Krydderurt
Krydderurter (Ikke-systematisk gruppe) er spiselige urter der blad, stilk eller blomst inngår som naturlig aroma og/eller farge i mat og drikke. Eksempler på populære krydderurter som brukes som smakstilsetning er gressløk, rosmarin, salvie, sitronmelisse, timian, karse, lavendel, kjørvel, koriander, dill, estragon, persille, mynte, oregano og basilikum. Typiske eksempler på tradisjonelle norske krydderurter er humle, kvann og karve.
Man skiller mellom krydderurter og krydder, i det sistnevnte er et samlebegrep som også kan inkludere mye mer enn spiselige urter, for eksempel bær, frukt, frø, bark, blad, røtter eller andre deler av planter med vedaktige stengler. Krydderurter er spiselige urter som stammer fra planter med stengler som ikke danner hel ved. Det er oftest bladene eller de bladaktige plantedelene som brukes. Noen grensetilfeller, såkalte halvbusker, faller inn under begge kategoriene, for eksempel timian, rosmarin og lavendel.
Krydderurter inneholder en del vitaminer og mineraler, men har vanligvis liten ernæringsmessig betydning. Friske krydderurter inneholder ikke salt og regnes derfor som en gunstig smakstilsetning for diettmat. Videre skiller man krydderurter fra grønnsaker ved at krydderurtene brukes i små mengder, som tilsetning for å påvirke smaken, snarere enn for å gi volum og konsistens. Mange krydderurter taper smak ved koking og bør derfor tilsettes rett før servering.
Mange krydderurter har sitt opphav i sydligere deler av Europa, men noen arter vokser vilt eller forvillet også i Norge, som for eksempel kvann (Angelica archangelica) og prikkperikum (Hypericum perforatum). Klostervesenet var en effektiv distributør av urter av ymse slag, ettersom klosterhagene ofte hadde store urtegårder. Rundt ruinene av gamle klostre finnes det derfor ofte forvillede krydderurter, som for eksempel på Hovedøya i Oslofjorden. Dyrking av urter er en hobby for mange hageeiere. Karveproduksjon har dessuten blitt ei næring i Norge, der produktet også eksporteres.[1]
Noen krydderurter har også ord på seg for å ha medisinske egenskaper, og har blitt brukt som husremedier mot forskjellige plager. Selv om mange planter rett nok blir brukt til droger, er det jevnt over lite vitenskapelig belegg for at plantene i urtehagen har en effekt mot spesifikke plager utover at de tilfører kroppen antioksidanter og vitaminer.