B-film
B-film er hovedsakelig en amerikansk betegnelse for en kommersiell film med lavt budsjett som samtidig ikke er kunstfilm eller en pornografisk film. Det opprinnelige bruken av betegnelsen i Hollywoods gullalder,[1] var mer nøyaktig definert for en film som hadde en distribusjon som en nummer to-film. Kinobilletten ga tilgang på to filmer, hovedfilmen og en sekundær film som var billigere produsert. Selv om den amerikanske produksjonen av filmer med den hensikt å være en nummer to-film hovedsakelig opphørte på slutten av 1950-tallet, fortsatte betegnelsen B-film å bli benyttet i den bredere forståelsen slik som den kjennes i dag som lavbudsjettert film som begynte enkle skrekk- og science-fiction-filmer på 1950-tallet.[2]
De tidlige B-filmer var ofte en del av en rekke filmer hvor stjernen spilte den samme figuren. Filmene var alltid kortere enn hovedfilmen som de var satt sammen med, mange besto av 70 minutter eller kortere. Begrepet B-film antyder at disse filmene var underlegne eller dårligere enn selve hovedfilmen, og ble således ofte oversett av filmkritikere. Dagens B-film kan tidvis fortsatt være en filmserie, men serier er langt mer sjelden. Etter hvert som den gjennomsnittlige spilletiden på vanlige spillefilmer økte, skjedde det samme med B-filmer. I dagens bruk av begrepet B-film er det knyttet en del selvmotsigende konnotasjoner: det kan signalisere en mening om et bestemt film er (a) en sjangerfilm med minimale kunstneriske ambisjoner, eller (b) er en livlig, energisk film uhemmet av de begrensninger av mer kostbare prosjekter og lettet for de konvensjoner av antatt «seriøse» uavhengige filmer.[3]
Fra disse filmenes begynnelse og fram til i dag har B-filmer gitt muligheter for både de som er på veg opp i yrket, og for de som har hatt karrierer som er dalende. Feirete filmprodusenter som Anthony Mann og Jonathan Demme lærte sitt håndverk ved å produsere B-filmer. Skuespillere som John Wayne og Jack Nicholson etablerte seg i B-filmer før de rykket opp til en høyere divisjon, og skuespillere som Vincent Price og Karen Black fortsatte sine karriere i B-filmer. En del skuespillere, som Béla Lugosi og Pam Grier, har nesten utelukkende vært skuespillere i B-filmer.
Da det i USA er snakke om to parallelle filmindustrier, er ikke betegnelsen like benyttet i Europa eller andre steder, selv om det produseres mengder av lavbudsjetterte filmer også andre steder. En gjennomsnittlig amerikansk spillfilm har et slikt høy budsjett at en hvilken som helst norsk spillefilm vil fortone seg som en lavbudsjettfilm i sammenligning. Mens en norsk spillefilm kan ha et budsjett på alt mellom 5 og 20 millioner NOK,[4][5] var gjennomsnittskostnadene for en amerikansk film på 35 millioner dollar i 2000, og kostnadene for en gjennomsnittlig amerikansk B-film sjelden over 3 millioner dollar.[6] Definisjonen B-film er betegnede for dens produksjonsmetode, budsjett og innhold. Mange B-filmer har også gått direkte til video eller DVD-markedet, og aldri satt opp på kino. Disse filmene er aldri merket som B-film og kan således ikke skilles i det ytre.[7][8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Hollywoods gullalder» betegner tiden fra slutten av stumfilmen på slutten av 1920-tallet til begynnelsen av 1960-tallet
- ^ «B» Movies – A Brief History Arkivert 25. januar 2012 hos Wayback Machine., Pictureshowman
- ^ «What Exactly is a B-Movie?» Arkivert 22. juli 2012 hos Wayback Machine., Bmoviecentral
- ^ «Kap. 334 Film- og medieformål», Regjeringen.no
- ^ NOU 2008: «7 Kulturmomsutvalget», Regjeringen.no
- ^ «Movie Box Office Results by Year, 1980–Present». Box Office Mojo.
- ^ DVD-maredet var i 2006 3 ganger større enn kinosalget i USA, jf. Martell, William C. (2006): «Short But Sweet»
- ^ «Cheesy B Ripoffs» Arkivert 7. desember 2010 hos Wayback Machine., Blogs of Horrors
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «The Biology of B-Movie Monsters», analyse av Michael C. LaBarbera, Universitetet i Chicago