Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Etnisk rensing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Etnisk rensning»)
Begrepet etnisk rensning kom i bruk under jugoslaviakrigene og betyr den planlagte og overlagte fjerningen av personer fra en bestemt etnisk gruppe fra et bestemt territorium, tidligere også omtalt som befolkningsoverføring eller -forflytting (population transfer)

Etnisk rensning[a] ble definert av en FN-kommisjon i 1993 som «den planlagte og overlagte fjerningen av personer fra en bestemt etnisk gruppe fra et bestemt territorium, ved maktbruk eller trusler, for å gjøre området etnisk homogent».[1] Betegnelsen ble etablert i forbindelse med jugoslaviakrigene på 1990-tallet. Selve praksisen som kalles etnisk rensning er langt eldre enn begrepet eller betegnelsen. Etnisk rensing og folkemord kan være knyttet sammen uten at etnisk rensing eller befolkningsoverføring nødvendigvis er det samme som folkemord. En ekspertgruppe utnevnt av FN og en del jurister argumenterer for at etnisk rensing faller innenfor Folkemordkonvensjonens intensjon. I internasjonal strafferett regnes etnisk rensing som en forbrytelse mot menneskeheten og de praksisene som har vært knyttet til etnisk rensing faller ofte under straffebud om krigsforbrytelser.

Definisjon og opphav til begrepet

[rediger | rediger kilde]
Serbia og områder kontrollert av bosnisk-serbiske styrker der disse gjennomførte etnisk rensing tidlig i 1990-årene

Betegnelsen på serbokroatisk etničko čišćenje stammer fra et uttrykk Det serbiske akademi for kunst og vitenskap i 1986 benyttet i et memorandum til den jugoslaviske stat om hva man oppfattet som et forsøk på å fortrenge etniske serbere fra Kosovo.[2][3][4] Ifølge Petrovic ble betegnelsen brukt i media om etnisk rene områder i Kosovo fra 1981 og omhandlet administrative (ikke-voldelige) forhold.[5] Betegnelsen kom i vanlig bruk i media, offisiell språkbruk og som fagterm internasjonalt fra 1992 under Jugoslavia-krigene. Preece mener det er uklart hvem som brukt betegnelsen først og antyder at uttrykket kan ha vært del av militær sjargong eller terminologi i den rest-jugoslaviske hæren (Serbia-Montenegro) om strategien med å tømme erobrede områder for muslimer og etniske kroater.[6] Betegnelsen ble tatt i bruk av journalister og politikere i forbindelse med krigen i Bosnia-Hercegovina samt Kroatia, og ble etterhvert tatt inn i dokumenter fra Sikkerhetsrådet og andre deler av FN. Det var på den tiden uklart hvilken status begrepet har i folkeretten. Begrepet er særlig knyttet til den siste fasen av en væpnet konflikt der militæret søker å få full kontroll over et territorium.[5]

På engelsk brukes også ethnic puricfication og på fransk la purification ethnique, nettoyage ethnique og épuration ethnique (blant annet i Sikkerhetsrådets dokumenter). Etnisk rensing har blitt omtalt som systematisk tiltak, kampanje, mønster, policy eller praksis.[5]

Petrovic beskriver flere typer handlinger som kan inngå i etnisk rensing og disse kan hvor for seg være brudd på menneskretter og humanitær folkerett:[5]

  1. Administrative tiltak. Inkludert diskriminering og vilkårlige oppsigelser.
  2. Ikke-voldelig trakassering for eksempel uthenging i media.
  3. Terror. Inkluderer fysisk vold, deportasjoner, voldtekter og ødeleggelse av eiendom uten militær hensikt.
  4. Militære tiltak. Inkludert summariske henrettelse, drap på ledende personer og beleiring av sivile områder.

Uttrykket kan ha blitt brukt i Polen og Tsjekkoslovakia om «rensing» av territoriet for tyske borgere eller etniske tyskere samt etniske ukrainere i sluttfasen eller rett etter andre verdenskrig. Uttrykket ble arvet fra naziregimet som snakket om säuberung, om å gjøre territoriet rent for jøder (Judenrein). I 1981 ble begrepet brukt i Jugoslavia om forsøk på å skape «etnisk rene» områder inne i Kosovo.[7] Slobodan Milošević brukte uttrykket i april 1987 om vold mot etniske serbere i Kosovo. Før massakren i Srebrenica bruke bosnisk-serbiske kommandanter kodeordene etnicko ciscenj («rensing av regionen») og ciscenje prostor («rensing av territoriet») om å ikke etterlate noen levende.[8]

Før slutten av 1990-årene hadde begrepet blitt «det allment aksepterte vitenskapelige begrepet som brukes for å beskrive den systematiske og voldelige fjerning av uønskede folkegrupper fra et gitt territorium».[9] Preece definerer etnisk rensing eller «tvungen befolkningsforlytning» som praksis eller tiltak for å fjerne en bestemt folkegruppe fra et område innenfor en stat eller over landegrenser. Befolkningsforflytning har ikke nødvendigvis et etnisk aspekt og etnisk rensing er spesiell type forflytning ved at den er basert på etniske kriterier. Tadeusz Mazowiecki, under en FN-utsending til Jugoslavia i 1990-årene, definerte etnisk rensing som «eliminering av en etnisk gruppe med kontroll over et territorium av medlemmer fra en annen etnisk gruppe» og «systematisk fjerning av den sivile befolkningen basert på etniske kriterier med sikte på å tvinge dem til å oppgi territoriet som de bebor». Ifølge Preece handler derfor etnisk rensing først og fremst om territorier og det avgjørende motivet bak forflytninger er å sikre territorium som er definert etnisk, og er på den måten et verktøy for å skape en nasjonalstat gjennom etnisk homogenisering. Etnisk rensing gjennomføres ofte for å styrke krav om grenseendringer eller for å sikre kontroll over omstridte grenseområder.[6] Sikkerhetsrådets ekspertkommisjon uttalte i 1993: «På bakgrunn av konfliktene i det tidligere Jugoslavia betyr etnisk rensing å gjøre et område etnisk homogent ved bruk av makt eller trusler for å fjerne personer tilhørende bestemte grupper fra området». («Considered in the context of the conflicts in the former Yugoslavia, ‘ethnic cleansing’ means rendering an area ethnically homogeneous by using force or intimidation to remove persons of given groups from the area.») Denne definisjonen ble lagt til grunn i Den internasjonale domstolens kjennelse av 26. februar 2007.[7]

Begrepet brukes i faglige sammenhenger for å beskrive både aktuelle og historiske tilfeller av etnisk rensing. Det engelske uttrykket population transfer er et eldre begrep for det samme fenomenet. Uttrykk som deportasjon (i visse sammenhenger) og fordrivelse kan også beskrive etnisk rensning. Mens betegnelsen skriver seg fra 1990-årene, har etnisk rensing som metode for bygging av nasjonalstat eksistert så lenge den etnisk homogene nasjonalstaten har vært den grunnleggende form for politisk organisering, ifølge Preece. Ihvertfall siden 1919 har mange millioner mennesker vært berørt av etnisk rensing. Tidligere ble etnisk rensing ofte omtalt som «befolkningsoverføring» eller «befolkningsforflytning» (engelsk: population transfer). En FN-rapport fra 1993 konkluderte med at etnisk rensing var så utbredt på 1900-årene at det kan beskrives som de fordrevnes århundre.[6]

Bell-Fialkoff beskriver etnisk rensing som tiltak for å skape etnisk homogene territorier og skriver at etnisk rensing er vanskelig å definere entydig: På den ene siden kan det knapt skjelnes fra tvungen utvandring eller befolkningsutveksling, på den andre siden glir det over i deportasjon og folkemord.[10]

«Etnisk rensing» (tysk: Ethnische Säuberung) ble i 1992 valgt til «årets uord» (Unwort des Jahres) med begrunnelsen at det var en eufemisme for eliminering av uønskede folkgrupper ved tvungen forflytning og massemord.[11][12] Prisen ble opprinnelig delt ut av Gesellschaft für deutsche Sprache.[13]

Etnisk rensing har blitt uført av statlige myndigheter, militære styrker og irregulære sivile styrker - det siste særlig under borgerkrigstilstander. I noen tilfeller har sivile medvirket til etnisk rensing på bakgrunn av personlige hevnmotiv, slik tilfellet var blant annet i Jugoslavia på 1990-årene der situasjonen hadde vært frosset siden andre verdenskrig. Under jugoslaviakrigene ble etnisk rensing dels utført ved at bosnisk-serbiske styrker ville slippe fri bosnisk-kroatiske og bosnisk-muslimske krigsfanger i bytte mot at hele familien forlot området.[10]

Årsaker eller drivkrefter bak etnisk rensing er sammensatte. Militærstrategiske vurderinger og ideologi kan være motiver. Fordommer og langvarig diskrimineringer er ofte en viktig bakgrunn eller forutsetning for etnisk rensing. Etnisk rensing er springer ofte ute av en antakelse om at et etnisk homogent hjemland er tryggere og mer stabilt. Dette var blant annet tilfellet under jugoslaviakrigene på 1990-årene[10] og Tsjekkoslovakia etter andre verdenskrig (fordrivelsen av etnisk tyske).[14]

Etnisk rensning og folkemord

[rediger | rediger kilde]
Uidentifiserte ofre fra Srebrenica-massakren. Massakren er anerkjent som folkemord og er et eksempel på at etnisk rensing, som primært dreier seg om tvangsflytting og kontroll over territorier, gikk over i folkemord

Begrepet etnisk rensning skiller seg fra folkemord. Disse begrepene er ikke synonyme, men innen akademisk analyse av temaet regnes de begge til et spektrum av ulike typer angrep på nasjoner eller etniske eller religiøse grupper. Etnisk rensning er det samme som tvungen deportasjon (på engelsk også kalt «population transfer»), mens folkemord er «overlagt drap på deler av eller alle medlemmer av en bestemt etnisk, religiøs eller nasjonal gruppe».[15] Hensikten med etnisk rensning er «å få folk til å flytte seg, og midlene brukt for å oppnå dette varierer fra de lovlige til de semi-lovlige».[16] Noen forskere regner folkemord som en undergruppe av etnisk rensning («murderous ethnic cleansing»)[17] Begrepene etnisk rensning og folkemord er forskjellige, men knyttet til hverandre: «etnisk rensning går over i folkemord når massemord blir brukt for å fjerne et folk fra et landområde».[18] Den internasjonale straffedomstolen konkluderte i 1993 med at etnisk rensing i Bosnia alene ikke var tilstrekkelig til å konkludere med at det hadde skjedd folkemord i Bosnia. I en mindretallsvotering uttalte dommer Elihu Lauterpacht at etnisk rensing som foregikk i Bosnia var ledd i tiltak for å ødelegge en etnisk gruppe («…they are clearly directed against an ethnical or religious group as such, and they are intended to destroy that group, if not in whole certainly in part..»).[19]

Da folkemordkonvensjonen ble utformet etter andre verdenskrig ble etnisk rensing og «kulturelt folkemord» (utslettelse av religion, språk og kulturelle minnesmerker) bevisst utelatt fra definisjonen av folkemord. Opprinnelig hadde Raphael Lemkin en bred definisjon av folkemord som også inkluderte etnisk rensing. I Radislav Krstićs ankesak i 2004 la domstolen til grunn at ødeleggelse av kulturelle minnesmerker og symboler kan være beviser for at hensikten er å fysisk utslette en folkegruppe (folkemordkonvensjonen har som kriterium for folkemord at handlingene «er begått i den hensikt å ødelegge helt eller delvis» en etnisk gruppe). Betegnelsen «etnisk rensing» var ikke kjent for de som utformet folkemordkonvensjonen. I Krstićs sak uttalte domstolen at det er åpenbare likheter mellom folkemord og etnisk rensing. I saken mot Radoslav Brđanin uttalte dommerne at etnisk rensing kan under visse omstendigheter være like alvorlig som folkemord («ethnic cleansing may under certain circumstances ultimately reach the level of genocide»), men at folkemord ikke var den eneste tolkning av bevisene i saken.[7]

Bell-Fialkoff viser til folkemordet på armenerne og folkemord på jødene og andre grupper som eksempel på etnisk rensing som gikk over i folkemord: Nazi-Tysklands forsøk på å fjerne jødene fra Europa, å gjøre området Judenrein, kulminerte i ren utryddelse. Holocaust kombinerte deportasjon, befolkningsforflytning, massakrer og folkemord.[10]

Folkerettsjuristen Felix Ermacora uttalte i 1991 at fordrivelsen av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia oppfylte kriteriene for å bli betegnet som folkemord, noe flere andre folkerettsjurister sier seg uenig i.[20] Ermacora argumenterte med at fordrivelsen var folkemord etter folkemordskonvensjonen av 1946 og antallet drepte ikke var avgjørende fordi fordrivelsen var planlagt og iverksatt med det mål å fjerne en folkegruppe.[21] Den amerikanske professoren Robert M. Hayden mener at den tilsiktede etniske rensingen og utslettelsen av spor tysk kultur i Tsjekkoslovakia samsvarer med folkemordkonvensjonens definisjon av folkemord.[22]

Blum med flere argumenterer for at betegnelsen etnisk rensing blir brukt som en eufemisme i situasjoner der det egentlig dreier seg om folkemord, og merkelappen etnisk rensing brukes av de som vil unngå å gripe inn for å stoppe overgrepene.[8] Hayden argumenterer mot Blum som ifølge Hayden bruker betegnelsen «folkemord» (genocide) på en upresis og uforsvarlig måte, blant annet ved å regne massakrer, utsulting og fordrivelser som folkemord. Hayden advarer mot å bruke betegnelsen folkemord upresist og lite gjennomtenkt, og misbruk av merkelappen folkemord kan delvis ha utløst intervensjonen i Kosovo-krigen.[23]

«Ethnic cleansing» just did not seem to be hitting the mark. (...) We queried New York if Rwanda could be labeled genocide. (...) Little did I realize the storm of controversy this term would invoke in the capitals of the world. To me it [genocide] seemed an accurate label at last.

Flere forskere trekker fram tvangsassimilasjon som en tredje hovedkategori av «elimineringsstrategier» ved siden av etnisk rensning og folkemord, og peker på at disse tre ofte kan henge sammen.[24] Abed argumenterer for at settlerkolonisering, etnisk rensing og tvangsassimilasjon kan utgjøre folkemord i tråd med en nyere forståelse av folkemordsbegrepet, som står i kontrast til en eldre og «ortodoks» forståelse av begrepet.[25]

Det internasjonale tribunalet for Rwanda fant i 1998, i dommen mot Jean-Paul Akayesu, at voldtekt som våpen i krig måtte regnes som folkemord i internasjonal strafferett.[26][27]

Etnisk rensning i internasjonal strafferett

[rediger | rediger kilde]
Seksuell vold mot kvinner er svært vanlig under etnisk rensing. Her voldtatte kvinner i Den demokratiske republikken Kongo

Sluttrapporten fra ekspertkomiteen oppnevnt i henhold til sikkerhetsrådsresolusjon 780 (1992) definerte etnisk rensing som «en overlagt politikk fra en etnisk eller religiøs gruppe som har til hensikt å fjerne den sivile befolkningen fra en annen etnisk eller religiøs gruppe gjennom voldelig eller fryktskapende metoder fra bestemte geografiske områder». Rapporten konkluderte, basert på erfaringene fra det tidligere Jugoslavia, at etnisk rensing har blitt utført gjennom «drap, tortur, vilkårlig arrestasjon og fengsling, utenomrettslige henrettelser, voldtekt og seksuelle overgrep, innesperring av sivilbefolkning i gettoer, tvungen fjerning, fordrivelse og deportasjon av sivilbefolkning, overlagte militære angrep eller trusler om angrep på sivile eller sivile områder, og bevisst ødeleggelse av eiendom. Disse praksisene utgjør forbrytelser mot menneskeheten og kan rammes av straffebudene som gjelder spesifikke krigsforbrytelser. I tillegg kan slike praksiser falle innenfor Folkemordkonvensjonens intensjon.»[28]

Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen (artikkel 7) og vedtektene for Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (artikkel 5) definerer etnisk rensning som en forbrytelse mot menneskeheten.[29][30]

Tiltak som tilsvarer etnisk rensing har en lang historie i mellomstatlige forhold, men det var først på slutten av 1900-tallet at det ble ansett som et alvorlig brudd på menneskerettene. William Schabas viser til de omfattende folkeforflyttingene etter andre verdenskrig ble støttet av de allierte seierherrene ved Potsdamavtalen. Ved utforming av utkast til folkemordkonvensjon etter andre verdenskrig ble etnisk rensing utelatt med vilje. Syria foreslo en tilføyelse som tilsvarer etnisk rensing: «Tiltak som tvinger medlemmer av en gruppe til å forlate sine bosteder for å unnslippe trusselen om etterfølgende mishandling.» («Imposing measures intended to oblige members of a group to abandon their homes in order to escape the threat of subsequent ill-treatment.») Jugoslavia støttet Syrias forslag, mens USA mente forslaget avvek for mye fra det opprinnelige begrepet om folkemord. Forslaget falt med 29 mot fem stemmer.[7]

Etnisk rensing var ikke et tema i rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda fordi kriteriene for folkemord var helt klare. I forbindelse med rettsoppgjøret etter jugoslaviakrigene ble det diskutert både juridisk og politisk om etnisk rensing kan regnes som folkemord. Påtalemakten regnet Milosevic-regimets etniske rensing i Kosovo i 1999 som straffbare tilfeller av deportasjon og forfølgelse (engelsk: persecution) som forbrytelser mot menneskeheten.[7]

Eksempler

[rediger | rediger kilde]

Historiske eksempler før det 20. århundre

[rediger | rediger kilde]
Amerikanske soldater plasserer lakotaurfolk i en massegrav etter en massakre i 1890

Mange historiske hendelser før det 20. århundre har i moderne språkbruk blitt kalt etnisk rensning, folkemord eller begge deler. Dette gjelder for eksempel europeiske kolonisters behandling av urfolk i Amerika og andre steder.[31] Den langsomme forflytningen og utslettelsen av de innfødte i Nord-Amerika kan regnes som etnisk rensing. Bell-Fialkoff skriver at selv om dette først skjedde langsomt og som et privat tiltak (til 1800-tallet), ble det gjort for å vinne land og sikre «the frontier». Fordrivelsen av urbefolkningen i USA til indianerterritoriet skjedd raskt i 1830-årene med iverksettelsen av Indian Removal Act, og fra 1862 med den første Homestead Act.[10]

Praksisen med tvungen forflytning av antatt politisk upålitelig befolkning er kjent fra flere hundre år før vår tidsregning. I europeisk middealder var den etniske rensingen drevet av ønske om religiøs renhet og rettet seg mot blant annet jøder og muslimer, og etter reformasjonen mot katolikker eller protestanter. I Europa var særlig jøder utsatt for fordrivelser og massakrer blant annet ved fordrivelse fra England (Edict of Expulsion, 1290), Frankrike (1306), Ungarn (1349), Provence (1394 og 1490), Østerrike (1421), Litauen (1445), Krakow (1494), Portugal (1497) og flere tyske fyrstedømmer på ulike tidspunkt. Spania var i en særstilling: Det var massakrer på jødene der i 1391 (som resulterte i omfattende konvertering til kristendom) og alle jødene ble utvist ved Alhambra-dekretet (spansk: Decreto de la Alhambra) av 31. mars 1492 da «Reconquista» var fullført. I 1502 ble også muslimer utvist fra Spania, i 1526 ble de gjenværende muslimene tvangskonvertert til kristendom og i 1609-1614 ble også moriscos, kristne med muslimsk bakgrunn, utvist. Etter den protestantiske reformasjon la Confessio Augustana, den augsburgske bekjennelsen, religiøs homogenitet til grunn for politisk stabilitet og orden i de tyske fyrstedømmene. Etter at Ediktet i Nantes ble trukket tilbake i 1685 flyktet tusenvis av hugenotter, franske protestanter, fra Frankrike fordi de ble nektet religionsfrihet, og Bell-Fialkoff beskriver tilbaketrekkingen av ediktet som tiltak for etnisk rensing på religiøst grunnlag. På 1640-1650-tallet ble Irlands befolkning sterkt redusert av krig og pest, og England benyttet da anledningen til å utvise de fleste katolikkene fra Ulster (Nord-Irland). I 1688 var 80 % av jorden overtatt av engelske og skotske protestanter. England hadde i utgangspunktet et strategisk motiv: hindre de katolske landene Frankrike og Spania militær fordeler.[10]

Plantegninger over det britiske slaveskipet Brookes, som ble brukt til å frakte afrikanske slaver fra Afrika til USA på slutten av 1700-tallet

Under den atlantiske slavehandelen fra 1500-tallet til 1800-tallet ble anslagsvis 15 millioner afrikanere bortført som slaver fra sine hjem i Afrika av europeiske slavehandlere, i første rekke av Storbritannia, Frankrike, Portugal, Spania og Nederland. Patrick Manning anslår at rundt 12 millioner afrikanere nådde frem til Amerika, men flere millioner døde under transporten eller før.[32] Under slaveriet i USA var til enhver tid flere millioner personer av afrikansk opprinnelse som var etterkommere etter personer som ble bortført fra Afrika slaver; i tillegg var personer av afrikansk opprinnelse slaver i andre kolonier og stater på de amerikanske kontinentene og i Det karibiske hav. Den atlantiske slavehandelen og det påfølgende slaveriet av afrikanskættede personer i Amerika er trolig historiens mest omfattende tilfelle av tvungen befolkningsforflytning, og har fra 1900-tallet blitt beskrevet som et av historiens mest omfattende folkemord; estimater over totalt antall ofre er svært varierende, som følge av definisjonsspørsmål og en mangelfull kildesituasjon.[33]

Tidlige eksempler i det 20. århundre

[rediger | rediger kilde]

Et av de tidligste eksemplene på moderne etnisk rensing var folkemordet på armenerne i Det osmanske rike under første verdenskrig. Sultan Abd-ul-Hamid II begynte å betrakte etniske armenere og etniske grekere som fiender innenfor riket og han oppmuntret kurdiske grupper til å gå løs på armenske landsbyer. Dette utviklet seg til en borgerkrig i Anatolia og i 1894 hadde sultanens regulære hær sluttet seg til den kurdiske militsen. Etter fordrivelsen og massakrene i 1915 var armenerne borte fra 90 % av deres tradisjonelle områder. Folkemordet på armenerne innenfor imperiet var resultatet av regimets planer og tiltak for å fjerne den etnisk armenske befolkningen.[10]

I mellomkrigstiden ble 1,5 millioner etniske grekere fra Tyrkia «byttet mot» 400 000 etniske tyrkere fra Hellas, og opp mot 100 000 etniske bulgarere ble sendt ut av Hellas mot 35 000 etniske grekere og 67 000 etniske tyrkere fra Bulgaria. Etter andre verdenskrig har ytterligere 300 000 etniske tyrkere blitt presset ut av Bulgaria.[6]

Mellom 1920- og 1950-årene

[rediger | rediger kilde]

Etnisk rensing ble brukt i stor skala av de totalitære regimene i det 20. århundre, både av Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, spesielt i perioden mellom 1920- og 1950-årene, og omfattet omfattet flere titalls etniske grupper og flere titalls millioner mennesker.

1920- og 1930-årene

[rediger | rediger kilde]

I perioden 1930–1931 ble nærmere 2 millioner såkalte «kulakker» deportert til arbeidskolonier i Sibir og Sentral-Asia i Sovjetunionen, og noen hundre tusen av disse døde. Deportasjonene av «kulakker» fortsatte etter 1931, men med færre deporterte per år. Det har blitt anslått at rundt 15 millioner «kulakker» og deres familier ble deportert frem til 1937 og at en betydelig andel døde, men det fulle antallet er usikkert.[34] Holodomor, en sultkatastrofe skapt av den sovjetiske regjeringen som tok livet av anslagsvis 7 til 10 millioner mennesker, og som er anerkjent som et folkemord av Ukraina og andre autoriteter, var også en del av kampen mot «kulakkene»; det er ulike meninger om forfølgelsen av «kulakker» i Ukraina og andre steder hadde et større eller mindre element av etnisk motivasjon.[35] Forfølgelsen av «kulakker» ses likevel som en forløper til deportasjoner av folkegrupper etter klart etniske kriterier.[36]

Polakker deporteres under den sovjetiske okkupasjonen av Øst-Polen i 1940

I løpet av 1930-årene endret den sovjetiske regjeringens definisjoner av såkalte «fiender av folket» seg i økende grad fra i hovedsak klassebaserte definisjoner, slik som «kulakk», til etnisk baserte definisjoner.[36] Deportasjonen av koreanere var den første deportasjonen av en hel folkegruppe gjennomført av den sovjetiske regjeringen. Den ble planlagt i 1926, startet i 1930 og var fullført i 1937.[37] Polakker ble utsatt for etnisk rensing i større skala i den Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk (det senere Belarus), Ukraina og europeisk Russland allerede fra 1932, og Philipp Ther argumenterer for at denne etniske rensingen er sentral for å forstå utviklingen av etnisk rensing som politikk i Sovjetunionen.[38] Deportasjoner av folkegrupper ansett som uønskede ble fra 1930-årene et gjennomgangstrekk i Stalin-regjeringens politikk.[39] Bare i perioden fra 1935 til 1938 ble minst ni folkegrupper deportert av Stalin-regjeringen.[36]

Etnisk rensing i Europa og Sovjetunionen fra 1939 til 1950-årene

[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig og de nærmeste årene etter har blitt beskrevet som en periode med etnisk rensing som er enestående i historien, der titalls millioner ble deportert i løpet av få år.[40]

I Molotov–Ribbentrop-pakten fra 1939 delte Sovjetunionen og Nazi-Tyskland Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. De berørte landene var Polen, Litauen, Latvia, Estland, Finland og Romania. Pakten la også opp til «territorielle og politiske endringer» og la dermed grunnlaget for etnisk rensing i flere av disse landene, noe som startet umiddelbart etter at Nazi-Tyskland og Sovjetunionen begge angrep Polen i 1939.[40]

Etter at det kom til brudd mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland i 1941 skjedde en stor eskalasjon av etnisk rensing av folkegrupper i Sovjetunionen som Stalin mistenkte for å være illojale mot Sovjetunionen. Folkegrupper som ble utsatt for sovjetiske deportasjoner i 1930- og tidlig i 1940-årene før sluttfasen av andre verdenskrig var polakker (1939–1941 og 1944–1945), rumenere (1941 og 1944–1953), litauere, latviere, estere (1941 og 1945–1949), volgatyskere (1941–1945), Ingermanlandsfinner (1929–1931 og 1935–1939), finner i Karelen (1940–1941, 1944), krimtatatarer, krimgrekere (1944) og kaukasiske grekere (1949–50), kalmukker, balkarer, karatjsaiere, mesjetiske tyrkere, karapakker, koreanere (1930–1937), tsjetsjenere og ingusjer (1944).[36][41]

Polakker blir fordrevet av Nazi-Tyskland i 1939 som ledd i tvangsflytting av befolkning i de nylig erobrede områdene, i henhold til avtalen Molotov–Ribbentrop-pakten som delte Polen i en tysk og en sovjetisk sfære og la opp til "territorielle og politiske endringer"

I det nasjonalsosialistiske Tyskland var regimet i første rekke ansvarlig for et folkemord på rundt 6 millioner jøder, kjent som holocaust, mellom 1941 og 1945. Naziregimet drev også etnisk rensing av andre folkegrupper fra okkuperte områder: De annekterte delene av Polen ble gjenstand for «germanisering» fra oktober 1939 da innbyggere i Gdynia-området ble deportert til andre deler av Polen. I løpet av de to første årene av okkupasjonen ble 300 000 polske jøder og 1,2 millioner andre polakker deportert fra annekterte områder. Samtidig ble omkring 700 000 etnisk tyske (Volksdeutsche) flyttet fra blant annet Baltikum, Sør-Tirol og Bukovina til det vestlige Polen.[10] Nazistenes planer omfattet også systematisk å drepe, fordrive eller germanisere 50 millioner slavere i løpet av 20-30 år (Lebensraum) – planer som ikke ble fullført på grunn av avslutningen av andre verdenskrig. Blant annet ble 2 millioner polakker fordrevet (tallet omfatter ikke polakker sendt til konsentrasjonsleirer eller tvangsarbeid), og etter krigen befant om lag 11,5 millioner slavere (sendt til tvangsarbeid) seg i Tyskland.

I løpet av og rett etter andre verdenskrig ble Bulgaria renset for 110 000 etniske rumenere, og 62 000 etniske bulgarere fra Romania. Under Stalin ble 600 000 sovjetiske borgere tilhørende suspekte etniske grupper (blant annet tsjetsjenere, tatarer, grekere) tvangsflyttet til Sibir. Fra Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia og Romania ble 14 millioner etniske tyskere fjernet etter andre verdenskrig. Fra Jugoslavia ble 140 000 etniske italienere fordrevet. Fra Tsjekkoslovakia ble 30 000 etniske ungarere (madjarer) utvist til Ungarn, og omtrent like mange etniske slovaker fra Ungarn.[6]

Innslaget av etniske tyskere i den tsjekkoslovakiske befolkning i 1930: Mørkerødt: 75-100 %, rødt 50-75 %, rosa: 25-50 %, hvitt: 0-25 %. Før andre verdenskrig var det omkring 3 millioner tysktalende i Tsjekkoslovakia. I 1950 var det 164 000 etniske tyskere igjen i landet, i 1991 var tallet knapt 50 000.[42][43]

Flere bilaterale avtaler om befolkningsoverføring ble inngått for tiden etter andre verdenskrig: Tsjekkoslovakia og Ungarn, Ungarn og Jugoslavia, Jugoslavia og Italia, Sovjetunionen og Polen, Polen og Tsjekkoslovakia.[6] Avtalen mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn omfattet et «befolkningsutveksling» på omkring 30 000, etter at Tsjekkoslovakia først hadde deportert opp mot 30 000 tsjekkoslovakiske borgere av ungarsk etnisitet (madjarer) på bakgrunn av Beneš-dekretene.[10] Andre grupper som ble utsatt for sovjetisk etnisk rensing inkluderer blant annet polakker (over 2 millioner), ungarere, bulgarere, latviere, litauere, estlendere og krimtatarer, også nordmenn ble utsatt for denne etniske rensingen (se kolanordmenn)

Under andre verdenskrig massakrerte kroatiske nasjonalister, ustasja som samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten, serbiske sivile. Ustasja betraktet etniske serbere som en trussel mot nasjonal integritet og i juni 1941 uttalte en leder i en tale «vi skal drepe en tredjedel av serberne, en tredjedel skal deporteres og resten skal vi omvende til katolisismen og gjøre til kroater». Viktor Gutić, guvernør i Banja Luka, oppfordret i en tale til å rense byen og hele Kroatia for «serbisk dritt». Da den kroatiske hæren overga seg til britiske styrker i mai 1945 ble krigsfangene overlatt til Titos partisaner som drev fangene sørover hvorpå flere titusen eller 100 000 ble drept eller døde av utmattelse. Internt i Sovjetunionen sørget Stalin for å fordrive befolkning fra områder som hadde vist seg «upålitelige» under andre verdenskrig, i alt omkring 600 000 fra blant Kalmykia og Tsjetsjenia-Ingusjetia. Flere hundre tusen krimtatarer ble deportert til Usbekistan i 1944.[10]

Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Over 11 millioner tyske borgere og etniske tyskere ble fordrevet fra Øst-Europa på slutten av og etter andre verdenskrig. Tyske migranter på Berlin-Pankow jernbanestasjon, 1946.

På slutten av og rett etter andre verdenskrig ble omkring tolv millioner etniske tyskere fordrevet fra Øst-Europa. Dette er den mest omfattende etniske rensingen som er kjent. Fordrivelsene var dels et ledd i grenseendringer for Polen, dels resultat av oppgjøret etter krigen. Den største andelen (ca. syv millioner) kom fra områder avstått til Polen og Sovjetunionen, og fra Tsjekkoslovakia (ca. tre millioner). De fordrevne øst for Oder-Neisse-linjen var i hovedsak tyske statsborgere, mens de fordrevne fra Tsjekkoslovakia i utgangspunktet var tsjekkoslovakiske borgere. Fordrivelsene skjedde dels i forbindelse med de alliertes krig mot Tyskland og et usikkert antall (opp mot 2 millioner) døde av krigshandlinger, sult, kulde, mishandling og sykdom.[10][44][45][46]

I løpet av andre verdenskrig kom regjeringene i USA og Storbritannia til at befolkningsforflytninger måtte utgjøre et avgjørende følge av avslutning av krigen. De første forslagene til folkeforflytning kom fra Tsjekkoslovakias og Polens eksilregjeringer og gjaldt de etnisk tyske minoritetene. Begge landene hadde i mellomkrigstiden vært underlagt Folkeforbundets garantier og ordninger for beskyttelse av minoriteter, og eksilregjeringene mente at den store tyske minoriteten under internasjonalt vern hadde vært et påskudd for Tysklands aggressjon og at den tyske minoriteten hadde medvirket som en femtekolonne til Tysklands aggressjon mot de to landene. Polen og Tsjekkoslovakia ville derfor fjerne etniske tyskere med tvang for å hindre at de fremtiden skulle undergrave statene.[6]

Edvard Beneš forsikret i 1941 Anthony Eden om at forflytningen ikke skulle være brutal eller voldelig. Roosevelt bemerket at de allierte burde få til en ordning for flytte prøysserne ut av Øst-Preussen på samme måte som grekerne ble flyttet ut av Tyrkia; Roosevelt mente dette ville være et hardt men nødvendig tiltak for å sikre freden. Winston Churchill bemerket at «one clean sweep will be made», og at han ikke var bekymret for disse overføringene som ville være lettere under moderne forhold enn tidligere. Churchill mente at en blanding av befolkninger ikke var ønskelig fordi de ville skape endeløse problemer. Forflytningene av etniske tyskere og tyske borgere fra områdene øst Oder-Neisse-linjen, fra Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn ble inkludert som et punkt i Potsdamavtalen av 2. august 1945. USA og Storbritannia så for seg overføring av i størrelsesorden 3 til 6 millioner, og la i Potsdam til grunn at det skulle skje «humant og ordnet». Jugoslavia og Romania (som ikke var omfattet av Potsdam) utviste også etniske tyskere.[6]

Etnisk rensing ble brukt i stor skala mot den tyske befolkningen i Øst-Europa etter andre verdenskrig, hvor den tyske befolkningen som ikke allerede var evakuert til dagens Tyskland under avslutningen av krigen, ble deportert vestover etterpå. Det er anslått at rundt 13 millioner tyskere fordrevet fra sine hjem i de tidligere østlige delene av Tyskland og andre deler av Øst-Europa fra omkring 1944, rundt 2 millioner sivile døde[47] under denne prosessen. Jurister har uttrykt bekymring for manglende strafferettslig oppgjør med denne etniske rensingen, og Timothy V. Waters har argumentert med at manglende strafferettslig oppgjør kan sette et farlig eksempel for ettertiden som kan muliggjøre ny etnisk rensing under tilsvarende påskudd, i en situasjon der etnisk rensing stadig skjer i en rekke land i verden.[48] Den daværende utenriksministeren i Tsjekkia uttalte i 2013 at "hva vi gjorde i 1945 ville i dag blitt sett som en grov krenkelse av menneskerettighetene, og den tsjekkoslovakiske regjeringen, med president Beneš i spissen, ville endt opp i Haag", med henvisning til Den internasjonale straffedomstolen og ad hoc-tribunaler som Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.[49]

Etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Etter at fordrivelsene umiddelbart etter andre verdenskrig var over, ble etnisk rensing langt skjeldnere i Europa. Mesteparten av de etniske tyske minoritetene i Sentral-Europa var fordrevet til Tyskland og den kalde krigen gjorde ytterligere folkforflyttning vanskelig.[6]

I Sovjetunionen ble betegnelsen brukt om armenske forsøk på å tømme Nagorno-Karabakh for aserbajdsjanere. Uttrykket Säuberung (renselse) ble brukt i Tyskland av nazistene og før nazistene i rasistisk og eugenisk teori.[50]

En palestinsk flyktningleir i 1948

I 1948 ble ca. 750 000 palestinere systematisk fordrevet fra sine landsbyer i det daværende Palestina ved opprettelsen av staten Israel (se Nakba).[51] Et tilsvarende antall jøder måtte flykte fra de arabiske områdene.

Greske og tyrkiske kyprioter ble nødt til å forlate sine hjem da Nord-Kypros ble okkupert av Tyrkia 19741975. Omkring 45 000 tyrkiske kyprioter har blitt fordrevet fra gresk side av øya, mens 160 000 gresk kyproitet har blitt fordrevet fra tyrkisk side.[6]

FN, med støtte av EU, har bestemt at det ikke finnes noen «rett for flyktninger til å vende tilbake» etter mange år. Noen forskere mener at «retten til hjemlandet» er en grunnleggende menneskerett som følger av blant annet FNs menneskerettighetserklæring, det vil si eksempelvis at samer har en menneskerett til å bo i sine tradisjonelle bostedsområder, kjent som Sameland, eller at nordmenn har en menneskerett til å bo i Norge. Denne tenkningen innebærer at flyktninger har en rett til å vende tilbake.[52]

Jugoslavia

[rediger | rediger kilde]
Den serbiske generalen Ratko Mladić ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia for sin rolle i etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia. Begrepet «etnisk rensing» kom i bruk under og som følge av denne krigen.

Serbere klaget på 1980-tallet over at etniske albanere renset Kosovo for etnisk serbere (serbisk: etničko čišćenje).[50]

Før Jugoslavia gikk i oppløsning tidlig på 1990-tallet var befolkningsutveksling gjenstand for omfattende diskusjon i landets media. I 1991 hadde det populære serbiske tidsskriftet Nin en større artikkel om frivillig befolkningsbytte mellom Serbia og Kroatia: Bosnia og Krajina skulle bli værende i Jugoslavia ble det foreslått, mens etniske serbere i områder med etnisk kroatisk flertall skulle flytte til Vojvodina og andre områder der serbisk befolkning burde styrkes, mens etniske kroater fra Bosnia og Krajina skulle bosettes i boliger forlatt av etniske serbere. Artikkelen i Nin ble publisert samtidig med de første voldelige hendelsene i mars 1991, Pakrac i Slavonia. Før krigen egentlig var i gang hadde 20 000 etniske serbere flyktet fra Kroatia. Etterhvert som borgerkrigen utviklet seg var det omfattende befolkningsforflytninger eller flyktningstrømmer innad i Jugoslavia, innen juli 1992 anslo FNs høykommissær for flyktninger antallet til 2,5 millioner personer. En del hadde også forlatt landet, blant annet 50 000 etniske ungarere som hadde krysset grensen til Ungarn. Skillet mellom etniske rensing og ordinære krigsflyktninger var uklart i Jugoslavia: De som av partene i krigen ble tvunget til å forlate sine bosteder etter at området var militært sikret må regnes som offer for etnisk rensing, ifølge Bell-Fialkoff, for eksempel ble 70 000 muslimer i Sandžak terrorisert slik at de forlot sine bosteder. Styrkene som gjennomførte den etniske rensingen plyndret løsøre (fjernsynsapparat, vaskemaskiner, sykler) slik at etnisk rensing også har økonomiske motiver ifølge Bell-Fialkoff.[10] Etter oppløsningen av Jugoslavia1900-tallet foregikk omfattende etnisk rensing under krigene etter oppløsningen av Jugoslavia (1991-1999) blant annet i det østlige Kroatia og Krajina (19911995), mesteparten av Bosnia (19921995) og i Kosovo (1999). Her ble store antall serbere, kroater, bosnjaker og albanere fordrevet fra sine hjem.

Rohingyaer

[rediger | rediger kilde]
En flyktningleir for rohingyaer i Bangladesh, 2017.

Rohingyaer, en folkegruppe i Myanmar (Burma), har i flere tiår blitt utsatt for forfølgelse i landet, og dette økte etter at Aung San Suu Kyi ble landets leder. I 2016–2017 hevdet flere hjelpeorganisasjoner at det hadde gått så langt som etnisk rensing og at myndighetene i Myanmar begikk forbrytelser mot menneskeheten.[53][54][55]

Hinduer i Bhutan

[rediger | rediger kilde]

I 1996 levde over 100 000 flyktninger fra Bhutan i flyktningleirer i Nepal, etter en fordrivelseskampanje rettet mot mot hinduer i Bhutan.[56]

Type nummerering
  1. ^ opprinnelig fra serbokroatisk etničko čišćenje gjennom engelsk ethnic cleansing, på engelsk også kalt population transfer

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Carmichael, Cathie (2002). Ethnic cleansing in the Balkans: nationalism and the destruction of tradition. Routledge. ISBN 0-415-27416-8, 9780415274166
  2. ^ «Select Committee on Foreign Affairs Fourth Report» (på engelsk). Det britiske parlamentet. 7. juni 2000. Besøkt 8. september 2012. 
  3. ^ Det serbiske akademi for kunst og vitenskap (24. september 1986). «Memorandum 1986» (på engelsk). trepca.net. Besøkt 8. september 2012. 
  4. ^ «Serbian Academy of Arts and Sciences (SANU) Memorandum, 1986» (på engelsk). Roy Rosenweig Center for History and New Media. Besøkt 8. september 2012. 
  5. ^ a b c d Petrovic, D. (1994). Ethnic Cleansing-An Attempt at Methodology. European Journal International Law, 5, 342.
  6. ^ a b c d e f g h i j Preece, J. J. (1998). Ethnic cleansing as an instrument of nation-state creation: changing state practices and evolving legal norms. Human Rights Quarterly, 20(4), 817–842.
  7. ^ a b c d e Schabas, W. A. (2008). Genocide Law in a time of Transition: Recent Developments in the Law of Genocide. Rutgers Law Review, 61, 161.
  8. ^ a b c Blum, R., Stanton, G. H., Sagi, S., & Richter, E. D. (2007). ‘Ethnic cleansing’ bleaches the atrocities of genocide. European Journal of Public Health, 18(2), 204–209.
  9. ^  Thum, Gregor (2006–2007). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History. 19 (1): 75–81. doi:10.1017/S0960777309990257. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l Bell-Fialkoff, A. (1993). A brief history of ethnic cleansing. Foreign Affairs, vol 72, no 3 (summer 1993), 110–121.
  11. ^ «Unwörter von 1991-1999». www.unwortdesjahres.net (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. mars 2016. Besøkt 18. mars 2018. 
  12. ^ «Ethnische Säuberung». www.unwortdesjahres.net (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. mars 2018. Besøkt 18. mars 2018. 
  13. ^ Gunkel, Christoph (31. oktober 2011). «Deutsche Sprachpreise: Ein Jahr, ein (Un-)Wort!». Spiegel Online. Besøkt 18. mars 2018. 
  14. ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  15. ^ Schabas, W. A. (2000). Genocide in International Law. Cambridge: Cambridge University Press
  16. ^ Naimark, N. M. (2001). Fires of Hatred: Ethnic Cleansing in 20th Century Europe. Cambridge: Harvard University Press
  17. ^ Mann M. (2005). The Dark Side of Democracy: Explaining Ethnic Cleansing, Cambridge: Cambridge University Press
  18. ^ Naimark, N. (2007). Theoretical Paper: Ethnic Cleansing, Online Encyclopedia of Mass Violence«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 6. februar 2016. 
  19. ^ Singleterry, D. (2010). «Ethnic Cleansing» and Genocidal Intent: A Failure of Judicial Interpretation? Genocide Studies and Prevention, 5(1), 39-67.
  20. ^ Meret Baumann (26. juni 2015). «Eine Versöhnungsgeste aus Brno» (på tysk). Neue Zürcher Zeitung. Besøkt 12. november 2015. 
  21. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  22. ^ Hayden, R. M. (1996). Schindler's fate: Genocide, ethnic cleansing, and population transfers. Slavic Review, 55(4), 727–748.
  23. ^ Hayden, R. M. (2007). Ethnic cleansing’and ‘genocide. European journal of public health, 17(6), 546–547.
  24. ^ Karl Cordell og Stefan Wolff, "The Study of Ethnic Conflict" (s. 18), i Ethnic Conflict: Causes, Consequences, and Responses, Polity, 2009, ISBN 9780745639314
  25. ^ Mohammed Abed, "The Concept of Genocide Reconsidered", Social Theory and Practice, vol. 41, nr. 2 (2015), s. 328-356
  26. ^ Alexandra A. Miller, "From the International Criminal Tribunal for Rwanda to the International Criminal Court: Expanding the Definition of Genocide to Include Rape", 108 Penn St. L. Rev. 349 (2003-2004)
  27. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mars 2018. Besøkt 27. mars 2018. 
  28. ^ «Final Report of the Commission of Experts Established Pursuant to United Nations Security Council Resolution 780 (1992)». FNs sikkerhetsråd. 27. mai 1994. s. 33. avsnitt 129
  29. ^ Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol, artikkel 7
  30. ^ Vedtektene for Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, artikkel 5
  31. ^ Gary Clayton Anderson, Ethnic Cleansing and the Indian: The Crime That Should Haunt America, University of Oklahoma Press, 2014, ISBN 9780806145082
  32. ^ Patrick Manning, "The Slave Trade: The Formal Dermographics of a Global System" i Joseph E. Inikori and Stanley L. Engerman (red.), The Atlantic Slave Trade: Effects on Economies, Societies and Peoples in Africa, the Americas, and Europe (Duke University Press, 1992), s. 117-44
  33. ^ Hilary Beckles, Britain's Black Debt: Reparations for Caribbean Slavery and Native Genocide, University of West Indies Press, 2013, ISBN 9789766403492
  34. ^ Simon Sebag Montefiore (2014). Stalin: The Court of the Red Tsar. W&N. s. 84. ISBN 978-1780228358.
  35. ^ Mace, James E. (2004). «Soviet Man-Made Famine in Ukraine». In Totten, Samuel; Parsons, William S.; Charny, Israel W. Century of Genocide: Critical Essays and Eyewitness Accounts. London: Routledge. ISBN 978-0-415-94430-4.
  36. ^ a b c d Terry Martin (1998). «The Origins of Soviet Ethnic Cleansing». The Journal of Modern History. 70 (4): 813–861. doi:10.1086/235168.
  37. ^ Pohl 1999, s. 9–20
  38. ^ Philipp Ther, The Dark Side of Nation-States: Ethnic Cleansing in Modern Europe, s. 113, Berghahn Books, 2014
  39. ^ Pohl, J. Otto (1999). Ethnic Cleansing in the USSR, 1937–1949. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 978-0-313-30921-2.
  40. ^ a b Alfred J. Rieber, Forced Migration in Central and Eastern Europe, 1939–1950, Psychology Press, 2000, ISBN 9780714651323
  41. ^ Stephen Wheatcroft. «The Scale and Nature of German and Soviet Repression and Mass Killings, 1930–45». Europe-Asia Studies. vol. 48, nr. 8 (1996), s. 1319–1353
  42. ^ Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939–1946. Slavic Review, 61(4), 683–706.
  43. ^ Frommer, B. (2000). Expulsion or Integration: Unmixing Interethnic Marriage in Postwar Czechoslovakia. East European Politics and Societies, 14(2), 381–410.
  44. ^ Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  45. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  46. ^ Dypvik, Astrid Sverresdotter (2012). A Voice of the Extreme Right? The Role of the Bund der Vertriebenen and its Leader Erika Steinbach in the Postwar German Public Discourse. Movements and Ideas of the Extreme Right, redigert av Kjøstvedt, Anders Granås Karcher, Nicola Kristin. Bern: Peter Lang Publishing Group.
  47. ^ Michael Mann: The Dark Side of Democracy: Explaining Ethnic Cleansing, s. 12, Cambridge University Press, 2005, ISBN 9780521538541
  48. ^ Timothy V. Waters, "On the Legal Construction of Ethnic Cleansing", Paper 951, 2006, University of Mississippi School of Law
  49. ^ https://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/czechrepublic/9818353/Czech-election-candidate-questions-post-war-expulsion-of-Germans.html
  50. ^ a b Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press.
  51. ^ Ilan Pappe, Ethnic Cleansing of Palestine. Oxford: Oneworld. (2006) ISBN 1-85168-467-0
  52. ^ de Zayas, Alfred-Maurice (1975). «International Law and Mass Population Transfers». Harvard International Law Journal: 207–258.
  53. ^ «Slått, voldtatt, drept og brent: Dette må du vite om rohingyaene». VG (på norsk). 11. februar 2017. Besøkt 11. februar 2017. 
  54. ^ «Myanmar wants ethnic cleansing of Rohingya - UN official». BBC News (på engelsk). 24. november 2016. Besøkt 11. februar 2017. 
  55. ^ «Fikk Fredsprisen i 1991. Nå nekter hun FN å undersøke grusomme overgrep». Dagbladet.no (på norsk). 3. mai 2017. Besøkt 4. mai 2017. 
  56. ^ https://www.theguardian.com/world/2008/apr/20/2

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]