] Interimregjeringen i Sør-Sudan erklærte invasjonen som en krigshandling, og FN sendte en utsending til Khartoum for å megle i konflikten.^[22] Sør-Sudan rapporterte senere at dets styrker hadde trukket seg ut av Abyei, og landets president Salva Kiir erklærte at man ikke ville gå til krig over det omstridte området.^[25] En avtale ble nådd den 20. juni, hvor demilitarisering av det omstridte området var hovedelement.^[26] Etiopiske FN-styrker ble deretter plassert i det betente grenseområdet fra og med den 27. juni for å påse at avtalen ble holdt.^[27]

Selv om konflikten over Abyei ikke førte til krigsutbrudd, var de-eskaleringen bare midlertidig. Tidlig i desember 2011 gikk sudanesiske styrker til angrep på den sørsudanesiske byen Jau i staten Unity, og besatte den militært.^[28] I mars 2012 ble Panyikang bombet av det sudanesiske flyvåpenet.^[29] Begge landene anklaget også hverandre for å støtte opprørsgrupper mot de respektive regjeringene.^[28]

Den 26. mars hevdet sudanesiske myndigheter at Sør-Sudan hadde angrepet oljefeltene i Heglig, som ligger i den sudanesiske staten Sør-Kordofan. Sør-Sudan hevdet på sin side at de handlet i selvforsvar etter et angrep mot deres territorium.^[30] Neste dag angrep det sudanesiske flyvåpenet et oljefelt i den sørsudanesiske staten Unity, like nord for administrasjonssenteret Bentiu.^[31] Den sudanesiske hæren angrep senere omstridte områder i Jau, Pan Akuach og Teshwin, men ble slått tilbake av Sør-Sudans hær.^[32]

Sørsudanesiske artilleristillinger 20 km nord for Bentiu, som hadde vært innblandet i det første bombardementet av Heglig, ble bombardert av artilleri fra den nordlige siden av grensen mellom de to landene.^[33] Det ble fra sudanesisk hold bekreftet at sørsudanesiske styrker hadde avansert 10 kilometer inn på sudanesisk territorium, men at invasjonen var blitt slått tilbake og at styrkene ble drevet tilbake til grensen. Det skal også ha blitt tatt flere fanger,^[34] og de sørsudanesiske tapene kan ha vært så høye som 63 døde. Minst én stridsvogn skal også ha blitt ødelagt.^[35] Den 28. mars kom ordren om å trekke styrkene ut av det omstridte området.^[36][37]

Til tross for en tilsynelatende nedeskalering, fortsatte konflikten i form av at begge land anklaget hverandre for å støtte opprørere mot de respektive regjeringene. Konflikten mellom sudanesiske styrker og en opprørergruppe ved navn SPLA-N blusset opp igjen den 30. mars, og kamper brøt ut i nærheten av grensen mellom de to landene.^[38] Den 31. mars ble sørsudanesiske stillinger langs grensen bombet av det sudanesiske flyvåpenet, selv om sudanesiske talsmenn hevdet det var artilleri, og ikke bombefly, som stod bak anslaget.^[39]

Ifølge sørsudanesiske myndigheter ble et sudanesisk MiG-29-fly skutt ned over staten Unity den 4. april.^[40] Luftangrepet skal ha funnet sted i nærheten av Heglig, og tvang et kamerateam fra Al Jazeera til å søke tilflukt mens sudanesiske fly bombet en oljerørledning. Bombingen skal ikke ha medført store skader, og ingen mennesker mistet livet under angrepet. Den sudanesiske regjeringen benektet på det sterkeste at hendelsen i det hele tatt hadde funnet sted, og kategoriserte anklagelsene som «fabrikasjoner» av sørsudanesiske myndigheter.^[41]

Den sørsudanesiske byen Teshwin ble ifølge Sør-Sudans forsvar angrepet med sudanesisk artilleri og bombefly den 9. april.^[42] Byen Abiemnhom i Unity skal også ha blitt utsatt for et angrep, utført av to brigader fra den sudanesiske hæren. Minst fire sivile skal ha mistet livet i løpet av kamphandlingene, mens det imidlertid ikke ble rapportert om militære tap på noen av sidene. Sør-Sudan hevdet angrepet var et forsøk på å erobre oljefeltene i området, og hevdet de sudanesiske styrkene var støttet av lokale militsopprørere. Styrken skal imidlertid ha blitt slått tilbake, og en sudanesisk militær talsmann innrømmet senere at den sudanesiske hæren var blitt slått i løpet av et slag i nærheten av Heglig og blitt tvunget til å retirere nordover.^[43] Det ble senere rapportert at kampene hadde begynt med at sudanesiske styrker, som forøvrig bestod av 1000 soldater rundt Heglig,^[44] forsøkte å erobre en grenseutpost som de hadde tapt til sørsudanesiske tropper to uker tidligere. Talsmann for den sudanesiske hæren Oberst Khalid Sawarmi hevdet Sør-Sudan hadde tatt kontroll over oljefeltene i Heglig og selve byen.^[45] De sudanesiske tapene skal ha vært svært store, med omkring 240 døde og minst 2 stridsvogner ødelagt i løpet av det andre slaget om Heglig.^[46]

Den 11. april uttalte den sudanesiske regjeringen at harde kamper fortsatte i de omstridte grenseområdene, og det kom frem at den sudanesiske hæren forsøkte å gjenerobre Heglig.^[47] Sudan erklærte at de ville benytte alle tilgjengelige lovlige virkemidler til å gjenerobre Heglig, og styrker ble mobilisert for å gjennomføre dette. Fra sørsudanesisk hold ble det rapportert at hæren hadde inntatt defensive stillinger i Heglig og forberedte seg på et sudanesisk motangrep.^[48] Etter Hegligs fall hadde regjeringen i Khartoum uttalt at at styrkene hadde gjennomført en taktisk retrett til Kharasanah, og hadde til tross for hard motstand mislyktes i å slå tilbake de «store, velutrustede styrkene» som hadde angrepet området.^[49] Den sudanesiske revolusjonære front, en sudanesisk opprørsgruppe, angrep den sudanesiske hæren i Karashanak like etter tilbaketrekningen.^[50]

Etter oppblussingen tidlig i april, begynte begge landene å mobilisere større hærstyrker for å imøtekomme en tilsynelatende uunngåelig eskalering.^[51] Den sudanesiske hæren ble mobilisert etter at sørsudanesiske styrker hadde penetrert så mye som 70 kilometer inn i sudanesisk territorium, ifølge Sudans utenriksdepartement.^[52]

Krig ble offisielt erklært av Sudans visepresident al-Haj Adam den 11. april, og alle forhandlinger mellom de to landene ble avbrutt.^[53][54] Neste dag bombet sudanesiske fly Bentiu, hovedstaden i Unity, i et forsøk på å ødelegge en strategisk viktig bro – en sørsudanesisk soldat mistet livet i angrepet.^[55][56]

Den 13. april begynte sørsudanesiske styrker å forsterke sine stillinger i Heglig, mens den sudanesiske hæren fortsatte å mobilisere. Sudanesiske styrker hevdet å ha påbegynt angrepet på Heglig, og at situasjonen ville bli tatt hånd om «i løpet av timer.»^[57] En sudanesisk regjeringstalsmann sa at hæren nå befant seg ved utkanten av Heglig, mens den sørsudanesiske regjeringen igjen bekreftet at man ville forsvare seg dersom et angrep faktisk fant sted.^[58]

Sør-Sudans visepresident Heik Machar uttalte senere på dagen at et sudanesisk forsøk på å gjenerobre Heglig ble stoppet 30 kilometer nord for byen.^[59] Sør-Sudan hevdet å ha ødelagt to stridsvogner i løpet av slaget, og uttalte at frontlinjen forble uforandret hele dagen.^[60] Det sudanesiske flyvåpenet slo like deretter til mot Jau, Kanakuach og Heglig.^[61] To sudanesiske MiG-29-fly fløy lavt over Bentiu den samme dagen i et forsøk på å ødelegge en bro. Bombene bommet på målene og endte opp med å ta livet av fire sivile og en soldat, og skadet ytterligere fem andre. Angrepet ble ansett som et forsøk på å ødelegge Sør-Sudans forsyningslinjer ved å ta ut infrastruktur og dermed vanskeliggjøre troppeforflytninger^[62][63]

Den 14. april fortsatte sørsudanesiske styrker å bevege seg nordover, og slo tilbake et sudanesisk motangrep ved Kersana. Samme dag ble alle de tre veiene som førte til Heglig fra nord stengt av sørsudanesiske styrker. Det kom også frem at de fleste oljefasilitetene i Heglig skal ha blitt skadet i løpet av kamphandlingene tidligere.^[64] Senere på sagen ble det rapportert at sudanesiske styrker stod kun få kilometre unna Heglig, og at det forekom harde kamper med sørsudanesiske styrker. Sudans umiddelbare mål skal ha vært å «ødelegge Sør-Sudans krigsmaskin», og var ikke begrenset til en gjenerobring av Heglig. Sørsudanesiske kilder bestred denne informasjonen, og avfeide de sudanesiske rapportene som propaganda. Det ble hevdet at Nord-Sudans styrker fremdeles befant seg 30 km nord for Heglig.^[65] FN meldte ved denne datoen at 10.000 mennesker hadde flyktet fra den oppblussende konflikten,^[66] det egentlige tallet skal ha vært så høyt som 100 000.^[67]

Den 15. april uttalte SPLA-talsmann Philip Aguer at sørsudanesiske styrker hadde holdt sine stillinger i Kelet over natten, til tross for sudanesiske forsøk på å presse dem tilbake. Han hevdet også at to sudanesiske stridsvogner ble ødelagt i løpet av kamphandlingene.^[68] Samme dag ble den sørsudanesiske delstaten Øvre Nilen bombardert av sudanesisk artilleri i et forsøk på å åpne en ny frontlinje i krigen.^[69] Sudanesiske styrker krysset grensen mellom de to landene og okkuperte en liten landsby ved navn Kuek, før de omsider ble presset tilbake av Sør-Sudans hær.^[70] Den 16. april kom den offisielle beskyldningen fra Sør-Sudan om at Khartoum forsøkte å åpne en annen front.^[71]

Mandag den 16. april tok konflikten en liten pause, og kamphandlingene denne dagen var begrenset til mindre trefninger og luftangrep. Sudans krigsmål offisielt erklært av det sudanesiske parlamentet denne dagen, hvor det ble uttalt at Sudan skulle mobilisere alle sine tilgjengelige ressurser for å nedkjempe Sør-Sudan og styrte dets regjering.^[72] Rabie Abdelaty, en talsmann for regjeringen i Khartoum, utelukket videre fredssamtaler med Sør-Sudan ettersom det ville skade Sudans nasjonale stolthet dersom de ikke gjenerobret Heglig ved hjelp av militære slagmidler.^[73] Samme dag åpnet Sudan en tredje front ved å angripe og erobre Mugum, en befested sørsudanesisk stilling i staten Den øvre Nil, og overtok stillingen uten hardere kamper.^[74]

Den 18. april ble en ny front åpnet i konflikten 160 km vest for Heglig og like vest for Abyei, langs grensen mellom de to landene,^[75] hvor 7 sørsudanesiske og 15 sudanesiske soldater ble rapportert drept. Trefningen fant angivelig sted etter at en sørsudanesisk soldat ble skutt og drept mens han samlet vann i nærheten av veien mellom Aweil og Meiram.^[76] Dagen etterpå, torsdag den 19. april, ble det fra sørsudanesisk hold hevdet at man de siste 24 timene hadde slått tilbake hele 4 sudanesiske angrep langs grensen, deriblant ved Warguet i Nord-Bahr el Ghazel hvor 15 sudanesiske soldater mistet livet ifølge SPLA. Philip Aguer Panyany, talsmann for SPLA, uttalte at Sudan forsøkte å åpne nye fronter grunnet problemene de hadde støtt på i Heglig, i et forsøk på å dra SPLAs oppmerksomhet bort fra det omstridte området.^[77] Sør-Sudan tilbød seg å trekke styrkene ut av Heglig dersom Den afrikanske union kunne garantere for et fullstendig ildopphør, og dersom Sudan trakk sine styrker ut av Abyei og gikk med på grensedemarkering.^[78]

Samtidig som SPLA kjempet mot den sudanesiske hæren i Heglig, ble byen Talodi omringet på tre sider av 8000 opprørssoldater fra SPLA-N. Regjeringshæren, som kun hadde 2000 menn til rådighet i byen, så ut til å være på retretten ettersom de lå i undertall. Dette var ett av mange angrep utført av SPLA-N; I januar slo opprørerne tilbake den sudanesiske hæren i byene Buram og Tess ved å gjennomføre et bakholdsangrep, selv om regjeringshæren hadde 10 stridsvogner med seg inn i byene. I februar tvang de 6000 regjeringssoldater ut av byen Togi, hvilket skjedde for første gang siden 1994. Den 15. april omringet SPLA-N byen Laghawa, og kontrollerte ved denne datoen også områder rundt byene Rashad og Abassiya.^[19]

Sudan anklaget Sør-Sudan for å støtte angrepet mot Talodi allerede i slutten av mars, og hevdet SPLA-N benyttet seg av kanoner og stridsvogner supplert direkte fra Sør-Sudan.^[79] Sør-Sudan benektet på sin side å ha noen forbindelse med de sudanesiske opprørerne.

Opprørergruppens strategi, som forøvrig var samspilt med JEM-geriljaen, skal tilsynelatende ha vært å begrense Khartoum-regjeringens tilgang til landets ressurser på flere fronter for å svekke Omar al-Bashirs regime, før de omsider planla å marsjere mot hovedstaden.^[19]

Den 20. april uttalte en talsmann for Sør-Sudans president Salva Kiir at styrkene hadde fått ordre om å trekke seg ut av Heglig i løpet av 3 dager, og at landet ønsket at Hegligs status skulle bli avgjort gjennom internasjonal mekling.^[80] Mens Sudans president Omar al-Bashir proklamerte seier, hevdet Heglig var blitt «frigjort» militært og at de sørsudanesiske styrkene var blitt jaget ut, hevdet Sør-Sudan at tilbaketrekningen ville foregå i ro og orden. Det ble også antatt at det sterke internasjonale presset bidrog til Sør-Sudans avgjørelse om å trekke styrkene ut. Hvilken versjon som stemmer, er ennå ikke klargjort.^[81] Begge land hevdet den 20. april å kontrollere det omstridte oljefeltet, men Sør-Sudans FN-representant Agnes Oswaha uttalte at Sudans versjon om at byen var tapt ikke gav mening ettersom styrkene var gitt 3 dager på å trekke seg ut.^[82] Sør-Sudans president Salva Kiir latterliggjorde den sudanesiske seierparaden i en tale til nasjonen over fjernsyn, og hevdet Sudan «lurte seg selv» ved å feire en «oppdiktet frigjøring av Heglig», og utfordret dem til å komme med konkrete bevis på at byen var blitt gjenerobret med makt. Videre uttalte han at byen fremdeles var under sørsudanesisk kontroll, gjorde det klart at provokasjoner ville bli svart på med makt, og sa at SPLA ville forbli i nærområdet.^[83]

Den 21. april ble de-eskaleringen satt på prøve da Sør-Sudan anklaget Sudan for å bombe ett av landets oljefasiliteter.^[84] Tilbaketrekningen ble imidlertid gjennomført, og den 22. april var alle sørsudanesiske styrker ute av Heglig.^[85]

Til tross for at de sørsudanesiske styrkene ble trukket ut av de okkuperte områdene i Sudan, fortsatte konflikten. Den 22. april gjennomførte Sudan et luftangrep 9 km inne i Sør-Sudan, før dets hær gjennomførte tre angrepsbølger som var den første trefningen mellom de to hærene siden den 20. april. Det ble rapportert at de sudanesiske styrkene brukte artilleri, stridsvogner og militsgrupper under angrepet, som skal ha trengt dypt inn på sørsudanesisk territorium.^[86] Minst en sørsudanesisk soldat ble drept og to andre skadet under angrepet.^[87]

Den 23. april bombet Sudan byen Rubkona i et forsøk på å ødelegge en bro mellom byen og Bentiu. Minst tre personer ble drept under raidet, og flere markedsboder ble ødelagt.^[88] Flere oljeproduserende fasiliteter ble også forsøkt bombet. Dagen etterpå omtalte Sør-Sudans president Salva Kiir de sudanesiske angrepene for første gang som «krigshandlinger», og beskrev bombingen av oljeområder i Sør-Sudan som en krigserklæring. «Vår nabo i Khartoum har erklært krig mot republikken Sør-Sudan» uttalte han under et besøk i Beijing.^[89] Sør-Sudan erklærte den 30. april at de ønsket umiddelbart ildopphør, og tilbød seg å trekke sine politistyrker ut av omstridte grenseområder.^[90] Samme dag okkuperte imidlertid Sør-Sudan et omstridt område ved grensen mot Darfur.^[91] Dagen etterpå brøt det ut harde kamper ved Hofra ved veien mot byen Bentiu, delstatshovedstad i den sørsudanesiske staten Unity.^[92] Ifølge Sør-Sudans hær ble 27 sudanesiske soldater drept under kampene. De påståtte tapene fra sørsudanesisk hold ble hevdet å være tre døde og to skadede, og de uproporsjonale tapstallene ble begrunnet med at SPLA hadde overvåket sudanesernes bevegelser de siste 3 dagene. Angrepet på Hofra ble rapportert å ha vært mislykket, og sørsudanesiske styrker forfulgte ifølge hæren de sudanesiske styrkene 5 km nordover. Oberst Philip Aguer fra den sørsudanesiske hæren uttalte at Sør-Sudan ville gjengjelde dersom Sudan fortsatte å bruke Heglig som base for angrep mot sørsudanesiske byer.^[93]

Etter de hardeste trefningene i april, gikk konflikten tilsynelatende inn i en roligere fase. Konflikten mellom Sudan og opprørsgrupper i Sør-Kordofan og Darfur avtok imidlertid ikke, og den 10. mai uttalte en talsmann fra det sudanesiske militæret at Sudan hadde slått tilbake opprørere fra Sør-Sudan som forsøkte å ta kontroll over et område i Sør-Darfur. Den 28. mai ble Sudan også anklaget av Sør-Sudan for å ta livet av 10 sivile under et bombeangrep, lenge etter tilbaketrekningen fra Heglig.^[94] Den 30. mai fant det også ifølge SPLA sted et ganske stort slag i Warguet i Nord-Bahr el Ghazal, hvor det ifølge dem var 64 sudanesiske soldater som mistet livet. Artilleri festet til kjøretøy skal også ha blitt ødelagt under kamphandlingene før det sudanesiske angrepet ble slått tilbake.^[95] Angrepet kunne ikke bekreftes av uavhengige kilder.^[96] Den 21. juni kom det også til trefninger mellom den sudanesiske hæren og opprørergruppen SPLA-N i El-Fragil like vest for Dilling i Sør-Kordofan, og ifølge SPLA-N ble byen erobret fra de sudanesiske styrkene som også skal ha lidd store tap og etterlatt mye utstyr. Fra sudanesisk hold ble det hevdet av hæren hadde jaget opprørerne ut av området, og at titalls rebeller var blitt drept i kamphandlingene.^[97]

Den 6. juli ble to representanter for parlamentet i Sør-Kordofan og seks andre drept i et bakholdsangrep. De to politikerne var Ibrahim Mohamed Belinda som var talsmann for Sør-Kordofans lovgivende råd, og Faisal Beshir som var leder av rådet for strategisk planlegging. Den sudanesiske hæren lovet å knuse SPLA-N etter angrepet.^[98]

I et møte med Egypts utenriksminister den 15. april, uttalte Omar al-Bashir at forhandlinger med Sør-Sudan var uaktuelt inntil SPLA trakk seg ut av Heglig.^[99] Ifølge Thabo Mbeki, som hadde meklet mellom partene, hadde begge landene uttalt at de var klare til å gjenoppta forhandlingene den 22. mai, datoen Sør-Sudan endte okkupasjonen av Heglig.^[100] I juni fortsatte forhandlingene, under mekling av Den afrikanske union, i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba.^[101]

Den 24. april ble et veikart for fred ferdigstilt, og FN gav Sudan og Sør-Sudan tre måneder på å fremforhandle en løsning på konflikten. Den 29. mai startet forhandlingene mellom de to landene under oppsyn av Den afrikanske union, og det ble tatt sikte på å forsøke å løse tvistene som angikk grensesetting og oljeressurser.^[102] Samme dag annonserte Sudan at landet hadde trukket sine styrker ut av det omstridte grenseområdet Abyei, noe som ble lovprist av det internasjonale samfunnet.^[103] Forhandlingene førte imidlertid ikke frem, og Sudan avslo et sørsudanesisk tilbud om å oppheve unntakstilstanden i grenseområdene og gjenetablere diplomatisk kontakt mellom de to landene - en avgjørelse Khartoum begrunnet med at tilbudet ikke tok opp de viktige sikkerhetsspørsmålene.^[104] Mangelen på fremgang førte til kraftige retorikkutbrudd på begge sider, og seniormedlemmet av SPLA Kuol Deim Kuol uttalte at Sør-Sudan ville gjenoppta stridighetene og fjerne sudanesiske styrker fra omstridte områder dersom samtalenes utfall ikke reflekterte Sør-Sudans interesser. Løytnant-generalen uttalte også at «kampen er ikke over», og at «vi er rede til å konfrontere dem».^[105] I juni ble det avtalt at direkte forhandlinger skulle finne sted, hvor begge landenes innenriksministre, forsvarsministre og sikkerhetssjefer skulle møtes ansikt til ansikt for å diskutere årsakene til fiendtlighetene, opprørsgruppene i begge land og grensebeskyttelse.^[106] Den 7. juli ble partene enige om et rammeverk for utestående saker, inkludert at fremtidige forhandlinger med SPLA-N skulle finne sted.^[107]

Den 21. juli trakk Sør-Sudan seg plutselig fra forhandlingene og avlyste planlagte direkte samtaler med motparten etter å ha anklaget Sudan for å ha gjennomført et luftangrep inne på sørsudanesisk territorium. Ifølge det sørsudanesiske militæret ble to sivile, en mann og en kvinne, skadet mens de sov i sine respektive hjem idet sudanesiske fly slapp totalt 8 bomber i nordlige Bahr el Ghazal. «Vi hadde intet annet valg enn å suspendere våre direkte bilaterale forhandlinger med Sudan» uttalte den sørsudanesiske forhandleren Atif Kiir, som også la til at «man kan ikke sitte med dem og forhandle mens de bomber vårt territorium».^[108] Fra sudanesisk hold ble hendelsen avfeid, og den sudanesiske forhandleren Omar Dahab uttalte at «Det som skjedde var at Justice and Equality Movement (JEM) forsøkte å angripe Sudan via sørsudanesisk territorium og SAF (Sudans væpnede styrker) slo dem tilbake, men inne i Sudan. [...] SAF krenket ikke sørsudanesisk territorium».^[109] Imidlertid benektet JEM på det sterkeste å ha gjennomført noe bakkeangrep fra Sør-Sudan mot Sør-Darfur, og hevdet at dette kun var «falske beskyldninger» ment for å dekke over luftangrepene mot Bhar el-Gahzal. JEMs sekretær for utenrikssaker Ahmed Hussein Adam uttalte samme dag at «anklagene rettet mot JEM tar sikte på å dekke over luftangrepet som ble utført av den sudanesiske hæren mot sørsudanesisk territorium, i strid mot en FN-resolusjon», og la til at «de (Sudan) aldri på alvor søker en ren politisk løsning.»^[110] Den 24. juli bekreftet FN i en rapport at 6 bomber som var rettet mot sudanesiske opprørere i stedet endte opp 1,16 km inne i Sør-Sudan.^[111]

Den 31. juli avslo Sudans president Omar al-Bashir en invitasjon fra Den afrikanske union om å møte Salva Kiir dagen etterpå, og begrunnet avslaget med at han allerede hadde planer om å besøke Qatar denne datoen samt at han ønsket å forberede seg skikkelig før forhandlingene kunne gjenopptas.^[112]

I september ble vellykkede forhandlinger ført mellom de to landene, og den 26. september inngikk Sudan og Sør-Sudan en avtale som tok for seg oljepolitikk og sikkerhet. Overenskomsten ble sett på som et historisk øyeblikk, og opprettelsen av en 10 km bred demilitarisert buffersone langs den lange grensa mellom de to landene utgjorde avslutningen på den voldelige fasen av konflikten. Buffersonen skulle også bidra til å ta kvelertak på opprørerbevegelser i begge landene. Imidlertid uteble noen avtale om Abyeis status.^[113]

Ettersom Sudan ikke tillot journalister å bevege seg innenfor konfliktområdet,^[114] er rapportene om bombeangrepene og selve konflikten i stor grad basert på kilder med forbindelse med Sør-Sudans forsvar. Sudan hevdet de kun bombet sørsudanesiske militærstillinger, og avfeide alle videre anklager. Denne tabellen er basert på rapporter sørfra.

Dato	Sted	Tap	Notater	Referanser
1. mars 2012	Panykang, Unity	Ingen[115]	To oljebrønner skadet.[115]	[116][29]
12. mars 2012	Unity oljefelt	Ukjent		[117]
30. mars 2012	Varierende	Ukjent	Rettet mot SPLA-stillinger langs grensen.	[118]
4. april 2012	Unity	Ingen	En sudanesisk MiG-29 ble skutt ned.	[119]
9. april 2012	Teshwin, Sør-Kordofan	Ingen		[120]
12. april 2012	Bentiu, Unity	1 soldat drept		[121][122]
14. april 2012	Heglig, Sør-Kordofan	Ukjent		[123]
14. april 2012	Bentiu, Unity (Rubkotna-broen)	1 soldat og 4 sivile drept, samt 4 sivile skadet.	Broen forble uskadet.	[123][124]
14. april 2012	Bentiu, Unity	5 drept, 6 skadet.		[125]
14. april 2012	Abiemnom, Unity	Ukjent		[125]
14. april 2012	Ajakkuac, Warrap	Ukjent		[125]
15. april 2012	Heglig, Sør-Kordofan	Ukjent	Mulige skadet på oljefasiliteter.	[126]
15. april 2012	Mayom, Unity	7 drept, 14 skadet.		[127]
16. april 2012	Landsbyer øst for Bentiu, Unity	2 drept, 8 skadet		[127]
16. april 2012	FN-leir i Sør-Sudan	Ingen	Bekreftet av Kouider Zerrouk, talsmann for UNMISS.	[127]
16. april 2012	Heglig	Ukjent		[128]
22. april 2012	Oljefelt i Unity	Ukjent		[129]
23. april 2012	Bentiu/Rubkona	3 døde	Et marked i Rubkona ble skadet.	[130]
26. april 2012	Chotchare, Unity	Ingen rapportert		[131]
1. mai 2012	Panakuach, Unity	Ingen rapportert		[132]
21. mai 2012	Warguet, Nordlige Bahr el Ghazal			[133]
22. mai 2012	Warguet, Nordlige Bahr el Ghazal			[134]
28. mai 2012	Warguet, Nordlige Bahr el Ghazal	10 døde		[135]
21. juli 2012	Rubaker, Nordlige Bahr el Ghazal	2 skadede		[136]

Den sudanesiske hæren var bevæpnet hovedsakelig med kinesisk– og sovjetisk-produserte våpen, mens den sørsudanesiske hæren hadde større variasjoner med få kjøretøy og for det meste håndvåpen. Denne tabellen må ikke ses på som fullstendig.

Land	Sudan	Sør-Sudan
Stridsvogner	T-55, Type 62,	T-55, T-72
Personellkjøretøy/Stormpanservogn	BMP-1, BMP-2, Alvis Saladin , Walid, Technical	Technical
Artilleri	2A18, BM-21	BM-21
Flyvåpen	Su-25, MiG-29, Nanchang A-5, Antonov An-26	Ingen
Helikopter	Bell 212 , Mi-8, Mi-24	Mi-17
Håndvåpen	AK-47, AK-103, Heckler & Koch G3, PKM, DShK, ZU-23, RPG-2, RPG-7	AK-47, Heckler & Koch G3, PKM, DShK, ZU-23, RPG-2, RPG-7

Nasjonal sudanesisk radio annonserte at Sudans president Omar al-Bashir ville avlyse sin planlagte visitt til den sørsudanesiske hovedstaden Juba på grunn av krigsutbruddet.^[137] Et toppmøte mellom de to landenes ledere skulle i utgangspunktet avholdes i Juba i løpet av april, etterfulgt av et møte med Den afrikanske union i Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Et møte mellom Sudan og Sør-Sudan hvor den omstridte grenseregionen Abyei skulle diskuteres var opprinnelig også planlagt den 22. mars, men ble utsatt fra sudanesisk hold.^[138]

Sudan påbegynte en omfattende mobilisering av dets væpnede styrker ettersom den sørsudanesiske hæren hadde penetrert så mye som 70 km inn på sudanesisk territorium, ifølge Rahmatullah Mohamed Osman, undersekretær for landets utenriksdepartement.^[139] Visepresident al-Haj Adam erklærte at det forekom en krigstilstand mellom de to landene den 11. april, og uttalte at alle mellomstatlige forhandlinger var lagt på is.^[140][141] Den 16. april kom det sudanesiske parlamentet med en uttalelse hvor det ble sagt at «regjeringen i Sør-Sudan er en fiende og alle sudanesiske statlige byråer må behandle henne deretter»,^[142] og det ble sagt at Sudan skulle mobilisere alle tilgjengelige ressurser for å nedkjempe Sør-Sudan og styrte regjeringen i Juba.^[143]

Den 19. april uttalte Sudans president Omar al-Bashir at Sudans krigsmål ville være å erobre Sør-Sudan og «frigjøre» folket der. Han sa også at «enten ender vi opp i Juba og tar alt, ellers ender dere (Sør-Sudan) opp i Khartoum og tar alt», og beskrev opprettelsen av det SPLA-kontrollerte Sør-Sudan som et historisk feilgrep.^[144]

Like etter Sør-Sudans tilbaketrekning fra Heglig, uttalte Omar al-Bashir at det ikke ville bli noen forhandlinger med de «giftige insektene» i Sør-Sudan.^[145] Senere hevdet Bashir at sørsudaneserne kun forstod «våpnenes og ammunisjonens språk».^[146] Sudans FN-ambassadør Daffa-Alla Elhag Ali Osman hevdet at Sudan hadde rett til å handle i selvforsvar, men la til at «Vi vil ikke krysse den internasjonale grensen og angripe Sør-Sudan [...] inne i deres territorium».^[146]

Sør-Sudans president Salva Kiir gav Sudan skylden for eskaleringen som hadde funnet sted, og uttalte at videre trefninger kunne føre til krigsutbrudd: «I dag morges kom det sudanesiske flyvåpenet og bombet områder i Unity. Etter dette intensive bombardementet ble våre styrker angrepet av det sudanesiske militæret og militser. En krig er igjen blitt påført oss, og det er sudaneserne som vil ha den». Talsmannen for det sørsudanesiske forsvaret antydet at konflikten var den største konfrontasjonen siden landet ble selvstendig.^[21]

Det sørsudanesiske parlamentet møttes snart etter at stridighetene brøt ut i april, og bad folket forberede seg på krig: «Khartoum planlegger kanskje en virkelig krig... Hvis du ikke forsvarer deg er du ferdig, så du bør gå og mobilisere folket [...] til å bli klare.»^[147] Sør-Sudans parlament bestemte seg for å øke de militære utgiftene og å styrke hæren ved å skjære ned lønnen til alle offentlige ansatte med 10 prosent de kommende tre månedene.^[148]

Bensinstasjonene i og rundt Juba begynte å gå tom for drivstoff den 15. april ettersom store køer med bilførere forsøkte å fylle på tanken mens panikken satte inn.^[149]

•  FN

En talsmann for Ban Ki-moon, FNs generalsekretær, oppfordret de to landene til å avslutte konflikten og «benytte de eksisterende politiske og sikkerhetsmessige mekanismer til å på fredelig vis adressere [de to landenes] uenigheter».^[150]

Den 23. april forsømte Ban Ki-moon Sudans bombing av grenseområder i Sør-Sudan, og krevde at Khartoum oppgav alle fiendtligheter.^[146]

• Den arabiske liga

Den 15. april oppfordret Den arabiske inter-parlamentariske union Sør-Sudan om å trekke sine styrker ut av Heglig. I en uttalelse signert av parlamentarisk leder Salem Deqbasi het det at det arabiske parlamentets byrå oppfordret Sør-Sudan til å «akte på fornuftens stemme» og umiddelbart trekke sine styrker ut av områdene det hadde okkupert innenfor sudanesisk territorium, inkludert Heglig.^[151]

•  USA

Den 11. april fordømte USAs utenriksdepartement Sør-Sudans erobring av Heglig: «Vi fordømmer Sør-Sudans innblanding i angrepet på og erobringen av Heglig, en handling som strekker seg utenfor selvforsvar og som har økt spenningene mellom Sudan og Sør-Sudan til et farlig nivå»^[152] USA lovpriste senere Sør-Sudans avgjørelse om å trekke styrkene ut av det omstridte området, og fordømte samtidig Sudans fortsatte angrep mot Sør-Sudan.^[153]

•  Kenya

Kenyas president Mwai Kibaki foreslo at Kenya kunne megle mellom de to landene, og uttalte at «Kenya ønsker gode og stabile relasjoner mellom de to respektive landene.»^[154]

•  Uganda

Landets forsvarssjef General Aronda Nyakairima uttalte at Uganda ville bli tvunget til å intervenere dersom konflikten eskalerte til ny fullskala krig. Han anklaget også Khartoum for å fortsatt ha kontakt med Joseph Konys milits Herrens motstandsarmé.^[155]

•  Iran

Den 15. april uttalte en talsmann for Irans utenriksminister Ramin Mehmanparast at Iran holder godt øye med utviklingen i regionen, og oppfordret Sør-Sudan til å umiddelbart og betingelsesløst trekke sine styrker ut og returnere til den internasjonalt anerkjente grensen mellom de to landene.^[156]

•  Egypt

Landet tilbød seg å mekle i konflikten mellom de to landene.^[71] Det var egyptisk megling som til sist skal ha overbevist Salva Kiir om å løslate de sudanesiske soldatene som ble tatt til fange under kampene i Heglig tidlig i november 2012.^[157]

•  Kina

Kina, som har store oljeinteresser i området, oppfordret de to landene til å komme frem til en diplomatisk løsning på konflikten.^[158]

•  Vietnam

Talsmann for det vietnamesiske utenriksdepartementet Loung Thank Nghi oppfordret partene til å respektere internasjonal lov og signerte avtaler, til å beherske seg og til å forhindre spenningene fra å eskalere mens arbeidet for å løse konflikten fredelig pågikk.^[159]

•  Jemen

Jemen fordømte Sør-Sudans okkupasjon av Heglig, oppfordret begge parter til å gi diplomatiet en sjanse, og hevdet at begge parter burde etablere bånd bygget på gjensidig tillit og landenes felles historie.^[160]

• Den første borgerkrigen i Sudan
• Den andre borgerkrigen i Sudan
• Naivasha-avtalen
• Folkeavstemningen om uavhengighet i Sør-Sudan
• SPLA

• Abyei, omstridt grenseområde - invadert av Sudan i mai 2011.
• Heglig, Sør-Kordofan - erobret av Sør-Sudan tidlig i april 2012.
• Bentiu, Unity - bombet av Sudan gjentatte ganger fra 12. april 2012.
• Lagawa og Rashad, Sør-Kordofan - omringet av SPLA-N den 15. april 2012.
• Aweil, Nordlige Bahr el Ghazal og El Meiram, Sør-Kordofan - trefning fant sted ved grensen mellom de to landene langs veien mellom disse to byene den 18. april 2012.
• Dilling, Sør-Kordofan - harde slag fant sted den 21. juni, hvor begge parter gjorde krav på seieren.

• Daase, Cindy (2011). «International Arbitration: A New Mechanism to Settle Intra-State Territorial Disputes between States and Secessionist Movements? The Divorce of Sudan and South Sudan and the Abyei Question». Osgoode CLPE Research Paper No. 28/2011. SSRN 1933228 . 
• Okumu, Wafula (2010). «Resources and border disputes in Eastern Africa». Journal of Eastern African Studies. 4 (2): 279–297. doi:10.1080/17531055.2010.487338. 
• Pantuliano, Sara (2010). «Oil, land and conflict: the decline of Misseriyya pastoralism in Sudan». Review of African Political Economy. 37 (123): 7–23. doi:10.1080/03056241003637847.