De fødererte malaystater

De fødererte malaystater var en samling britiske protektorater i Malaya fra 1895 til 1946. Statene Negeri Sembilan, Pahang, Perak og Selangor var med i føderasjonen. Hovedstaden var Kuala Lumpur. Folketallet var i 1941 på 2 212 052. Føderasjonen dekket et areal på 69 930 km².^[1]

Andre malaystater, som ikke var med i føderasjonen, ble kalt ikke-fødererte malaystater. Øvrige kolonier i Britisk Malaya var fra 1867 samlet i Straits Settlements.

De fødererte malaystatene skulle etter planen omdannes til Den malayiske union i 1946, men ble i 1948 til Malayaføderasjonen.

Bakgrunnen for føderasjonen var at britene ønsket å utjevne de økonomiske forskjellene mellom Perak, Selangor og Negeri Sembilan på vestkysten og Pahang på østkysten.^[2]

Britene ønsket å fremme en økonomisk utvikling som tjente deres interesser, særlig med vekt på å få fram en eksportrettet økonomi. Det ble satset på jernbaneutbygging,^[3] gummiplantasjer,^[4] palmeoljeplantasjer^[5] og gruvedrift etter tinn.^[6]

I tillegg til gummi og oljepalme, ble det også produsert ris og dyrket kokosnøtter. I mindre grad var det også avlinger av maniok, ananas, te, kaffe, tobakk og betelnøtt. Tømmereksporten var av betydning og i skogsdriften var det også produksjon av guttaperka, harpiks og annet. Ved siden av tinn, ble det også utvunnet gull, wolfram og kull.^[7]

Føderasjonen hadde ved folketellingen i 1901 en samlet befolkning på omkring 665 000.^[8] I 1941 var folketallet beregnet til 2 212 052.^[9]

Fordelt på statene var beregnet folkemengde i 1941:^[9]

• Negeri Sembilan: 296 009
• Pahang: 221 800
• Perak: 992 691
• Selangor: 701 552

Britene brakte inn arbeidskraft fra Kina og India, noe som endret befolkningssammensetningen. I 1941 talte statenes samlede befolkning fler kinesere og indere enn malayer:^[9]

• Malayer: 722 626
• Kinesere: 989 635
• Indere: 466 056
• Europeere: 1 149
• Eurasiere: 5 286
• Andre: 17 300

Unionen tråde i kraft i juni 1896. Føderasjonen var basert på en vag og løst formulert unionstraktat inngått av de fire herskerne, sultanene av Pahang, Perak og Selangor og Yang di-Pertuan Besar av Negeri Sembilan. Den var et middel til standardisering av politikk og forvaltning i de britiskkontrollerte malaystatene. Det ble lagt opp til samordning av polititjenestene, offentlige arbeider, jernbanen, post- og telegrafvesen. Statene fikk en felles offentlig forvaltning og felles lovverk.^[10] Statene forpliktet seg til å hjelpe hverandre økonomisk, noe særlig Pahang, med sin store statsgjeld, hadde behov for.^[11]

De fire statene i føderasjonen hadde hver sin britiske resident, som sto for kolonimaktens oppsyn med statenes politikk og forvaltning. Føderasjonen fikk en generalresident som var overordnet residentene i statene. Generalresidenten samordnet politikken med generalguvernøren i Singapore, som også hadde rollen som høykommissær i statene. Føderasjonen styrket den britiske kolonimakten på bekostning av statene og herskerne der.^[10]

I 1909 ble sentraliseringen og standardiseringen ytterligere styrket ved at det ble etablert et føderasjonsråd. Dette overtok lovgivingsmyndighet fra statsrådene i statene og fikk også myndighet i pengespørsmål. Generalresidenten ble imidlertid nedgradert til førstesekretær, noe som styrket generalguvernøren i Singapore. Føderasjonsrådet ble et redskap for å fremme europeiske og kinesiske økonomiske interesser knyttet til plantasje- og gruvedrift.^[12]

Det ble holdt møter, durbar, mellom herskerne i føderasjonen, men herskernes stilling var likevel svekket til fordel for britene. Herskernes rolle ble redusert til saker knyttet til malayisk tradisjon og religion, det vil si islam.^[13] I 1927 ble herskernes posisjon ytterligere svekket, da de gikk med på at de britiske residentene kunne representere dem i føderasjonsrådet.^[14]

Sentraliseringen og herskernes svekkede stilling medførte at det på 1920-tallet kom krav om desentralisering og omgjøring av en del av tiltakene britene hadde fått gjennom. Europeiske og kinesiske økonomiske interesser var motstandere av dette og reformene ble derfor begrenset. I finanssaker fikk imidlertid statsrådene i statene tilbakeført noe myndighet.^[14] Videre desentraliseringskrav kom på 1930-tallet, da europeere, kinesere og indere i sterkere grad vant innpass inn i statsrådene i statene. Utviklingen medførte at sultanene på 1930-tallet begynte å støtte organisasjoner til forsvar av malayenes interesser.^[15] Britenes håp om at føderasjonen kunne bli et redskap for sammensmeltning av statene til én enhet førte dermed ikke fram. I stedet fikk de tradisjonelle herskerne fornyet oppslutning.^[16]

Mot slutten av 1930-tallet gjenvant statene noe makt. I 1935 ble stillingen som førstesekretær avskaffet helt. I 1939 ble råderetten over landbruk, skogbruk, gruvedrift, offentlige arbeider, skolevesen og helse overført til statene. Lovgivningen ble nå delt mellom føderasjonen og delstatene. Imidlertid forble statene økonomisk avhengig av føderasjonen, som tildelte årlige blokktilskudd.^[16]

Under andre verdenskrig var De fødererte malaystatene okkupert av Japan fra 1941 til 1945. Malayahalvøya ble invadert i desember 1941. Ødeleggelsene var store og okkupasjonsregimet hardt, særlig for den kinesiske befolkningen.^[17]

Japan administrerte de fødererte statene fra Singapore. Malaya ble inndelt i 10 provinser etter en inndeling som stort sett fulgte de tidligere grensene mellom statene. Det ble innsatt japanske guvernører. Fra mars 1942 var dette sivile. De tidligere herskerne ble først satt til side, men ble i 1943 gjort til rådgivere for de japanske guvernørene.^[18]

Med den japanske kapitulasjonen i august 1945 gjenvant britene militær kontroll og landsatte i september styrker på Malayahalvøya. De fødererte statene kom da under britisk militæradministrasjon.

Etter at britene gjenvant kontroll over Malaya, fortsatte de sine bestrebelser på å slå områdene sammen i en større enhet. Planen var å samle de fødererte og ufødererte malaystatene, samt britiske koloniområder, i Den malayiske union i 1946. Dette møtte imidlertid motstand og i stedet ble Malayaføderasjonen dannet i 1948.

• Andaya, Barbara Watson og Leonard Y. Andaya: History of Malaysia, Basingstoke: Palgrave, 2001
• Belfield, H. Conway: Handbook of The Federated Malay States, London: Edward Stanford, 1902
• Government and Politics [1940-2006], bd. 11 i The Encyclopedia of Malaysia, Archipelago Press, 2006
• Hooker, Virginia Matheson: A Short History of Malaysia. Linking East and West, Crows Nest: Allen & Unwin, 2003
• The Statesman's Year-Book 1947, London: Macmillan, 1947

• An illustrated guide to the Federated Malay States, 1920. Digitaliserte utgaver fra Internet Archive