Den bayerske rådsrepublikken

Den bayerske rådsrepublikken (Bayerische Räterepublik), også kjent som Münchens rådsrepublikk (Münchner Räterepublik) var en revolusjonært regime i deler av den tyske staten Bayern. Republikken ble utropt 7. april og slått ned i blodige gatekamper 3. mai 1919. Den klarte aldri å oppnå noen reell makt utenfor Münchens grenser.

Etter at monarkiet i Bayern falt 7. november 1918, erklærte den tysk-jødiske sosialisten Kurt Eisner Bayern som «sosialistrepublikk» og utropte seg til ministerpresident. Det ble opprettet en rød armé. Eisner distanserte seg fra bolsjevikene i Russland, og erklærte at hans regjering ville anerkjenne eiendomsretten. I noen få dager var den kjente økonomen Lujo Brentano «folkekommissær for handel».

Eisner ble drept 21. februar 1919 av skudd fra den høyreorienterte jusstudenten og løytnanten grev Anton av Arco Kurt Eisner. Drapet førte til uro og lovløshet i Bayern. Nyheten om en sovjetrevolusjon i Ungarn, oppmuntret kommunister og anarkister til å gripe makten.

Den bayerske rådsrepublikken ble utropt 7. april 1919.^[1] I begynnelsen ble den styrt av uavhengige sosialister som Ernst Toller og Gustav Landauer, og anarkister som Erich Mühsam. Imidlertid var forfatteren Toller ingen dyktig politiker, og hans regjering gjorde lite for å gjenopprette ro og orden i München.

Valget av regjeringsmedlemmer var delvis uheldig. Viseutenriksministeren, som flere ganger hadde vært til psykiatrisk behandling, erklærte krig mot Sveits fordi landet nektet å gi 60 lokomotiver til Den bayerske rådsrepublikken.

Regimet kollapset derfor i løpet av syv dager, og ble erstattet av kommunister ledet av Eugen Leviné.

Levine begynte med kommunistreformer, som ekspropriering av boliger, fabrikker og annen eiendom. Lovløshet og tyveri herjet staten. Han planla å avskaffe papirpenger og reformere utdannelsessystemet, men fikk ikke tid til å sette dette i verk.

Han avviste å samarbeide med hæren i byen, og organiserte isteden sin egen hær, den røde armé, ledet av Rudolf Egelhofer. For å beskytte revolusjonen meldte tusener av arbeidsledige arbeidere seg, og hæren hadde raskt 20 000 medlemmer. Rødegardistene begynte å arrestere kjente kontrarevolusjonære, og den 29. april 1919 ble 8 menn myrdet, anklaget for å være høyresidens spioner. De var medlemmer av det høyreradikale Thule-Gesellschaft.^[1]

Allerede 3. mai 1919 ble Bayern overtatt av frikorpsene (30 000 mann) og en styrke som kalte seg kapitalismens hvitegardister (9 000 mann). Under innmarsjen til München drepte frikorpsene 335 sivile, feilaktig tatt for å være kommunister. Tilsammen krevde kampene 3. mai 1919 ca. 600 menneskeliv. Eugen Levine ble arrestert 15. mai og henrettet 6. juni 1919.^[2][1]

Den bayerske republikkens reelle makt nådde knapt nok ut over Münchens grenser.^[1]

I tillegg til Eisner, Toller og Erich Mühsam var også andre forkjempere for republikken, av jødisk herkomst. Da revolusjonen var slått ned, ble det malt et skrekkbilde av de jødiske bolsjevikene Dette medførte en langt sterkere bølge av antisemittisme i München, enn i andre storbyer i Tyskland.^[1]

• Anarkisme
• Kommunisme
• Sosialisme
• Bayern
• Frikorps
• Weimarrepublikken