Frankfurtskolen
Frankfurterskolen vokste frem rundt Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main. Instituttet ble grunnlagt i 1924 av marxisten Felix Weil, men det er etter etableringen av tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung i 1932, under ledelse av Max Horkheimer, at man begynte å snakke om en egen «skole».[1] De viktigste personene, den indre kjerne, besto ifølge Krogh av Horkheimer, Adorno, Pollock, Marcuse, Löwenthal og (til 1939) også Fromm.[2] Horkheimer, Adorno og Marcuse bidro særlig til utbredelsen av instituttets teoretiske ståsted.[3]
Den kritiske teori som var sentral for Frankfurterskolen tar utgangspunkt i den unge Marx' tanker og dennes hegelianske røtter, særlig slik disse ble lest av Georg Lukács. Frankfurtskolen skiller seg imidlertid på flere områder fra marxisme-leninismen, slik den ble utviklet i Sovjet og omtales derfor som vestlig nymarxisme. Da Hitler kom til makten i 1933 måtte alle med tilknytning til Frankfurterskolen forlate landet av politiske grunner. De dro via Paris og Genève til New York der instituttet gjenoppsto med tilknytning til Columbia University som International Institute of Social Research. I 1940 ble instituttet splittet opp da Horkheimer, Adorno og Pollock flyttet til California.
Richard Sorge var instituttets bibliotekar i mellomkrigstiden og ble senere Stalins spion i Japan.[4]
Fremtredende representanter for Frankfurtskolen var Max Horkheimer, filosof og sosiolog, (1895–1973), Theodor Adorno, filosof, musikkteoretiker og sosiolog, (1903-1969), Friedrich Pollock, filosof, sosialøkonom og sosiolog, (1894–1970), Walter Benjamin, filosof og kunstteoretiker (1892–1940), Erich Fromm, filosof, psykoanalytiker, psykolog og sosiolog, (1900-1980), Franz Neumann, jurist og statsviter, (1900-1954), Carl August Wittvogel, historiker og sinolog, (1896-1988), Henryk Grossmann, historiker, (1881-1950), Otto Kirchheimer, jurist og statsviter, (1905-1965), Leo Løwenthal, filosof og litteratursosiolog, (1900-1993) og Herbert Marcuse, filosof og sosiolog, (1898–1979). Også Jürgen Habermas, filosof og sosiolog, (1929–) regnes ofte til skolen.
Ifølge Krogh (1991) er det Neumanns vitenskapelig arbeider om fascismen som i største grad har blitt videreført i senere fagdebatt. Adorno refereres fortsatt for sitt arbeid om den autoritære personlighet.[5] Kirchheimer og Neumann hadde erfaring fra praktisk politikk, og ble den tapende ved interne debatter blant instituttets medlemmer.[6]
Viktige verker forfattet av Frankfurterskolen var:
Den tyske arbeider, 1934, (Fromm)
- Autoritet og familie, 1936, (Fromm)
- Tradisjonell og kritisk teori, 1937, (Horkheimer)
- Flukten fra Friheten, 1941, (Fromm)
- Fornuft og revolusjon, 1941, (Marcuse)
- Behemoth, 1942 og 1944, (Neumann)
- Fornuftens formørking, 1947, (Horkheimer)
- Opplysningens dialektikk, 1947, (Adorno og Horkheimer)
- Studier i fordommer, 1949, (Horkheimer)
- Den autoritære personlighet, 1950, (Adorno m. fl)
- Eros og sivilisasjon, 1955, (Marcuse)
- Sovjet-marxismen, 1958, (Marcuse)
- Borgerlig offentlighet, 1962, (Habermas)
- Det endimensjonale menneske, 1964, (Marcuse)
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Krogh, Thomas (1991). Fra Frankfurt til Hollywood: Frankfurterskolen 1930-1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203166997.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Schaanning, Espen (2000). «Kritisk teori: Horkheimer og Adorno». Modernitetens oppløsning. Oslo: Spartacus. ISBN 82-430-0166-2.
- ^ Krogh (1991) s. 21.
- ^ Positivisme, dialektikk, materialisme: den norske debatten om samfunnsvitenskapens teori. Oslo: Universitetsforlaget. 1976. ISBN 8200014738.
- ^ Krogh (1991) s. 18.
- ^ Krogh (1991) s. 21.
- ^ Krogh (1991) s. 124.