Gjørtler
Gjørtler er betegnelse på en håndverker som støper i metall - særlig i messing og bronse. Ordet kommer fra det tyske gürtel som betyr belte og en gürtler var opprinnelig betegnelsen på en håndverker som støpte beslag og spenner til belter. Gjørtlere har primært støpt mindre gjenstander som lysestaker, strykejern, birhaner, spenner, gryter, bjeller og lignende, men de kunne også støpe større gjenstander som kirkeklokker.[1]
Historikk
[rediger | rediger kilde]Det har ikke vært mange gjørtlere blant norske byhåndverkere, og en del messingvarer ble importert fra utlandet. På 1600- og 1700-tallet var det import fra Tyskland der Nürnberg var særlig kjent for sine messingvarer, og på 1800- og 1900-tallet var det en betydelig import av messingvarer fra de to svenske messingfabrikkene i Skultuna og i Gusum. Disse fabrikkene hadde et godt renommé, og varene derfra var rimelige i pris.
En annen viktig konkurranse til byhåndverkernes produksjon kom fra de mange gjørtlerne som arbeidet rundt om i bygdene. I Gudbrandsdalen var det særlig mange, og både gjørtlere fra Gudbrandsdalen og fra Gauldalen har solgt messingprodukter rundt om på markedene. Mens Christiania bare hadde en gjørtler omkring 1790 var det registrert 26 i Gudbrandsdalen i 1789.[2] Utover på 1800-tallet økte tallet på gjørtlere noe i Christiania. I adressefortegnelsen for 1860 finner vi fem. I 1910 er det bare to gjørtlerverksteder igjen i byen, men de to hadde til sammen 11 mann i arbeid,[3] og de må da ha hatt en betydelig produksjon. Det ene av disse to firmaene C. P. Larsen var etablert i 1857 og ble nedlagt i 1986.
Mens gjørtleren støper sine produkter er messingslager betegnelsen på en håndverker som hamrer sine produkter ut av messingplater. Men i Norge har messingslager nesten ikke forekommet som eget fag, og både gjørtlere, gullsmeder, blikkenslagere og kobberslagere har laget produkter av messingplater i tillegg til sine egentlige arbeidsområder.
Gjørtlerfaget i dag
[rediger | rediger kilde]I dag er faget svært omfattende. I korthet går det ut på å smelte og støpe uedle og edle metaller i sand- og klebersteinsformer. I dag driver gjørtleren hovedsakelig med restaurering av gamle gjenstander, men også noe nyproduksjon. Eksempler inkluderer lysekroner, lysestaker, mortere og lignende.
Utdannelsen hører under utdanningsprogrammet Design og håndverk. Man må gå ett år på skole og tre år i lære i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk.
Gjørtlerfaget er (pr. 2016) med på Utdanningsdirektoratets liste over små og verneverdige håndverksfag. Dette innebærer blant annet at bedrifter innen faget mottar utvidet støtte fra fylkeskommunen når de tar inn nye lærlinger.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Østby (1981) s. 22f.
- ^ Grevenor (1936), bd. 2 s. 323f.
- ^ Helland (1918) s. 394.
- ^ Utdanningsdirektoratets informasjon om ordningen Arkivert 10. juni 2016 hos Wayback Machine.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bakkemoen, Edel (1983): «Der finnes ennå gjørtlere.» I Aftenpostens aftennummer 9. mars 1983. Oslo.
- Grevenor, Henrik, red. (1936): Det norske håndverks historie. Oslo.
- Nellemann, George, red. og Jan Danielsen, red. (1971): Gamle danske håndverk. København.
- Norman, G. A. (1950): Gjørtlerhåndverk og gjørtlere i Fåberg. (Artikkel i Maihaugen 1947-1949. Side 127 – 149.) Lillehammer.
- Østby, Jon Birger (1988): «C. P. Larsens gjørtlerverksted – en tradisjonsrik håndverksbedrift.» I By og bygd nr 32, Norsk Folkemuseums årbok 1987-1988, s. 119-136. Oslo. ISBN 82-90036-29-9
- Østby, Jon Birger (1981): «En messinglykt og en kobberslager fra 1700 -tallet.» I By og bygd nr. 28, Norsk Folkemuseums årbok 1979-1980, s. 21-34. Oslo. ISBN 82-90036-17-5