Baltazar Mathias Keilhau
| Baltazar Mathias Keilhau | |||
|---|---|---|---|
 Baltazar Mathias Keilhau portrettert av Christiane Schreiber i ca. 1857. | |||
| Født | 2. nov. 1797[1] Biri | ||
| Død | 1. jan. 1858[1] (60 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Geolog | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | John David Bertram Keilhau | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab | ||
| Utmerkelser | Ridder av St. Olavs Orden Riddare av 1. klass av Nordstjärneorden | ||
Baltazar Mathias Keilhau (1797–1858) var en norsk geolog og fjellklatrer, kjent som en av «Jotunheimens oppdagere» og for sine utførte banebrytende arbeid over Norges geologi.[2]
Liv
[rediger | rediger kilde]Keilhau var sønn til sogneprest Johan David Bertram Keilhau i Biri. Etter examen artium 1816 fra Christiania Katedralskole, ble han i 1821 den første i Norge som avla mineraleksamen ved Universitetet i Oslo. I studietiden etablerte han en litterær studiekrets med kjente vitenskapsmenn som matematikeren Niels Henrik Abel og medisineren Christian Peder Bianco Boeck, samt medisineren Christen Heiberg, Bernt Wilhelm Schenck og legen Jens Johan Hjort. Den litt eldre Christopher Hansteen fungerte som Keilhaus mentor.
Sammen med studiekameraten Christian Peder Bianco Boeck og reinjegeren Ole Urdi, var Keilhau med på «Jotunheimens oppdagelse» i 1820. De foretok førstebestigning av Kalvehøgdi den 12. juli 1820, Falketind den 14. juli 1820 og Nordre Skagastølstind i juli 1820. Området ga de navnet Jotunfjeldene, etter Riesengebirge (Karkonosze/Krkonoše), et fjellområde i det nåværende Tsjekkia og Polen, men Aasmund Olavsson Vinje ga det senere navnet Jotunheimen. Under reisen gjorde Keilhau og Boeck flittige nedtegnelser og publikasjoner av sine oppdagelser. Dette vakte stor interesse for området, som fra før riktignok var kjent for lokale bønder og fangstfolk, men som aldri hadde blitt ordentlig beskrevet eller kartlagt. Keilhau malte en serie akvareller som han kalte Erindringer af Fjeldreisen i 1820. Både Johannes Flintoe og Wilhelm Maximilian Carpelan laget bilder basert på Keilhaus skisser og tegninger,[3] og Keilhau hadde selv originaltegninger av Carpelan. Kombinasjonen av vitenskapelig utforskning og kunstnerisk avbildning bidro til å gjøre Jotunheimen og høyfjellet kjent.
Resultatene fra disse undersøkelsene publiserte han i Nyt magazin for naturvidenskaperne. I 1823 tok han initiativ til det som i 1828 ble Norsk Physiografisk Forening.[4] I 1824 guidet han naturviteren Henrik Steffens på turer oppi Valdres, og fikk via hans innflytelse, et stipendium til utenlandsopphold. Den brakte Keilhau til Berlin, Freiburg, Wien, Tyrol og Nord-Italia. Også Niels Henrik Abel var med på dannelsesreisen. Vel tilbake ble Keilhau tilsatt som lektor 1826 og året efter innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Han ga i 1831 ut en skildring av sin reise til Finnmark, Bjørnøya og Svalbard. Hensikten med denne reisen var geologiske undersøkelser, men i dag har denne boken også stor topografisk og historisk verdi.
I 1834 etterfulgte han Jens Esmark, som var landets første professor i geologi. I dette satt han til 1857, året før han døde. I denne perioden som professor ble han utnevnt til ridder av Vasaorden 1838, av Nordstjärneorden 1843 og av St. Olavs Orden 1848. Han utviklet en transmutasjonsteori som ikke fikk skikkelig gehør.[4] Hans etterfølger var Theodor Kjerulf som ble professor 1866.
Eneste retur til Jotunheimen var i 1844 da han førsteb esteg Keilhaus topp, men mislyktes i å nå Galdhøpiggen. Keilhau huskes i ettertid som grunnleggeren av norsk geologi og har gitt navnet til Keilhauitt, også kjent som yttrotitanitt, først beskrevet fra et funn på en pegmatitt i Arendal (1844).
Han giftet seg i 1830 med Christine Kemp (1804–62). Hun var før det forlovet med Niels Henrik Abel fra 1824 til hans død i 1829.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 1fe5f383-33de-4338-99e9-3daee4e28c4d, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Balthazar Keilhau». Store norske leksikon.
- ^ Messel, Nils (2008): Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet.
- ^ a b Thorolf Vogt (1955). «Balthazar Mathias Keilhau» (PDF).[død lenke]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828 (1831). (Fulltekstversjon Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine.)
- Gæa Norvegica. Tre bind som utkom 1838, 1844 og 1850. Finnes også på tysk.
Sekundærlitteratur
[rediger | rediger kilde]Ernst Sars: «Keilhaus opdagelse af Jotunhejmen», i Den norske turistforenings årbog for 1872.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Baltazar Mathias Keilhau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Baltazar Mathias Keilhau – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden |