Krigen om vannet

Objektivitet: Nokså mye ladete ord og vendinger Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Krigen over vannet
Konflikt: Midtøsten-konflikten
Dato November 1964–mai 1967 Sted Golanhøyden og breddene av Jordanelva Resultat Israelsk seier Israel hindrer Syria og Libanon i å avlede Jordanelva Spenningene bidrar til oppstarten av seksdagerskrigen
Stridende parter
Israel	Syria Libanon
Kommandanter og ledere
Yitzhak Rabin	Ukjent

Krigen over vannet er navnet på en periode på to og et halvt år med grensetrefninger og slag om kontrollen over ferskvannet i Jordanelva. Striden foregikk fra 1964 til 1967 og stod mellom Israel på den ene siden – og Syria og Libanon på den andre siden. Israel mente at dette vannet var livsviktig for at staten skulle ha fremgang og utvikling, mens de tilstøtende araberlandene var redd for at Israel skulle bli for mektig, og at avledningen skulle skade deres lands muligheter for vekst og utvikling.

Spenningen som denne konflikten skapte var en faktor som var med å bidro til seksdagerskrigen i 1967.

Konflikten rundt benyttelsen av vannet i Jordanelva begynte i 1940-årene. Elva ble ansett som meget viktig for de tilstøtende landenes utvikling og vekst.^[1]

I 1955 tilbød USA 121 millioner dollar som startkapital for et stort damanlegg ved Galileasjøen. Vannet fra dette anlegget skulle fordeles med en tredjedel til Israel og to tredjedeler til de tilstøtende araberstatene. Israel sa seg positiv til forslaget, men araberstatene var skeptisk og avviste planen.^[1] Det har blitt antatt at dette var hovedårsaken til at Israel etterhvert bestemte seg for legge egne planer for å avlede vann fra Jordanelva.^[1]

Rundt 1960 tilkjennegav Israel en plan som gikk ut på å utlede en tredjedel av Jordanelvens vann ut ved Genesaretsjøen. Derfra skulle vannet føres via et omfattende system av kanaler, tuneller og rørledninger til Negevørkenen, som ligger over 20 mil lenger sør. På vei til Negev skulle deler av vannet etter planen benyttes til både kraftstasjoner og overislingsanlegg - og resten til å gjøre Negev fruktbart. Israelerne regnet med å kunne skape dyrkbart land for 600 000 mennesker på kort sikt og over to millioner på lengre sikt.^[1] Disse planene, samt en rekordtørke i Jordandalen i 1960, bidro til å tilspisse situasjonen mellom partene. De arabiske nabolandene mente planene ville føre til en katastrofe for dem.^[1]

Israel gjentok i 1964 at de måtte avlede vann fra Jordanelva for å overleve på lengre sikt, ekspandere, samt skape livsvilkår for nye israelere.^[2] Israels naboland fryktet på sin side at de israelske planene med elvevannet vil gi grunnlag for en betydelig økning av folketallet i Israel og styrke landets militære og økonomiske makt.^[3] Forhandlinger om en israelsk avledning av elvevannet førte ikke frem. Dette førte til at Israel besluttet å sette planen i verk uten noen form for avtale.^[2] Araberne truet med krig for å velte hva de betegnet som «Israels aggressive og egenrådige plan». Araberne hevdet videre at den israelske planen var en krenkelse av våpenhvileavtalen av. 1948, at den var en krenkelse av en av Sikkerhetsrådets resolusjoner, at den krenket nabostatenes folkerettslige rettigheter, at elvevannet sør for avledningsstedet vil bli så salt at Jordan ikke kunne bruke det til sine vanningsprosjekter og at en økning av den israelske bosetning i Negev ville «øke trusselen mot araberverdenen».^[2] Israels regjering mente i 1964 at den hadde gjort alle innrømmelser til araberne som den kunne gjøre, og at tiden nå var kommet for å begynne å pumpe vann fra Jordanelven til Negevørkenen.^[2]

I 1963/64 fastslo eksperter fast (etter 20 års studier) at 77 prosent av vannmassene hadde sitt utspring på arabisk territorium, 23 prosent på israelsk.^[2] I 1964 ble ca. en syvendedel av vannet utnyttet. Resten rant ut i Dødehavet eller fordampet.^[2]

På høsten 1959 besluttet Israel å avlede vann fra elva Jordan. Da Den Forente Arabiske Republikk sin regjering diskuterte spørsmålet på høsten 1959 ville de syriske lederne at man som mottrekk skulle sperre av Tiransundet. Nasser vegret seg, vel vitende om at man ikke hadde mulighet til å klare en krig særlig bra. I stedet begynte Syria og Libanon å avlede vann til sitt eget jordbruk.

Ved det arabiske toppmøtet som ble holdt i Kairo 13. til 17. januar 1964 ble det besluttet å ikke anvende militærmakt for å hindre Israel i å ta vann fra Jordan. Med hjelp av oljepenger bestemte de å endre løp på elva Hasbani slik at vannet i stedet havnet i elva Banias i Syria og derfra til Jarmuk i Jordan. Araberlandene uttrykte frykt for at de israelske planene med elvevannet vil gi grunnlag for en betydelig økning av folketallet i Israel og styrke landets militære og økonomiske makt.^[3] Sovjets leder, Nikita Khrusjtsjov, gav like etter toppmøtet full støtte til den arabiske siden og beskyldte Israel for å ha imperialistiske hensikter.^[4]

I Knesset forklarte den israelske statsministeren Levi Eshkol at Israel skulle gripe inn dersom dette ødela for de israelske planene.^[5] Araberlandene bestemte seg deretter for å sette opp en felles militærkommando, og en rekke trefninger fulgte.

I mai 1964 begynner Israel å avlede vann fra Jordanelva. Den 10. juni 1964, avsluttet Israel byggingen av anlegg som forsynte store deler av Israel med vann.

Syria forsøkte å avlede Jordanelva til å gå via Jordan i stedet for Israel, noe de fikk støtte i fra Libanon, og som Israel satte seg kraftig til motverge mot.

Beslutningen om å avlede Jordanelva til å gå via Jordan var akseptert på det arabiske toppmøtet. Syria, som ønsket å starte en krig med Israel i utgangspunktet, aksepterte avgjørelsen og begynte målinger og forberedelse til bygging. Libanon deltar i den syriske byggeplanen.

I september 1964 hadde Den arabiske liga godkjent planen om at arbeidet med avledning av vann ville starte i november samme år. Israel ønsket å motarbeide dette. I tillegg ønsket de å få slutt på stadige syriske beskytninger av israelsk territorium. Derfor besluttet Israel å angripe de syrisk-libanesiske anleggene mens de var under bygging.

Selv om Syria og Libanon flyttet byggingen bort fra den israelske grensen, gav ikke Israel opp, og gjennomførte stadige angrep for å forhindre prosjektet.

Ved utgangen av juli 1965 innser Libanon at de ikke vil lykkes i å etablere en fabrikk mens Israel fortsetter å angripe arbeidet på anlegget, så de bestemte seg for å stoppe byggingen.

Syrerne fortsetter å arbeide i forskjellige seksjoner, men prosessen gikk svært tregt.

I løpet av konflikten skjedde det flere skyteepisoder mellom de to sidenes styrker. Til slutt gav Syria opp prosjektet, og dermed gikk Israel seirende ut av konflikten.

Konflikten skadet forholdet mellom Israel og Syria, og førte til sterke spenninger som igjen førte til opptakten av seksdagerskrigen.

• Liste over kriger Israel har deltatt i