Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres

Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres
Konflikt: Operasjon Weserübung
Både Nordre og Søre Leite ble brent ned. Bagn Bygdesamling (1940)
Dato 14. april - 2. mai 1940 Sted Randsfjorden, i Ådalen og Valdres Resultat Tysk seier
Stridende parter
Norge	Tyskland
Kommandanter og ledere
Gudbrand Østby Haneborg Hansen	Erwin Engelbrecht
Styrker
Valdresgruppen: • Landvernbataljonen av Vestoppland IR. 6 • 4. brigade	Gruppe Adlhoch: • Fire bataljoner og spesialtropper
Tap
46 falne 240 sårede	157 falne 360 sårede

Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres var kamper under tyskernes fremrykking i forbindelse med angrepet på Norge i april 1940 hvor Valdresgruppen som bestod av Landvernbataljonen i Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade som kom i kamp med Gruppe Adlhoch som bestod av fire bataljoner og spesialtropper. Gruppe Adlhoch startet fremmarsj med Bergen som mål, og rykket først frem mot Hønefoss. Styrkene på Vestlandet ble først planlagt brukt for å gjenerobre Bergen. For å sikre mot et tysk angrep fra Østlandet via veiene i Numedal og Hallingdal, og Bergensbanen, ble kaptein Brun og et kompani sendt til Numedal og kaptein Hauge sendt til Hallingdal med hvert sitt kompani.

IR 6 ble mobilisert på småsteder rundt utløpet av Randsfjorden. Landvernsbataljonen som senere kjempet langs Sperillen og opp til Bagn ble mobilisert i Soknedalen og overført til Ådalen den 13. april.^[1]. Mobiliseringen av disse avdelingene ble beskyttet av fremskutte små styrker i høyde med sørspissen av Tyrifjorden. Under angrep måtte disse trekke seg tilbake, og regimentet gikk i forsvar ved Klekken. 15. og 16. april var det harde kamper. Forsvarslinjene ble trukket tilbake mot Vardal og storparten av regimentets avdelinger ble flyttet. Langs østsiden av Randsfjorden var det bare mindre avdelinger. Gruppe Adlhoch skilte ut Gruppe Daubert med to bataljoner og støttevåpen og ordre om å gå gjennom Ådalen, mens resten av gruppen skulle gå langs østsiden av Randsfjorden.

I midten av april ble det meste av 4. brigade beordret over til Østlandet og transportert til Aurdal. Målet var å ta styrken over til Dokka for å samvirke med de norske styrkene som allerede var i området mellom Mjøsa og Randsfjorden. Major Per Løkens I. bataljon av IR 10 var første avdeling som ankom Aurdal.

De norske styrkene ble ledet av oberst Østby, og hans vilje preget forsvaret og innsatsen, som er omtalt som «største tapperhet og forsvarsvilje». Den norske landvernbataljonen fra IR 6 ble ledet av major Haneborg Hansen.

Den tyske general Erwin Engelbrecht var sjef for 163. infanteridivisjon og kom til Hønefoss 14. april. Kampgruppen ledet av major Daubert skulle rykke frem gjennom Ådalen mot Bagn i Valdres. Gruppe Daubert besto av III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159.

Totalt falt 46 nordmenn og rundt 240 ble såret i kampene i Valdres. Regimentet som utgjorde hovedstyrken på tysk side hadde 157 falne og rundt 360 sårede. I tillegg hadde de tyske styrkene tap ved andre avdelinger. På norsk side tilkom også sivile tap. Tapstallene på tysk side er noe usikre da de delvis er basert på rapporter utarbeidet før de tyske styrkene gikk inn i Bagn.

Landvernkompaniet av Infanteriregiment nr. 6 kom til Ådalen den 14. april.^[2] med ordre om å overta vaktholdet ved Heiren bru og Ask.

Major Haneborg Hansen sender samme dag 2. kompani av landvernsbataljonen under kaptein H. Knoff som fortroppskompani til Hen. Der går en tysk oppklaringstropp i bakhold og blir tilintetgjort 14. april. Et fremstøt av et tysk kompani blir også avverget før kompaniet blir trukket tilbake til Hallingby. 15. april er de norske styrkene trukket ut i dybden og blir presset nordover.

For å redusere trykket organiseres et angrep med 2. kompani inn i flanken til de tyske styrkene ved Somdalen. (Det mangler opplysninger om Somdalen og Skagsnes) Kompaniet mangler ski og blir utkjørt under fremrykkingen til angrepsområdet. Etter å ha påvist overlegne tyske styrker, blir angrepet oppgitt, og etter en strabasiøs ferd når de tilbake til sin egen bataljon som 16. april reorganiserte seg ved nordenden av Sperillen.

Tyske fremrykkende styrker havner samme dag i et ildoverfall ved Bjonvika, hvoretter de norske styrkene trekker seg tilbake til Bagn og starter å organisere seg for forsvar. Veier blir blokkert med forhugninger og broer blir sprengt og ødelagt. Noen mindre sikringstyrker blir også utplassert.

Den 18. april starter de tyske styrkene å fjerne forhugninger og sperringer langs veier og ved broer, og får i Begnadalen to stridsvogner til rådighet og går til angrep mot de norske stillingene 18. april. De tyske styrkene bestod på dette tidspunktet av den tyske III. bataljon av 236. infanteriregiment under major Seidel. Normalt ville en full oppsetning være på rundt 1000 mann, men var redusert til noe over 700 mann. I tillegg til denne bataljonen kom III. bataljon i 159. infanteriregiment, med omtrent samme oppsetning og styrke. Omkring 1500 soldater med to stridsvogner var på marsj inn i Bagnsgryta hvor lokalvernsbataljonen av IR 6 under ledelse av Haneborg Hansen lå i stillinger med rundt 400 mann. To av kompaniene til landvernsbataljonen manglet så mange mann at de var slått sammen, slik at Haneborg Hansen totalt rådet over fire kompanier. I tillegg til disse var de norske styrkene forsterket 17. april med 3. lokalvernkompani fra IR 6 under ledelse av kaptein Conrad Flood. Dette kompaniet talte 139 mann. Noe over 500 norske mot 1500 tyske soldater.

Major Haneborg Hansen planlegger å gå over til avgjørende forsvar i tettstedet Bagn, og har satt av mesteparten av sine styrker til mitraljøsesikring i berget nord og ovenfor Storefoss bro, inne i selve Bagnsgryta, og med god overhøyde fra fjellhyller på bergskrentene ovenfor tettstedet. På venstre flanke plasserte han et geværkompani. Et geværkompani lå også som vaktlinje foran Bagn kirke, og et ble holdt i reserve ved Krossbøle. Patruljer opererte utover mot Leite. Dette er gårder som ligger et stykke ut i dalen.

Major Haneborg Hansen får på dette tidspunktet bemyndigelse til å bruke IR 10 fra 4. brigade. Dette har siden 17. april ligget i Aurdal. Et kompani og en mitraljøsetropp fra Aurdal sendes til Etna stasjon for sikring av venstre flanke mot Randsfjorden og resten av Gruppe Adlhoch.

Torsdag 18. april ble ett lag på seks mann ledet av nestkommanderende Kvaal fra 3. lokalvernkompani sendt sydover fra Bagn for å avløse et sikringslag som lå 4 km sør for Bagn. Kadett Reidar Kvaal sin sikringspatrulje ble dermed de første som støtte sammen med tyske styrker i Bagn, etter at de først hadde observert en tysk motorsykkelpatrulje ved 11-tiden. På grunn av rapportene til Kvaals patrulje ble de norske styrkene tidlig orientert om de tyske styrkenes væpning og krigsevne.

Den 18. april kommer det også en melding om at tyske styrker har startet å rømme Begnadalen, og major Haneborg Hansen sender kaptein S. Ula med reservekompaniet sørover gjennom Bagn. Etter å ha passert ut gjennom høyre flanke av egne styrker støter disse på tyske patruljer og går i stilling i dalsiden vest for veien, i det som omtales som vestre Bagn. På kvelden går så tyske styrker til angrep med en bataljon støttet av stridsvogner. På østsiden av elva rykker det frem et kompani, og har noe fremgang mot de norske styrkene. På vestsiden havner de tyske styrkene i kryssild fra hovedstillingen fremme ved broen og fra kompaniet som ligger i åssiden i vest. De tyske styrkene trekkes inn i tettbebyggelsen og har betydelige tap av personell. Om natten faller temperaturen til minus 14° og natten blir månelys. Stadig blusser det opp nye kamper.

På ettermiddagen 18. april ble de tyske styrkenes tren utsatt for et ildoverfall av en norsk skiløperpatrulje på 20 frivillige fra 3. lokalvernskompani fra IR 6 under ledelse av Oscar Thue, Bjørn Torgersen og Tollef Midtgård. Dette ildoverfallet i Sparkevik fikk store konsekvenser for de tyske styrkene da den tyske ledelsen lurer på om dette er en fortropp og at de tyske styrkene var iferd med å bli tatt i en knipetangmanøver inne i Bagnsgryta. Dette ildoverfallet kan være en direkte årsak til at major Daubert senere trakk sine styrker ut av Bagnsgryta. Skiløperpatruljen i Mørkedalen driver fri strid og operer fra Mørkedalen ovenfor Leirskogen og støter dypt inn i de tyske bakre områder.

På morgenen 19. april blir 2. bataljon satt inn på tysk side og presset fortsetter. Major Haneborg Hansen får ett kompani til som reserve til erstatning for det som nå ligger i dalsiden i Vestre Bagn. Kompaniet ved Etna stasjon blir trukket tilbake mot Breidablikk og støter sammen med et tyske kompani. Kompaniet må deretter sendes tilbake til Aurdal for reorganisering.

På kvelden 19. april blir det planlagt å ta de tyske styrkene i en knipetangmanøver. Major Løken gir kaptein Rieber-Mohn ordre å neste morgen å rykke frem langs Bagnsåsen med 3. kompani og gå østover mot Breidablikk Sanatorium. Samtidig skal kaptein Seim med 2. kompani rykke frem fra Leisterud på sydsiden.

Samtidig prøver de tyske styrkene å falle de norske i ryggen ved å rykke frem i en flankemanøver på høyre side. Målet var å gå over Bagnsåsen og ned gjennom Gråbeinhølen og falle de norske styrkene i ryggen, men da dette feilet returnerte de til Bagnsbergatn gård og ble senere overfalt av norske styrker på gården.

Kaptein Rieber-Mohn med 3. kompani støter sammen med hauptmann Stemmers 9. kompani og 1. tropp av 10. kompani i Gråbeinhølen i voldsomme kamper. De norske styrkene nedkjemper senere de tyske styrkene oppe på Bagnsåsen. Disse har prøvd å rive seg løs fra kampene og returnere til sin bataljon, men støter sammen med patruljer fra 4. brigade. Utslitt vender de tilbake til Bagnsbergatn gård og Gubberud og går i kvarter. 21. april blir de overfalt av 3. kompani og ødelagt.

Natt til 20. april gir Gruppe Daubert opp å bryte gjennom den norske motstanden og returnerer sørover Begnadalen og Ådalen. En sikringsstyrke blir etterlatt ved Nes i Ådal, mens hovedstyrken fortsetter og ankommer Hønefoss natt til 21. april. Da har de tyske styrkene mistet et kompani, en stridsvogn, en kanon, seks bombekastere og et tredvetalls busser og biler. En del tyske tapstall baserer seg på rapporter som har gått til de tyske hovedkvarterer tidlig 18. april, og som baserer seg på de enkelte avdelingers egne tap. En gjennomgang av faktiske tap er senere påvist å være 157 falne tyske og 41 falne norske soldater under kampene inne i Bagnsgryta. Dette er vesentlig høyere tyske tapstall og en nedjustering av de norske fra 46 falne.^[3]

Fra 4. brigade blir det sendt et kompani til Tonsåsen. Dette får kontakt med det tyske kompaniet som er på marsj fra sammenstøtet i Gråbeinhølet. To kompanier fra Fjordane Infanteriregiment nr. 10 (IR 10) ledet av major Laudal blir sendt mot Fluberg, og parallelt med hans fremrykking blir det sendt fire kanoner nedover vestsiden av Randsfjorden.^[2]

21. april støter major Laudals fremste kompani sammen med en tysk styrke under fremrykking i skogen ved Odnes. Denne klarte de å drive tilbake til Kronborgelva med strid i skogen og med støtte fra kanonene i vest. Senere på kvelden ble det fremste kompaniet forsterket med resten av major Laudals styrke.

Samme dag har de norske styrkene i Vardal trukket seg tilbake. 4. brigade kan derfor ikke operere i samarbeid med disse og oberst Østbye konsentrerer seg derfor om å forsvare Valdres. Dels ønsker han med dette å sperre de tyske styrker fra å nå Bergensbanen, dels for å kunne få unnsetning via Sognefjorden. Også de tyske styrkene var klar over muligheten for alliert inngripen via landsetting av styrker i Sognefjorden.

22. april observeres tysk artilleri på marsj nordover mot Kronborg og de norske kanonene åpner ild fra vestsiden av fjorden. De tyske 10,5 cm kanonene blir satt i stilling og de norske 7,5 cm bergkanonene blir nedkjempet. Major Laudals styrke blir deretter offer for en overveldende artilleriild, mister sambandet og ledelsen av styrkene. Kompaniene og kanonene blir deretter trukket ut av ilden og regrupperer på Dokka.

I Bagn rykker I. bataljon i IR 10 frem med to kanoner til nye stillinger i en linje mellom Islandsmoen og Leiteberget. På Høljarasta går II. bataljon i IR 10 også i stilling med to kanoner. I Etnedal blir det improvisert en skibataljon med et kompani fra I. bataljon i IR 10 og et fra øvelsesavdelingen i IR 6. I tillegg blir de forsterket med tropper fra Vardal II, IR 4 som var oppsatt med ski. Disse var å regne for et forsterket kompani. Denne styrken er operativ 22. april med major Laudal som sjef for Flubergdetasjementet.^[2]

Tyske styrker drev 23. april med en intens væpnet oppklaring i hele området fra Valdres til Sognefjorden. Noen av rapportene forteller om tildels meningsløs skyting i alt som kunne minne om besatte områder. I etterkant kan en påpeke at de har hatt svært liten suksess i denne oppklaringen.

General Falkenhorst fortsatte å presse på for resultater. En ny Gruppe Ritzmann ble formet av halvannen infanteribataljon, fem stridsvogner og et 7,5 cm batteri. Fra Vikersund skulle den gå langs Bergensbanen gjennom Hallingdal. Kampene i Hallingdalen blusser opp blant annet ved Flå mellom kaptein Hauges kompani og de fremrykkende tyske styrkene.

22. april blir en av de to bataljonene som forlot Bagn den 21. blir nå sendt tilbake mot Begnadalen og 23. april er de tyske styrkene tilbake ved Islandselva, 4 km syd for Bagn. Her ligger I. bataljon fra IR 10 i nye stillinger. Et kompani og en mitraljøsetropp ligger ved Islandselva ledet av løytnant O. Thomasgård. Også her er det bygd MG-stillinger oppe på fjellhyller ved leiteberget slik som i Bagn. Stillingen ved Islandselva blir angrepet 23. april på ettermiddagen. Angrepet som er støttet av en stridsvogn mislykkes. De tyske styrkene klarer ikke å bryte gjennom disse stillingene, selv om det ble gjort flere forsøk de neste dagene med støtte av fly, artilleri, bombekastere og stridsvogner.

Fremmarsjen mot Tonsåsplatået av Gruppe Adlhoch begynte 23. april. Kolonnen som marsjerte fra Fluberg og mot Tonsåsen bestod av I. og II. bataljon i IR 236, III. bataljon i IR 159 og I. bataljon i artilleriregiment 222, forsterket med et batteri fra AR 234. I tillegg til disse avdelingene var det med et pionerkompani. På ettermiddagen er det sammenstøt med norske vaktstyrker ved Høljarast bru og brua ble sprengt.

Oberst Østbye mener at de tyske styrkene vil trekke sammen en så stor styrke mellom Dokka og Høljarasta at det vil være lønnsomt å gjennomføre et angrep, og han planlegger et angrep dels som et frontalangrep og dels som et flankeangrep. To bataljoner som er holdt i reserve trekkes frem mot Tonsåsen og den nyorganiserte skibataljonen blir samlet på venstre flanke og får ordre om å støte nord for en liten topp kalt Hovda og inn i den tyske nordflanken. Oberst Østby ønsker også å trekke på II. bataljon i IR 4, men denne er på vei over fjellet fra Finni og til Etnedal.

I grålysningen kommer det en melding om at de tyske styrkene har besatt Hovda, noe som senere viser seg å være feil. Bataljonen trekker seg derfor tilbake tilbake til Bruflat for å sikre veiene mot Tonsåsen og Nord Etnedal.

Dekket av sterk artilleriild rykker fire tyske kompanier frem ved siden av hverandre ved Høljarasta. Etter langvarig trykk uten fremgang, dels som følge av sterk norsk motstand, begynner de norske styrkene å frykte omgåelser ute på flankene. Noen tropper trekker seg tilbake og det utløser panikk og i løpet av kort tid rakner hele stillingen. I denne situasjonen klarer bataljonssjefen å samle 10-12 mann og bemanne en kanon og holder de tyske styrkene tilbake.

Den tyske artilleriilden på morgenen har ødelagt det norske sambandet bakover til brigaden. På ettermiddagen reiser derfor brigadesjefen for å ta situasjonen i øyesyn, og ved Stangstugu møter han biler fulle av soldater. Han beordrer bilene tømt og brukt for å bygge barrikader. I denne situasjonen klarer oberst Østby å få med seg noen soldater fremover. Ved Tonsåsen møter oberst Østby sjef for II. bataljon i IR 9, som etter å ha sett II. bataljon i IR 10s flukt er iferd med å trekke sin egen bataljon tilbake. Bataljonsjefen frabeordres og kompanisjef O. B. Skaathun overtar bataljonen. Bataljonen blir så lagt i stilling i området Tonsåsen – Stangstugu, mens II. bataljon i IR 10 blir sendt til Aurdal for reorganisering.

Etter tilbaketekningen rykket den tyske Gruppen Dauberts 10. kompani i 3. bataljon i infanteriregiment nr. 159 framover (10 Kp. III/IR 159) Etnedalen og kom om kvelden den 24. april til Bruflat.^[2]

Oberst Østbye mente de tyske styrkene var på 200–300 mann ved Høljarasta. Han besluttet derfor å gjennomføre et angrep på styrkene. Landvernsbataljonen av IR 6 var nå på Tonsåsen og major Haneborg Hansen foreslo at han skulle prøve å ta tilbake stillingene ved Høljarasta om natten. Natt til 25. april rykket bataljonen frem med et fortroppskompani og støtte på tyske styrker. De tyske styrkene var langt sterkere enn brigaden hadde antatt og landvernsbataljonen trakk seg tilbake gjennom stillingene til II. bataljon i IR 9. Senere gikk de tyske styrkene til angrep mot denne bataljonen støttet av fly og artilleri, men kom ingen vei.

Under fremrykkingen mot Tonsåsen sendes det ut to kompanier, ett på hver flanke. De som går mot nord langs østsiden av Etna støter på skibataljonen. Det ene av de to kompaniene går i stilling ved Robøle for å stoppe videre fremrykking oppover Etnedal. Det andre kompaniet går mot vest og går i stilling vest for Bruflat. Nå har de tyske styrkene kontroll over veidelet i Bruflat.

Ytterligere ett flankekompani, 3. kompani fra IR 236, går mot sør og over Leirskogen. Dette er noe usikkert om dette skal oppnå kontakt med bataljonen som står fast ved stillingene sør for Bagn ved Islandsmoen eller om det skal bryte inn i flanken til styrkene som står på Tonsåsen. Ved Milevatnet driver de vekk en sikringsstyrke, og går deretter på enda en sikringsstyrke ledet av Alf Vatle fra 7. kompani i IR 9 som har befestet veikrysset. Fordi det skulle være vaktavløsning, er det to lag fremme ved veikrysset. I tillegg blir styrken forsterket med ytterligere ett lag fra sikringsstyrken ved Milevatnet. Det kommer til ildstrid på bare 25 meters avstand mellom disse tre vaktlagene og det fremrykkende tyske kompaniet i kampen ved Breidablikk. Etter kort tid kommer kaptein Elias Haukeland med hele kompaniet og en intens kamp bryter løs. Ingen av kompaniene har noen mulighet til å få unnsettelse fra noen av sine egne styrker. Det ender med at det tyske kompaniet blir nedkjempet, og 26 tyske soldater blir tatt til fange. Resten er døde, såret eller drevet på flukt tilbake over Leirskogen.

26. april avløser landvernsbataljonen II. bataljon i IR 9 som ligger i stillinger i området Tonsåsen – Stangstugu. Landvernsbataljonen får nå et av de kraftigste frontalangrepene i disse kampene. En bataljon støter inn i fronten på stillingene med støtte av artilleri og fly. Samtidig går et kompani støttet av stridsvogner til angrep i venstre flanke ved Stangstugu. Disse kommer fra området ved Bruflat. Landvernbataljonen trekker seg tilbake under strid gjennom II. bataljons stillinger ved Tonsvann. En fremskutt avdeling ligger ved Osseter. Kompaniet som ligger til høyre trekker seg bakover langs Valdresbanen til Bjørgo. Etter hvert blir hele bataljonen trukket unna fronten.

Et skikompani fra øvelsesavdelingen blir satt inn som støtte til II. bataljon i IR 9, sammen med kompani Brinch. Dette kompaniet har blitt reorganisert to ganger etter sammenstøt med de tyske styrkene. I tillegg får bataljonen ett kompani fra den oppløste skibataljonen. De blir satt inn som improvisert støtte ved flere anledninger. De tyske styrkene angrep nå stillingen ved Osseter. De bryter aldri inn i stillingen, men når artilleriet er innskutt blir stillingen oppgitt av de norske styrkene. Snart etter går de tyske styrkene løs på hovedstillingen mellom Tonsvann og Øyangen hvor det dannes et naturlig defilé. Tyske stridsvogner havner her i en utsatt stilling, to av dem blir ødelagt og angrepet blir deretter oppgitt.

Oberst Østbye vil unngå retrett i fullt dagslys gjennom en serie trange og vanskelige defiléer ned mot Bjørgo. Etter approbasjon av overkommandoen beordrer han fronten trukket tilbake til Aurdal. Landvernbataljonen sikrer retretten, mens II. bataljon i IR 9 trekker seg tilbake til en sperrestilling ved Fagernes.

Planen er nå å la I. bataljon av IR 10 gå langs vestsiden av Begna og sørsiden av Strandefjorden, mens hovedstyrken skulle gå langs nordsiden av dalen. Dette fungerte dårlig og mens II. bataljon i IR 10 gikk i stilling ved Aurdal kirke ble I. bataljon liggende 3–4 kilometer lengre bak og til høyre, mellom Åberg og Aurdalsfjorden.

Ordre om tilbaketrekking hadde ikke nådd frem til stillingen ved Prestbråten og det forsterkede kompani ble stående isolert om kvelden 27. april. Disse stillingene har vært i kamper til 26. april fremme ved Islandsmoen. Om kvelden har de norske styrkene trukket seg tilbake til en ny stilling i høyde med Prestbråten.

Landvernsbataljonen som har dekket retretten blir nå utsatt for et tysk angrep etter at de først har vært utsatt for artilleriild. Dette blir stanset, og mens de tyske styrkene forbereder ett nytt angrep trekker landvernsbataljonen seg tilbake. Kompaniet til Brinch dekker retretten og i rapporten hans forteller han at det var så stille at han hørte fuglesang. Under dette angrepet blir det sendt et forsterket kompani over til Bergatn for å unnsette bataljonen som står fast i Begnadalen. Om kvelden når kompaniet Bagn og avdelingene etablerer kontakt. Samtidig trekker det norske kompaniet ved Prestbråten seg tilbake og når sin egen bataljon ved Bjørgo natt til 28. april.

På morgenen prøver de tyske styrkene å støte mot Fagernes, men kommer i kamp med II. bataljon fra IR 10 i Aurdal. II. bataljon mister kontakten med I. bataljon og bataljonssjefen beordrer tilbaketrekking til Leira.

Kaptein Brinch og hans kompani kommer nå ned fra Tonsåsen og oberst Østbye gir ordre om nye stillinger ved Nordaker, hvor han prøver å etablere en sammenhengende front ned til og opp på andre siden av Aurdalsfjorden. Allerede samme ettermiddag blir stillingene angrepet, men angrepet blir stanset. Oberst Østbye forsøker så å organisere et angrep i den tyske flanke gjennom Etnedal med II. bataljon fra IR 4, sammen med skikompaniet som lå i stillinger ved Robøle nord for veikrysset ved Breidablikk. Heller ikke denne gangen fungerer dette.

På ettermiddagen 28. april får I. bataljon i IR 10 ordre om å sikre mot Gol som nå er besatt av tyske styrker. På Geilo er de norske kompaniene som har Kjempet i Hallingdalen oppløst. Bataljonen trekker seg derfor tilbake i nye stillinger bak Åbjøra hvor de i 6 timer er i vedvarende kamper.

Den 29. april trekker II. bataljon seg tilbake fra Nordaker og passerer gjennom stillingene til II bataljon i IR 9 etter tung artilleriild fra de tyske styrkene. Igjen sikrer kompaniet til kaptein Brinch retretten. Dette tar nå stilling ved Ulnes kirke ved Strandefjordens nordbredd. I. bataljon på sørsiden av fjorden trekker seg tilbake til Stokkegrenda. Landvernsbataljonen og øvelsesavdelingen fra IR 6 er trukket opp i Øystre Slidre, sammen med kaptein Brinchs kompani og det andre skiløperkompaniet fra øvelsesavdelingen. Skikompaniet bemanner en forpost og da dette gir etter for et støt fra en tysk rekognoseringsgruppe blir det igjen alarmert. Kompaniet til Brinch er nå så utkjørt at de protesterer. Da kommer beskjeden at «ordren skal utføres om så befalet må gå i stilling alene». De aller fleste går på ny i stilling under parolen «ikke la kaptein Brinch i stikken».

Oberst Østbye mente at kampene måtte fortsette så lenge som mulig, men at det ville bli umulig å fortsette en tilbaketrekning over Filefjell, langt mindre drive oppholdende strid. Avslutningen av striden ble da satt til kleivene sør for Vangsmjøsa. Disse gir igjen rom for stillinger på samme måte som ved Islandsmoen.

I. bataljon i IR 10 var 30. april i stilling på sørsiden av Strandefjorden. Mitraljøsekompaniet til kaptein Haukeland er i stillinger på neset ved Øyri og kaptein Rieber-Mohn sitt geværkompani ligger fremme på høyre side ved Sundheim. Litt lengre bak ligger resten av bataljonen.

Tyske styrker rykker så frem i åssiden støttet av tungt artilleri og mitraljøseild mot geværkompaniet. Noe av ilden slår rett inn i kompaniets flanker. Midt under striden roper en av karene «her skulle kapteinen vært med!» Kapteinen reiser seg da og svarer «kapteinen er med!» Litt senere blir han truffet, et skudd går i hans lever og ett treffer i brystet, men han overlever. Kaptein Rieber-Mohn ble senere sjef for Milorg i Bergen før han i 1943 ble arrestert og sendt til tilintetgjørelsesleiren Natzweiler-Struthof hvor han senere ble drept 30. mai 1944.

Kompaniet gikk i oppløsning etter å ha vært under vedvarende beskytning i en time. Da lå bare et maskingeværlag igjen i en steinrøys. Disse fortsatte å skyte til kompaniet var forbigått. Kompaniet ble reorganisert, og bestod da av to tropper på rundt tyve mann.

Det tyske angrepet konsentrerte seg nå om mitraljøsekompaniet som nektet å gi opp. De klarte å blokkere videre fremrykking langs fjordens sørside til utpå ettermiddagen. Da var de forbigått på begge sider av fjorden. Kaptein Haukeland iverksatte troppsvis tilbaketrekning i et svært trangt område og helt innesluttet. Senere ble kompaniet samlet på nytt ved Sundheim. Tilbaketrekkingen hadde kostet tre døde og åtte sårede.

II. bataljon fra IR 10 skulle om morgenen 30. april avløse II. bataljon i IR 9. Før de kommer frem til stillingene nord for Strandefjorden går tyske styrker til angrep etter artilleribeskytning og de trekker seg tilbake under kamp. Oberst Østbye tar selv ledelsen av II. bataljon fra IR 10 og får plassert mitraljøsene ved Viste. Et geværkompani blir beordret frem for å støte i den tyske styrkens flanke, men uten resultat.

Avdelingene går nå i oppløsning og kun noen mindre avdelinger fortsetter å kjempe. Også et forsøk på å organisere en stilling ved Fossheim noe lengre nord mislykkes.

I Hemsedal trakk troppene seg tilbake gjennom Mørkedalen over Borlaug ned til Lærdal og videre til Kaupanger der de ble oppløst 1. mai.

På ettermiddagen konstaterer oberst Østbye at operasjonene må avvikles og den 1. mai blir brigaden overgitt og samlet ved Fagernes. 25. april var styrken på 3 100 mann, 1. mai var rundt 2 000 mann tilbake. Totalt var tapene i Ådalen og Valdres 46 døde og rundt 240 sårede på norsk side. På tysk side var tapene til regimentet som var hovedstyrken på 157 døde og rundt 360 sårede. Dette inkluderer tapene på Ringerike og Hadeland. I tillegg til disse var det tap ved en ekstra infanteribataljon, artilleriavdelinger, pionerer, stridsvognmannskap, osv, som ble regnskapsført utenfor regimentet. Det er også stilt spørsmål ved tapstallene fra kampene i Bagn da tapstallene kommer fra rapporter som gikk til staben i Hønefoss før de hardeste kampene brøt løs.

II. bataljon i IR 4 som nå lå i Etnedal startet å ta seg over til Gruppe Dahl i Gausdal. Da det ble klart 2. mai at denne hadde kapitulert ble bataljonen oppløst.

• Kampen ved Breidablikk
• Kampen i Gråbeinhølet
• Kampen om Bagnsbergatn gård
• Kampene ved Islandsmoen
• Skiløperpatruljen i Mørkedalen

• Kampen i Gråbeinhølet, på Bagnsbergene Gard og Breidablikk i 1940. 1986. 
• Kampene i Valdres 1940. 1971.  [særtrykk]
• Krigen i Norge 1940. Oslo: Gyldendal. 1965. 
• Operasjonene i Ådalen og i Valdres. Oslo: Gyldendal. 1962. 

• Helse– og omsorgsdepartementet: 11.3 Felttoget i Norge 1940 (Eitinger-rapporten - del 1)
• Krigsminner, – Då krigen kom