Disen (Oslo)

Disen i Oslo er et forholdsvis stort boligstrøk i tidligere bydel Grefsen-Kjelsås (1988-2003) og nåværende bydel Nordre Aker. Strøket er oppkalt etter Disen gård, Disen betyr «disenes eng»^[1] (Disarvin). Strøket utgjør byområdene mellom Muselunden på Nordre Åsen i vest til Årvoll i øst, Lofthus i nord, og Sinsen i sør.

I sørøst er boligområdet avgrenset av Trondheimsveien, i vest av Haraldsheimveien, i nord først av Lofthusveien og deretter med følgende fletteverk: Lofthus avgrenser Disen til kun de sørøstlige delene av Damveien. I denne villaveien begynner Lofthus ved Damveien 12 og Bueveien 5 i øst (mens Damveien 10 er en del av Disen). Det gamle skillet strekker seg derfra via den nordlige stikkveien (som også har adresse Damveien – og som fortsetter forbi en liten park ved Damveien 11 – og ender i Liaveien på Lofthus). Damveien 12 er historisk en del av Lofthus – likeledes bebyggelsen langs stikkveien ved Damveien 13 i nordvest. Deretter ligger grensen mellom Lofthus og Disen langs følgende veier på Lofthus: Liaveien (til nr. 4), hele Otto Blehrs vei og Sophus Aars' vei – med veiene innenfor (i nordvestlig retning – til Kjelsåsveien) tilhører Lofthus, mens veiene i sørøst tilhører Disen.

I øst begynner Årvoll ved Traverveien og Årrundveien.

Disen holdeplass og Disen skole ligger ikke på Disen, men på Østre Grefsen gårds grunn, og dermed i strøket Grefsen.^[2] Holdeplassen kan ha fått navn av at den har Disenjordet i sør, mens skolenavnet kan skyldes at Grefsen skole allerede var tatt. Dermed er det egentlig kun boliger på Disen.

Ett av Norges aller fineste steinalderfunn ble gjort på Disen – to flintøkser og en brukket øks sammen med en stor flintklump.^[3] Da Erling Høglund i 1946 anla vei til garasjen sin i Østreheimsveien 5, kom han over en fint bevart øks og en som var brukket. Arkeologer som undersøkte funnstedet, oppdaget nok en intakt øks, samt flintklumpen. De fire tingene var lagt ned som et samlet offer. I en meters omkrets rundt var det spor etter brann. Kanskje ble det først ofret mat, og da den var brent, ble flintgjenstandene lagt frem. De hadde ikke vært i ild. Flint finnes ikke naturlig i Norge, den kom hit med drivis fra Danmark og Skåne. Klumpen og den ødelagte øksen kunne bearbeides og var derfor verdifulle.^[4] Sakene var lagt rundt 30 cm nede i myrjord som forklarer det gamle stedsnavnet Myraskauen.^[5]