Budeie
Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter. [1]
Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende.
Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården.
Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. Ei seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon.
I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken.
Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren.
En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang.
Begrepet «budeie» brukes også i overført betydning om en selvstendig kvinne på landet, for eksempel under kåringen av «årets budeie».
-
Budeie på Haukeliseter demonstrerer kinning av smør for omreisende fotograf på slutten av 1800-tallet.
-
Stereoskopi av to fjellbudeier som bærer melkebøtter på Grotliveien, nær Maråk, Stranda, Møre og Romsdal. Veipartiet snor seg nedover mot Geirangerfjorden.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Reinton, L. (1955–1961). Sæterbruket i Noreg. Oslo: Aschehoug.
- Kristofer Visted og Hilmar Stigum (1951). Vår gamle bondekultur. Oslo.
