Kildekritikk

Kildekritikk er kritisk granskning av kilder og bedømming av troverdigheten i påstander i informasjon. I dagligtale brukes det gjerne om evne til å skille seriøse fra useriøse informasjonskilder eller evne til å utvise sunn kritisk sans til informasjon. I forskning er kildekritikk en metode med et sett prinsipper for hvordan systematisk å vurdere kilder ut fra hvem som har skapt kilden for hvilket formål, ofte ved å sammenligne hva vi vet fra andre kilder. I journalistikk er kildekritikkbegrepet blitt innført om å vise kritisk sans til hvordan kilder forsøker å påvirke budskapet, for å unngå at journalisten blir et talerør for andres interesser.

Kildekritikk ble opprinnelig utviklet som metode i historievitenskap for å analysere opplysninger i historiske og religiøse dokument hvor innholdet ofte var preget av å blir formidlet gjennom en muntlig fortellertradisjon. Innføring av systematisk kildekritikk var vesentlig steg for å gjøre historieforskning vitenskapelig.^[1]

Den kildekritiske metode er et sett med prinsipper for hvordan man skal tolke kilder fra fortiden dersom en ønsker å tilstrebe størst mulig grad av sannhet i forståelsen av fortiden. I de nordiske og tysktalende land regnes den kildekritiske metode som selve metoden innen historiefaget. De kildekritiske prinsippene skal muliggjøre at en kan avsløre tendens og inkonsistens i kildene. Særlig i eldre historie, hvor overlevert skriftlig kildemateriale er spinkelt og kan være nedtegnet århundrer etter begivenhetene det berettes om, er kildekritikk avgjørende for å utnytte kildematerialet mest mulig ekstensivt.

Avanserte kildekritiske teknikker ble først utviklet i studiet av religiøse tekster av humanistene i renessansen. For eksempel påviste Erasmus fra Rotterdam feil i den katolske kirkes bibelutgave Vulgata, oversatt fra gresk til latin av Hieronymus på 300-tallet.^[2] Andre dokumenter som ble påstått å være fra antikken, ble etter hvert avslørt som forfalskninger ved å påpeke bruk av ord som først kom inn i språket mye senere.

På 1800-tallet ble kildekritikken systematisert. Den danske jurist og historiker Gustav Ludvig Baden (1764-1840)^[3] var tidlig ute, da han i artikkelen Talere og Digtere upaalidelige Hjemmelsmænd i Historien, trykt i Budstikken nr 5, forkastet store deler av historiske overleveringer like bastant som 1900-tallets kildekritikk senere gjorde. Om Gyda i Harald Hårfagres saga skrev han at «dette Frieri aabenbart er taget af en Ridder-Roman, thi i Middelaldrens Ridder-Begivenheder forekomme just flere af det slags.» Snorre skrev at Harald Hårfagre ga Guttorm tittelen «hertug», og Baden kommenterte at denne tittelen ikke fantes i Norge på Snorres tid, så handlet ikke dette heller om Snorres smisking for hertug Skule, som var kjent som Snorres beskytter?^[4] I Norden var det ellers særlig den danske historikeren Erslev som introduserte systematisk kildekritikk på historiske dokumenter. I Sverige snudde brødrene Curt og Lauritz Weibull opp-ned på forståelsen av vikingtiden ved å underlegge kildene streng kildekritikk, og i Norge gjorde Halvdan Koht det samme.

• Ekthet: Er kilden det den utgir seg for å være? Er kilden en forfalskning?
• Tidsnærhet: Jo mindre avstand det er i tid mellom hendelsene som omtales og at den ble nedtegnet, jo større troverdighet kan en feste til den. Øyenvitneberetninger er mer troverdige enn fortellinger som har blitt fortalt fra person til person (jf. «hviskeleken»).
• Uavhengighet: Er kilden et referat eller en avskrift av en tidligere kilde?
• Tendens: Kan en mistenke at kilden gir et falskt bilde på grunn av skaperen(e)s økonomiske, politiske eller personlige interesser for å påvirke mottakeren på en bestemt måte?
• Representativitet: Er kilden typisk for en klasse av kilder, eller er den ikke representativ? Kan informasjonen i kilden være et resultat av tilfeldighet i utvalget? Statistikkfaget kan ofte gi nøyaktig svar på dette om datagrunnlaget er komplett nok.

Dersom flere uavhengige kilder med motsatt tendens skriver det samme, styrker det troverdigheten i kildene. (Hvis for eksempel en borgerlig og en sosialistisk avis begge beskriver hendelsene i en begivenhet likedan, uten å ha skrevet av hverandre, øker det troverdigheten til saksforholdet.) Dersom en kilde som følge av økonomiske eller personlige motiv tendensielt skriver i én bestemt retning, gjør ikke det kilden utroverdig, men historikeren må oppdage denne tendensen og ta hensyn til den i tolkningen. Historikeren Knut Kjeldstadli har omtalt kildekritikk som «systematisert sunn fornuft»^[5]

Det skilles i kildekritikken mellom primære og sekundære kilder. Primærkilder er førstehåndskilder, mens sekundærkilder er fremstilling som bygger på primærkilder.

Kildekritisk vurderingskompetanse betegner i IKT-pedagogikk evnen til å vurdere informasjon på nettet kildekritisk. Innføring av digital kompetanse som læringsmål i skoleverket har ført til at dette blitt en viktigere ferdighet.

Kildekritikk er opprinnelig en metode som har sitt opphav i filologi som senere la grunnlag for vitenskapeliggjøring av historiefaget. Økt tilgang til informasjon via Internett gjør det at viktigere enn før at man forholder seg kritisk til den informasjonen man finner. På nettet risikerer man i større grad at tradisjonelle skillelinjer mellom reklame (betalt annonsering) og journalistisk stoff blir visket ut, og det er ikke alltid lett å vite hva som er hva.

Kildekritikk på nettet handler også om å sette spørsmålstegn ved den informasjon man finner på ulike diskusjonssider på nettet. Det kan være praktiske tips om alt fra graviditet til matoppskrifter. Kildekritikk handler heller ikke bare om et rent tekstlig innhold på nettsider. Det kan også dreie seg om å vurdere bilder eller videofilm eller annet. I dag er det for eksempel svært enkelt å manipulere digitale bilder med et bildebehandlingsprogram (Baltzersen 2009).

Samtidig er det viktig å understreke at man bør være kildekritisk uansett medium. Ikke alt som står i avisene eller som blir sagt på radio, er nødvendigvis sant. I skolereformen Kunnskapsløftet er kildekritikk nevnt som et sentralt tema i de fleste fagområder (engelskfaget, fremmedspråk, samfunnsfag, naturfag, kunst og håndverk, musikk, matematikk og innenfor religion, livssyn og etikk).

• Allern, Sigurd (2015) Journalistikk og kildekritisk analyse Cappelen Damm.
• Baltzersen, Rolf K. (2009): «Den digitale lærergjerningen» i: Svanberg, Ray og Hans Petter Wille (red.): LA STÅ! Læring – på veien mot den profesjonelle lærer. Oslo: Gyldendal akademiske forlag.
• Bårnes, Vibeke og Mariann Løkse Informasjonskompetanse : håndbok i kildebruk og referanseteknikker Cappelen Damm akademisk 2015 ISBN 9788202494681
• Bertnes, Pål A. (2005): Faglig informasjon på internett-kvalitet og kildekritikk. Abstrakt forlag
• Dahl, Ottar (1973). Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200032175. 
• Kaldal, Ingar: Historisk forsking, forståing og forteljing Nyere verk om historiefaget i den kulturhistoriske tradisjon som legger vekt på historie som en språklig konstruksjon.
• Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget Oslo 1999, ISBN 82-00-12924-1
• Knutsen, Paul: Analytisk narrasjon - En innføring i historiefagets vitenskapsfilosofi Fagbokforlaget 2002 ISBN 9788276745542
• Leth, Göran, Thurén, Torsten: Källkritik för internet Stockholm 2000, ISSN 1401-2383
• Saabye, Malin (2007): Digital kompetanse i grunnskolen. En metodebok for lærere. Pedlex Norsk Skoleinformasjon.

Norsk

• kildekompasset.no Informasjon om informasjonskompetanse for studenter fra Universitetet i Agder, Høgskolen i Sørøst-Norge og Universitetet i Stavanger
• Søk og skriv Arkivert 2. november 2011 hos Wayback Machine.
• iktplan.no Kompetansemål i kildebruk etter 10. trinn i norsk skole
• ndla.no elevoppgaver i journalistisk research Arkivert 11. november 2016 hos Wayback Machine.
• ndla.no Kilder og kildekritikk^{[død lenke]}
• ntnu.no NTNUs kurs i kildekritikk for studenter

Engelsk

• Verification Handbook A definitive guide to verifying digital content for emergency coverage