Folketellingen 1815

Folketellingen 1815 var den tredje alminnelige folketellingen som ble gjennomført i Norge. De to første ble gjennomført i 1769 og 1801. Ved reskript av 7. mars 1815 ble det bestemt at tidspunktet for tellingen skulle være søndag 30. april 1815. Det ble ikke registrert navn, kun befolkningstall fordelt på kjønn, aldersgrupper og livssituasjon for hver kjøpstad og sogn.^[1][2]

Reskripet fra kong Carl Johan er stilet til biskopene og ble publisert i Den Norske Rigstidende den 8. mars 1815.^[3][4]

• Kongen var overbevist om nytten av kunnskap om folketetallet i riket fordelt på alder, kjønn og næringsvei, og bestemte derfor at en folketelling skulle gjennomføres over hele landet den 30. april 1815 og de påfølgende dagene: «Vi Carl Johan., Vor Gunst. Overbeviist om den Nytte, som nøiagtig Kundskab om Folketallet i Vort Rige Norge efter Alder, Kjøn og Næringsvei medfører, have vi nådigst besluttet, at en sådan Folketælling skal foretages overalt, såvel i Kjøbstaderne som på Landet i bemeldte Rige, og begynde Søndagen den 30te April førstkommende, og, såvidt samme ikke på den Dag kan fuldendes, fortsættes de efterfølgende Dage.»
• Barn som ble født i løpet av tellingen ble ikke inkludert, men derimot personer som døde i den perioden tellingen foregikk: «Ved denne Tælling iagttages den Regel, at de Børn, som fødes efter den 30de April, men førend Tællingen endnu er fullendt, ansees som ufødte, og tælles ikke; hvorimod de Personer, som måtte døe i det Tidsrum, fra Tællingens Begyndelse indtil den er fuldendt, tælles som levende, på det at af den hele Optælling kan erfares Folkmængdens virkelige Tilstand på den bestemte Dag.»
• Bortsett fra dette skulle alle som oppholdt seg i riket på telledagen telles, samt personer som kunne være fraværende, men som vanligvis hadde sitt normale oppholdssted i Norge: «Under Tællingen inddrages Alle og Enhver, og hvad Stand de være måtte, såvel Indfødte som Fremmede, der på den bestemte Dag opholde sig her i Riget, samt de Indfødte, der vel kunne være fraværende på Reiser, men om hvilke vides, at de enten her have deres sædvanlige Opholdssted, eller at de igjen agte sig tilbage for her at etablere sig.»
• Alle ble regnet til å tilhøre det hus hvor vedkommende sov: «Under Tællingen regnes Enhver til det Huus, hvori han sover. Når en Person, som sædvanligen sover i et Huus, er fraværende, enten alene i Forretninger i Landet eller og udenlands, med det Forsæt, at komme tilbage, f. Ex. til Søes, da regnes han til den Familie, fra hvilken han er bortreist og til hvilken han agter sig tilbage.»

I kjøpstedene ble tellingen administrert av stiftamtmennene og på landet av biskopene. Lokalt ble alle tellingene i byene ledet av magistraten med hjelp av rodemesterne, som gikk fra hus til hus og hentet inn opplysninger. På landsbygda ble tellingene ledet av sogneprestene, og medarbeidere var lensmenn, skoleholdere og prestens medhjelpere. Reskriptet og tellingsskjemaene ble sendt til stiftamtmennene og biskopene som fordelte dem til magistratene i byene og til sogneprestene på landet. Listene ble sendt i retur i utfylt stand. Det ble utarbeidet to skjemaer som er like for by og land. Det ene skjemaet gir oppgaver over totalbefolkningen, antall ektepar og befolkningens fordeling etter kjønn og alder i syv aldersgrupper, med summering for hvert kjønn. I det andre skjemaet er befolkningen inndelt i yrkesgrupper.^[5]

Resultatene fra folketellingen 1815 ble presentert i Den Norske Rigstidende 19. juni 1816.^[6][7] I kommentarene til resultatene heter det blant annet at:

• Folketallet for de fleste ladesteder og mindre byer er ikke oppgitt i de innkomne lister: «De fleste Ladesteders og mindre Byers Folketall er ei speciel angivet i den indkomne Lister.»
• På en del steder hadde folketallet gått ned siden folketellingen i 1801: Folkemængden i de foreløbne 14 År har fornemmeligen aftaget i Aggershuus Amt, Rakkestads Fogderie, Soløer og Oudalens Fogderie, Budskeruds Amt, Nordmørs Fogderie, Bergen, Molde, Moss, Frederikstad og Frederikshalds Kjøbstæder, og allermeest i Nordlands og Finmarkens Amter samt Kongsbergs Bergstad.
• På en del steder hadde folketallet økt siden folketellingen i 1801: «Folkemængden har i Særdeleshed tiltaget i Kjøbstæderne Christiania, Christiansand, Trondhjem, Østerriisøer og Christiansund, i Christians Amt, begge Grevskaber, øvre Tellemarken og Råbygdelaugets Fogderie, Mandals og Listers Amt, Nordre Bergenhuus Amt, Nordhordlehns og Inderøens Fogderie, men fornemmelig i Stavangers Amt og Søndhordlehns Fogderie.»

I Den Norske Rigstidende ble det totale folketallet oppgitt til å være 885 431. I Tabeller vedrørende folkemængdens bevegælse i aarene 1856-1865 (trykt 1868-69) blir tallet 886 374 brukt, men i en fotnote heter det: «De tidligere trykte Opgaver angive Folketallet til 885,431; nærværende Opgaver ere uddragne dels af Krafts topografisk-statistiske Beskrivelse over Norge, dels af den i Rigstidenden for 1816 No. 49 meddelte summariske Oversigt; da de originale Folketællingslister ikke have været tilgjengelige, kan det ikke med Sikkerhed afgjøres, hvilke av Opgaverne ere de rigtige.»^[8] I Norges Offisielle Statistikk XI 2 (1950) ble tallet 885 431 gjentatt. Her fremgår det imidlertid av en fotnote at "Folketellingens tall er antakelig for lavt. Etter beregninger på grunnlag av oppgavene over fødte og døde var folkemengden på tellingstidspunktet ca. 906 000.^[9]

Se forøvrig nevnte Tabeller vedrørende folkemængdens bevegælse i aarene 1856-1865 på side 185 og utover for befolkningstall for landet, landdistrikter, bydistrikter, stift, amt, fogderier, herreder og byer.

Michael Drake peker i sin artikkel Population and society in Norway 1735-1865 (Cambridge, 1969) på at tidspunktet for tellingen, rett etter Napoleonskrigene og tidlig i Norges uavhengighet, kan ha gitt uheldig utslag. I tillegg var instruksjonene for hvordan tellingen skulle gjennomføres langt mindre detaljert enn de hadde vært i 1801. Noen ganger kunne instruksjonene også være villedende. Drake sier at det ikke ser ut for at det ble gjennomført spesielle tiltak for å sikre at tellingen ble nøyaktig.^[10] Registreringssentral for historiske data peker på at det kan være flere grunner til at folketellingen i 1815 har lav kvalitet. Den nye norske staten hadde akkurat skilt lag fra Danmark og gått inn i en personalunion med Sverige. Det administrative apparatet var omorganisert og regjeringen var delt, med noen ministre i Oslo og noen i Stockholm. Staten hadde også dårlig råd. Folketellingen oppgir totale befolkningstall for hver by og distrikt fordelt på kjønn og arbeid, i tillegg til antall ekteskap. Aggregert statistikk fra 1815-tellingen ble senere publisert, men forsøk på å rette opp underrapportering har blitt hindret av mangelen på aldersinformasjon og data under distriktsnivå.^[11]

Arkivverket har materiale etter folketellingen 1815. Se under eksterne lenker for informasjon om arkivmaterialet.

• Om folketellingen i 1815, Digitalarkivet
• Skannede og søkbare tellingslister fra folketellingen 1815, Digitalarkivet