Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Erik Bye

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erik Bye
Erik Bye. Foto: Redningsselskapet, Ingar Bie
FødtErik Erikssøn Bye
1. mars 1926[1][2]Rediger på Wikidata
Brooklyn (USA)[3]
Død13. okt. 2004[1][2][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Asker (Norge)
BeskjeftigelseJournalist, visesanger, skuespiller, lyriker, plateartist, TV-programleder, radioprogramleder Rediger på Wikidata
Akademisk gradMaster of Arts (1953) (studieretning: engelsk literatur, deles ut av: University of Wisconsin)[5]
Utdannet vedUniversity of Wisconsin
EktefelleTove Bye (1953–)[6]
FarErik Ole Bye
NasjonalitetNorge
Utmerkelser
16 oppføringer
Spellemannprisen for årets mannlige artist (1972)
Cappelenprisen (1993)
Akershus fylkes kulturpris (1982)
Fritt Ords Pris (1989)
Kardemommestipendiet (1995)
Norsk kulturråds ærespris (1993)
Skjæraasenprisen (2000)
Tekstforfatterfondets ærespris (1996)
Solprisen (1996)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (1978)
Spellemannprisen i visesang (2003) (for verk: I dur og brott, sammen med: Kongelige norske marines musikkorps)
Årets Peer Gynt (1974)
Lytterprisen (1964)
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1978)[7]
Hans Christian Ostrøs minnepris (1997)[8]
Gullrutens hederspris (1998) (tema for: Gullruten 1998)
Musikalsk karriere
SjangerVise
InstrumentVokal
Aktive år1958–2004
PlateselskapKirkelig Kulturverksted, Philips
IMDbIMDb
Erik Bye på Commons

Erik Erikssøn Bye (1926–2004) var en norsk programleder, sanger og journalist. Han ble ansatt i NRK ved oppstarten av fjernsynet og ble etterhvert landskjent for programmer som Vi går ombord og Lørdagskveld med Erik Bye. Han var også en kjent sanger og ble blant annet kjent for «Vandringsvise», «Skomværsvalsen»,« Tømmerkoievise», «Så lenge skuta kan gå» og «Hildringstimen». Bye ble ofte kalt «Høvdingen» og «Giganten» i norsk kulturliv.[9]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Erik Bye var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl. Han gikk på Nordstrand høiere skole, hvor han var en av drivkreftene i skolens teatergruppe. Han var skuespiller og revysjef for Nordstrandrevyen i 1941.

Han tok graden master of arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi ved University of Wisconsin i 1953. Han var journalist i Associated Press (1953–1955), i BBCs norske avdeling (1955–1958) og siden i NRK.

Han var gift med politiker Tove Billington Jørgensen (1928–2008) fra 1953 til sin død.[10] Han har omtalt henne som «mitt livs kompass, navigatøren ombord.»[11]

Han ble ansatt i NRK i 1958. Bye var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK, hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør. I 1958 platedebuterte han på Brødrene Johnsens platemerke Rondo med «Vandringsvise», som var den første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. Da Brødrene Johnsen nedla sin grammofonplate-produksjon i 1959, fikk han kontrakt med Philips. I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier.[12] Han har selv skrevet tekst og melodi til «Anna Lovinda».

Johnny Bergh og Erik Bye i front, med teamet bak Lørdagskveld med Erik Bye

Erik Bye var sentral i å legge grunnlaget for norsk TV-underholdning gjennom programmer som Vi går ombord og Lørdagskveld med Erik Bye. Han arbeidet blant annet tett med tv-produsenten og regissøren Johnny Bergh, som Bye kalte «sin høyre hånd og litt av venstre».[13] Programmene på 1960- og 1970-tallet ble populære, og Bye vakte blant annet stor oppmerksomhet med Lørdagskveld med Erik Bye da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med Folk og røvere i Kardemomme by på norsk fjernsyn, noe som aldri var gjort tidligere. Han mottok i ettertid et brev fra en seer som selv var mor til et psykisk utviklingshemmet barn, og som takket ham fordi han fremstilte psykisk utviklingshemmede på en verdig måte. Hun skrev: «Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter i butikken.» Hans engasjement for de svake i samfunnet kom også til uttrykk i mange av sangene han skrev, blant annet visa Vår beste dag. Denne visa fikk på 2010-tallet stor oppmerksomhet da Marit Larsen lagde en versjon til en NRK-kampanje. Den ble utgitt av henne i 2011 og senere er den gitt ut av flere unge artister som Jan-Tore Saltnes (2018), Øystein Hegvik fra Idol (2018) og med Emma Wik fra the Voice (2022). Visa ble imidlertid opprinnelig skrevet til 100-årsjubileet til Hjemmet for Døve (nå Stiftelsen Signo), og ble første gang fremført med et orkester bestående av døve musikanter, noe som gjorde stort inntrykk på Bye.

Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en av redningsskøytene ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet.

I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU.[14]

Dokumentarfilmen Giganten (2005) skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden.

Han kom på tredjeplass i den uhøytidelig kåringen Århundrets nordmann i 2005.

I 2005 ga Kirkelig Kulturverksted ut musikkalbumet En hildringstime - 16 artister hedrer Erik Bye, her finner vi artistene Anne Grete Preus, D'Sound, Lars Lillo-Stenberg, Åge Aleksandersen, Hellbillies, Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Rita Eriksen, Henning Kvitnes, Trond Granlund, Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, Henning Sommerro, Annbjørg Lien, Hans Fredrik Jacobsen som fremfører kjente viser av Erik Bye som «Vårherres klinkekule», «Vandringsvise», «Gå til onkel», «Anna Lovinda», «Skomværsvalsen», «Blå salme» og «Hildringstime».

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Priser

[rediger | rediger kilde]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Venners viser og egne vers – (1963) arrangert og illustrert av Odd Børretzen
  • Munnspill under åpen himmel (1966)
  • Spinn mitt hjul (1971)
  • Jeg vet en vind (1973) illustrert av Karl Erik Harr
  • Veien har ingen ende (1976) illustrert av Karl Erik Harr
  • Kompasset rundt – tekster i utvalg redigert av Odd Eidem (1980)
  • Å skyte en teddybjørn – erindringer (1987)
  • Fløyterens hjerte – dikt (1993) illustrert av Nils Aas
  • Tilbake til sangene – dikt og skisser (1994) illustrert av Nils Aas
  • Munnspill under åpen himmel (ny utgave) (1996)
  • Vinterlys (2001)
  • Byes beste – dikt, viser og fortellinger i utvalg (2004)

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Erik Byes diskografi
Studioalbum
Samlealbum
Singler/EP-plater
  • Vandringsvise/Pappas bånsull (1958)
  • Skomværsvalsen/Den glade hjemkomst (1958)
  • Skuffet ung herre med bil/Blåmanda blues/Frankie and Johnny/Calypso horn (1958) EP
  • Gå til onkel/Venezuela (1958)
  • Anna Lovinda/Kokken og båsen og fyrbøter Sam (1959)
  • Utrolig/Vandringsvise/Anekdote/Brev fra en sjømann (1959)
  • A-siden m.Odd Grythe/Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1959)
  • Så lenge skuta kan gå/Den sorte seiler (1962)
  • Pa's gone to the market/Little Liza from stony valley (1962)
  • A-siden med Mercanto-Kvartetten/Jonsoknatt (1966)
  • Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1968)
  • Jens Vankelmodig/Fløytespilleren (1969)
  • Kalle Petterson och Josefina/Rallar Kalle/Det går to svarte karer/Tømmerkoievise (1970) EP
  • Vesle Jente/Sank løv til et leie og kvist til et bål (1972)
  • A-siden med Josephine Baker/The climbers of tomorrows mountain (March of the 7th continent)
  • Kommer tid, kommer råd (1994)
Reklamesingler

Filmografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 699255, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6f20mdc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 120268, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ articles.boston.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store norske leksikon[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Tildelinger av ordener og medaljer[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ sceneweb.no[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Bonde, Arne (9. juli 2024). «Erik Bye». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 16. august 2024. 
  10. ^ Ellinor Hansen (13. oktober 2014). «Kjempen har kastet loss». Aftenposten. Besøkt 10. april 2020. 
  11. ^ Elin Reffhaug Johansen (19. mai 2008). «Tove Bye er død». Budstikka. Arkivert fra originalen 16. oktober 2021. Besøkt 10. april 2020. 
  12. ^ «Bye, Erik». Norsk pop- og rockleksikon. Norsk Musikkinformasjon. 6. august 2006. Arkivert fra originalen 1. juni 2010. Besøkt 10. april 2020. 
  13. ^ Halvorsen, Charlo (31. desember 2014). «Johnny Bergh - Nekrolog». Aftenposten. 
  14. ^ «(no) Erik Bye» i Norsk biografisk leksikon.
  15. ^ a b Bonde, Arne (9. juli 2024). «Erik Bye». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 17. oktober 2024. 
  16. ^ «Tildelinger av ordener og medaljer - Det norske kongehus». Besøkt 17. oktober 2024. 
  17. ^ Asbjørn Bakke Erik Bye, Oslo, Aschehoug, 2017, s. 512.
  18. ^ Andersen, Rune (1996). De skapte Norge. no#: Ex Libris. ISBN 8247400014. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Axel Jensen 		Vinner av Cappelenprisen
delt med Tor Bomann-Larsen
 Neste mottaker:
Gert Nygårdshaug
(1996)
Forrige mottaker:
Iver Jåks 		Norsk kulturråds ærespris
 Neste mottaker:
Anne-Cath. Vestly
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erik_Bye&oldid=24763296»