Komorbiditet

Komorbiditet (av eng. co - «sammen med» og morbidity «sykelig tilstand») eller samsykelighet er nærværet av to eller flere samtidige uavhengige sykdommer (diagnoser). Pasienter med flere samtidige sykdommer behandles ofte med flere ulike medikamenter, såkalt polyfarmasi, noe som kan gi kliniske problemer.^[1]

Komorbide vansker kan oppstå uavhengig av hverandre, eller de kan oppstå som primærvansker med medfølgende sekundærvansker. To primærvansker som oppstår uavhengige av hverandre kalles to ulike primærvansker. Dersom en primærvanske (for eksempel depresjon hos en pasient med ADHD) fører til en sekundærvanske (depresjonen oppstår som følge av personen med ADHD sin konstante streben etter å lykkes eller bli godtatt) kalles det ofte følgevansker.

Komorbiditet kan utgjøre et betydelig problem for pasienten, spesielt ved kronisitet. Komorbide lidelser må identifiseres og behandles så tidlig som mulig, ettersom komorbiditet har en negativ innvirkning både på prognose og resultatet av behandlingen. Komorbide lidelser blir ofte ikke oppdaget i den kliniske praksisen, fordi behandlere bruker ustrukturerte intervjuer i utredningen og vurderingen av pasientene. Det er derfor viktig at en antar at komorbiditet er regelen framfor unntaket, og at det gjøres en strukturert vurdering av hvert enkelt tilfelle.

Komorbiditet utgjør over 50 prosent av sykefraværet i Norge, men dette fanges ikke opp av statistikkene hos NAV.^[2] Førsteamanuensis ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin Silje Mæland ved Universitetet i Bergen (tidligere Høgskolen i Bergen) sier dette utgjør et stort problem, både samfunnsmessig og for de personene det gjelder.^[2] En norsk forskningsgruppe filmet legebesøk for 19 norske pasienter med uspesifikke plager, og valgte ut ni av pasientene som ga bredt bilde av denne typen pasienter. Legetimene ble deretter gjenskapt på film med skuespillere og videoklippene presentert for 100 forskjellige leger i Norge, Sverige og Danmark. Målet var at hver lege skulle sette en hoveddiagnose på pasienten. Pasientene endte opp med å få alt fra 13 til 31 hoveddiagnoser hver. Hver av diagnosene viste seg å være riktige, men likevel vilkårlige fordi forskjellige leger fokuserte på ulike plager og vurderte pasienten fra ulike vinkler, noe som tydelig demonstrerer kompleksiteten med komorbiditet.^[3]