Freisinnige Vereinigung

Freisinnige Vereinigung (FVg, også FrVgg) var et tysk, næringsliberalt parti i Det tyske keiserrike, fra 1893 til 1910. Partiet var løst organisert og hadde karakter av et valgforbund. Det representerte borgerlige kretser og fikk den største oppslutningen ved Bremen og øst for Elben. FVg oppnådde representasjon i Riksdagen ved valgene i 1893, 1898, 1903 og 1907. Partiets forløper var Deutsche Freisinnige Partei og etterfølger Fortschrittliche Volkspartei.

Partiet oppsto gjennom en splittelse av Deutsche Freisinnige Partei. Seks av partiets medlemmer i riksdagen, blant andre Georg von Siemens, stemte for rikskansler Leo von Caprivis militærbudsjett, som var mot DFPs linje.^[1]

Etter forslag fra partiets leder, Eugen Richter, ble de seks ekskludert fra partiet. Utbryterne fikk senere uventet støtte fra partiets moderate gruppering ledet av Karl Schrader (1834–1913). Sammen med de seks utbryterne dannet Schraders gruppe Freisinnige Vereinigung.^[1]

Medlemmene av det nye Freisinnige Vereinigung var omtrent de samme personene som i perioden 1880 til 1884 hadde dannet Liberale Vereinigung. Dette partiet fusjonerte i 1884 med Deutsche Fortschrittspartei til Deutsche Freisinnige Partei. Den gjenværende, venstreorienterte partigruppen omkring Eugen Richter, dannet i 1910 Freisinnige Volkspartei.^[1]

I valgkampen til riksdagsvalget i 1893, gikk Freisinnige Vereinigung inn for en liberal handels-, skatte- og tollpolitikk. Begge de liberale partiene gikk imidlertid tilbake ved valget, der Freisinnige Vereinigung oppnådde kun 13 mandater.

Blant de kjente medlemmene hørte publisisten Hellmut von Gerlach, teologen Friedrich Naumann, Rudolf Breitscheid og kvinnesakskvinnen Helene Lange.

Partiets tyngdepunkt lå ved Bremen, der partiet ble det største ved riksdagsvalget i 1893, og dessuten i Pommern, Schleswig-Holstein og Mecklenburg-Strelitz. Nesten to tredeler av partiets kandidater til valget i 1898 kom fra områder øst for Elben.^[1]

Freisinnige Vereinigung representerte næringsliberale og høyborgerlige interesser. De hadde dermed gode forbindelser til ulike handelskamre og finansiljøer i Tyskland. Partiet støttet rikskansler Bernhard von Bülows kolonipolitikk og marinelovgivningen til Alfred von Tirpitz. Dette gjaldt i motsetning til Freisinninge Volkspartei. FVg nærmet seg på denne måten synspunktene til Nationalliberale Partei, samtidig som NLP åpnet for venstreliberale partier.^[1]

Freisinnige Vereinigung ble i løpet av sin levetid mer et valgforbund enn et parti. FVg søkte samarbeid med andre liberale grupperinger fra sak til sak. Det var først i 1910 at de liberale, ved stiftelsen av Fortschrittliche Volkspartei at de liberale samlet seg i ett parti.^[1]