Gamle Sachsen

Gamle Sachsen Altsachsen
Antikken–785 [[Stamhertugdømmet Sachsen|→]]
Flagg
Hovedstad	Ikke spesifisert
Styreform	Stammeledere
Historie
- Grunnlagt	Antikken
- Opphørte	785

Gamle Sachsen (tysk: Altsachsen) er det informative navnet på hjemlandet til det germanske folkeslaget sakserne i det nordvestlige hjørnet av det nåværende Tyskland. Området korresponderer geografisk med de nåværende delstatene Niedersachsen og Sachsen-Anhalt, og den historiske regionen Westfalen.

Det gamle Sachsen er det området hvorfra de fleste angrep på Britannia fant sted fra det første århundre, og hvorfra øygruppen ble kolonisert. Regionen fikk navnet gamle Sachsen av de senere etterkommerne av angelsakserne, som emigrerte til De britiske øyer. De kalte sine nye kolonier i Wessex og andre steder for «det nye Sachsen» eller Seaxna.

I det nåværende Tyskland ble området kjent som Sachsen, og ble senere kjent som nedre Sachsen (Niedersachsen) for å skille saksernes opprinnelige stammeterritorium fra det som senere ble øvre Sachsen eller kongeriket Sachsen i et område sørøst for det opprinnelige saksiske hjemlandet.

I sitt verk Historia ecclesiastica gentis Anglorum fra året 731, skrev den angelsaksiske historikeren Beda den ærverdige at det gamle Sachsen var området mellom elvene Elben, Weser og Eider i den nordlige og nordvestlige delen av det moderne Tyskland, og at det var et territorium nord for grensene til romerriket.

I sitt verk De Origine et situ Germanorum fra år 98, beskrev den romerske historikeren Tacitus syv germanske stammer som bebodde de nordlige kystene og det innlandet i det som senere ble kalt gamle Sachsen. Han omtaler stammene under navnene reudigni, aviones, anglii (anglere), varini, eudoses (jyder), suardones og nuithones, og skrev at de var beskyttet av elvene og skogene. Tacitus skrev at de dyrket den germanske gudinnen Nerthus, som han identifiserte som moder jord.^[1]

Aviones knyttes til sakserne, og deres navn kan indikere at de bebodde den jyllandske halvøya, og muligens de nordfrisiske øyene, i nærheten av anglerne.

I det 2. århundre skrev den greske historikeren og astronomen Klaudios Ptolemaios om stammen Saxones nord for de nordlige delene av elven Elben. Navnet er noen ganger tolket som avledet av ordet Sax eller steinkniv.^[2] I enkelte kopier av teksten er navnet på stammen skrevet Axones, og det har vært spekulert i om dette er en feilstavelse av dem som Tacitus kalte aviones.

De befolket det «nordlige Albingia», en region som grenset mot de nordlige bankene til Elbens munning det som idag utgjør det vestlige Holstein. Gradvis ekspanderte de sørover, hvor de absorberte andre germanske stammer: Cheruskere, chamavi og chatti, såvel som de resterende delene av langobarderne og sveberne. Det er også mulig at de absorberte, eller var identiske med Chauci, en germansk stamme som ifølge Tacitus bebodde området og var høyt respektert blant germanske folk. Han beskrev dem som fredfulle og nøkterne.

Fra dette området ble de østlige kystene av De britiske øyer plyndret av saksiske «pirater» i løpet av 200-tallet og 300-tallet, og tvang frem byggingen av marine forsvarsverker langs «den saksiske kysten» i det østlige Britannia. I åt 407 brøt det romerske forsvaret ved Rhinen sammen. Saksere, anglere og jyder reiste vestover og invaderte de fruktbare lavlandsområdene i Britannia. Den tradisjonelle datoen for denne invasjonen er år 449 og er kjent som Adventus Saxonum. Den innledet en fire hundre års lang okkupasjonskrig og førte til dannelsen av flere saksiske kongedømmer i Britannia. Sussex (det sørlige Sachsen), Wessex (det vestlige Sachsen), Essex (det østlige Sachsen), sammen med andre nasjoner som ble dannet av anglere og jyder, utgjør fundamentet for det moderne England.

Etter Vestromerrikets undergang i året 476, var sakserne bosatte i Germania i et løselig forbund med merovingerne og det frankiske kongedømmet. Sakserne forble likevel uavhengige og dyrket deres gamle germanske religion. Sentralt i den saksiske religionen stod dyrkelsen av Irminsul, «den mektige pillar», et hellig tre som knyttet sammen himmelen og jorden og som antas å ha eksistert i nærheten av det moderne Obermarsberg.

• A. J. Church og W. J. Brodribb: The Agricola and Germania, Macmillan, London, 1877