KFOR

KFOR (Kosovo Force) er en NATO-ledet internasjonal fredsbevarende styrke med ansvar for å skape og vedlikeholde fred og sikkerhet i Kosovo. Styrken gikk inn i Kosovo 12. juni 1999, to dager etter at FN-resolusjon 1 244 ble vedtatt og Kosovokrigen avsluttet.

På det meste tjenestegjorde mer enn 50 000 soldater fra 30 forskjellige land i KFOR. De største bidragene til KFOR kommer fra Storbritannia (19 000 soldater), USA (7 000 soldater), Frankrike (7 000 soldater) og Tyskland (6 000 soldater). I tillegg bidro Norge i flere år med en avdeling av bataljons størrelse, blant annet Telemark bataljon, Jegerkorpset - Akershus regiment og en helikopterenhet (2004–2005).

I perioden april – oktober 2001 var Norge ledelsesnasjon for KFOR med generalløytnant Thorstein Skiaker som styrkesjef.^[1] fram til 28. august 2020 bidro Norge med en håndfull^[klargjør] stabsoffiserer.^[2][3]

I 2013 startet Forsvaret en kartlegging av helsen til KFOR-veteraner etter påstander om at flere skal ha utviklet hjernesvulst som følge av eksponering for radioaktiv stråling.^[4] Forsvarsdepartementet avviste senere økt forekomst av kreft blant KFOR-veteraner.^[5]

Norge bidro til KFOR fra juni 1999, etter at den norske deltakelsen ble besluttet av regjeringen samme måned.^[6]

Rundt 20 spesialsoldater fra Hærens jegerkommando var blant de første^{[omstridt – diskuter]} som ble satt inn, blant annet for å sikre flyplassen ved provinshovedstaden Priština, for å klargjøre innsetting av hovedstyrken.^[6] De sikret også KFOR-styrkens herredømme over Pristina, blant annet gjennom kontakt med kommandantene for de serbiske og kosovoalbanske styrkene.^[7]

HJKs første oppdrag var å opprette forbindelse mellom general Borislav Stefanovic, som var sjef for innenriksministeriet hvor politistyrkene var underlagt, og general Mike Jackson som var sjef KFOR.

Ut over dette liaisoneringsoppdraget bidro HJK til situasjonsforståelse gjennom informasjonsinnhenting og rapportering. I tillegg løste avdelingen oppdrag som sikringsstyrke for Serbias patriark Pavle, som reiste rundt i Kosovo for å mane til fred. Et annet bidrag til KFOR-operasjonene var sanitetsstøtte. Etter at den innledende uoversiktlige situasjonen var løst og KFOR hadde besatt viktige områder i Kosovo, ble brorparten av spesialstyrkene redeployert.

Ettersom konflikten på Balkan fortsatte, ble det gjennomført nye deployeringer til området. Det første dreide seg om et oppdrag som sikkerhetslag for KFORs sjef, general Thorstein Skiaker, i 2001.^[8]

Fra 1. september 1999 deltok Norge offisielt med en mekanisert infanteribataljon, Telemark bataljon, med over 900 soldater og oberstløytnant Robert Mood som bataljonssjef. Dette var det første internasjonale oppdraget til en samlet Telemark bataljon, og det var også den største styrken Norge hadde sendt til utlandet siden Tysklandsbrigaden.

Den norske bataljonen var del av den britiskledede brigaden. Kontingentsjefen hadde sitt hovedkvarter utenfor Skopje i Makedonia, der også en norsk forsyningsavdeling holdt til.

Norge stilte i denne perioden med en rekke spesialiserte støttefunksjoner til hovedkvarteret. Fra infanteribataljonen ble det skilt ut og stilt en reservestyrke på rundt 200 soldater. Dette var Task Force Viking, som fungerte som et instrument for sjefen i KFOR.^[9]

Den norske avdelingen var kjent som Norwegian battalion (NORBN), og hadde sitt hovedkvarter utenfor Pristina. Den hadde ansvaret for sikkerheten i tre kommuner vest for Pristina. Norge hadde også en leir utenfor Skopje, Makedonia, med en forsyningsavdeling.^[10]

Norske soldater var sentrale i harde kamper utenfor den serbiskdominerte byen Caglavica, syd for Pristina, i mars 2004. I kamper mot en kosovoalbansk folkemengde på cirka 10 000 ble 20 norske soldater såret^[11] i nærkamp, eller av gjenstander som ble kastet mot dem. Den norske innsatsstyrken (Norwegian Task Force) kom da den svenske, finske og irske soldater til unnsetning^[12], og ble angrepet av folkemengden. Minst én angriper ble drept av norske soldater.^[10]

I februar 2007 rapporterte NRK om en episode ved Caglavica 17. og 18. mars 2004 der norske soldater løsnet skudd mot en mengde sivile Kosovo-albanere på veg til å lynsje landsbyens innbyggere. Forsvaret opplyste kort tid etter at en kosovoalbaner ble truffet og drept. Ifølge NRKs kilde var det derimot seks kosovo-albanere som ble truffet og minst to som døde.^[13]

I perioden april–oktober 2001 var generalløytnant Thorstein Skiaker KFORs styrkesjef. Norge stilte i denne perioden med en rekke spesialiserte støttefunksjoner til hovedkvarteret, og et samlet norsk styrkebidrag i denne perioden lå på cirka 1 400 soldater. Fra 1999 til 2004 tjenestegjorde til sammen over 6 000 norske kvinner og menn i KFOR. I 2004 ble bidraget trappet ned samtidig med opptrappingen av innsatsen i Afghanistan (Operasjon Enduring Freedom og ISAF).

Luftforsvaret bidro med helikopterstyrker i KFOR i 2001, og fra 2004 til 2005.^[14]

31. august 2020 ble Norges deltakelse i KFOR avsluttet.

Etter at Norge trakk sine siste avdelinger ut i 2005, har Forsvaret stilt stabspersonell til KFORs disposisjon. Norge har fram til da bidratt med to offiserer ved KFORs hovedkvarter.^[14]

Deltakelsen i KFOR forsterket også en endring i norsk deltakelse i internasjonale, fredsbevarende operasjoner fra tidlig på 1990-tallet, fra tradisjonelt å ha stilt mest i FN-operasjoner, og med tyngdepunkt i Midtøsten, til å forflytte innsatsen først til Balkan, deretter til NATO.^[10]

• 
  Tysk pansret kjøretøy i tjeneste hos KFOR i 1999.
• 
  Russiske soldater oppsatt på en BTR-80 i 2000.
• 
  Norske soldater i KFOR–tjeneste under øvelse med et amerikansk helikopter av typen UH-60 i 1997.
• 
  Norsk soldat om kvelden med lyskaster i ryggen.
• 
  En del av oppgaven til KFOR er å beskytte kulturminner fra vandalisme. Her fra Prizren.

• IFOR
• SFOR