Brev- og dagbokroman

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Det er praktisk talt ingen kilder som beskriver brevromaner og dagbokromaner som samme sak. Artikkelen bør deles og defineres på nytt.

En brev- og dagbokroman er en romantradisjon der man forteller en eller flere fiktive hendelser gjennom en rekke brev- og dagboks- notater fra en eller flere personer, der deres opplevelser og refleksjoner kommer frem. Denne litterære formen var spesielt vanlig på 1700- og 1800-tallet, men har fått ny popularitet gjennom postmodernismen fra slutten av 1900-tallet.

En bakgrunn for genren er at brev og dagbøker på 1600- og 1700-tallet ofte ble skrevet med tanke på publikasjon (oftere gjennom avskrivning og sirkulasjon i en eksklusiv krets, enn ved trykking). En annen faktor (påpekt f.eks. av den svenske litteraturhistorikeren Göran Hägg) er at eldre litteratur mangler tradisjon for å gjengi enkeltpersoners tanker. Brev- og dagbokstekstene ble da en «realistisk» forklaring på at forfatter og leser kunne kjenne hovedpersonenes tanker. Det er også et vanlig grep ellers i tidlig-moderne skjønnlitteratur at de fortalte hendelsene presenteres som «virkelige» ved at fortellingen gis et dokumentarisk preg (jfr. Don Quijote).

Den første romanen som utforsker hele det kompliserte spillet som sjangeren åpner for, er Aphra Behns trilogi Love-Letters Between a Noble-Man and his Sister fra 1684–87 med handling fra Monmouthopprøret.^[1] Her utnyttes formen til å gi fortellinga vekslende synsvinkler. Fortellerstemmen og fortellerens verdidommer trer i bakgrunnen – i det minste i første del; senere introduseres en synlig forteller. Behn utnytter også til fulle de mulighetene for spenningsoppbygging som ligger i falske brev, brev som faller i urette hender, brev som holdes tilbake osv.

Et ofte brukt eksempel på brev- og dagboksroman er Pamela, eller Dydens belønning (Pamela; or Virtue Rewarded), skrevet av boktrykkeren Samuel Richardson og utgitt i 1740. Dette var opprinnelig tenkt som en eksempelsamling for utrente brevskrivere. Som utgangspunkt valgte Richardson den ikke uvanlige situasjonen at en ung tjenestepike blir utsatt for sexpress fra sin husbond, og skriver til foreldrene etter råd. Forfatteren ble etterhvert revet med av fortellingen, og forandret prosjektet til en roman. For å unngå visse problemer med realismen i fortellingen, lot forfatteren Pamela gå over til dagboksnotater i stedet for brev. Pamela har hatt stor innflytelse på senere litteratur, både hva gjelder form og tematikk. Rousseau fulgte i Richardsons fotspor med Julie, eller den nye Héloïse (1760).^[2]

Enkelte sene eksempler på formen, som Arthur Conan Doyles Hunden fra Baskerville (The Hound of the Baskervilles, 1901–02), nærmer seg moderne jeg-fortelling.

• Arata Takeda: Die Erfindung des Anderen. Zur Genese des fiktionalen Herausgebers im Briefroman des 18. Jahrhunderts (= Epistemata. Reihe Literaturwissenschaft. Bd. 656). Königshausen & Neumann, Würzburg 2008, ISBN 978-3-8260-3973-7.
• Ernst Theodor Voss: Erzählprobleme des Briefromans, dargestellt an vier Beispielen des 18. Jahrhunderts: Sophie La Roche, «Geschichte des Fräulein von Sternheim»; Joh. Wolfg. Goethe, «Die Leiden des jungen Werther»; Joh. Timoth. Hermes, «Sophiens Reise von Memel nach Sachsen»; Christoph Martin Wieland, «Aristipp und einige seiner Zeitgenossen». Bonn, 1960.

• «Epistolary novel», britannica.com
• Eksempler på brevromaner, goodreads.com
• What is an Epistolary Novel?, wisegeek.org
• Brevroman; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)