Atrahasis

Atrahasis er et epos skrevet på akkadisk, og er et av de eldste kjente fortellingene i verdenslitteraturen. Det er nedskrevet ca 1700 f.Kr., og er et sentralt verk i den bevarte babylonske litteraturen, skrevet med kileskrift. Atrahasiseposet har navn etter hovedpersonen Atrahasis, og skildrer menneskenes skapelse og hvordan Atrahasis og hans familie er de eneste av menneskeslekten som overlever en stor oversvømmelse.^[1][2][3][4]

Atrahasiseposet har flere fellestrekk med mytesamlingen Enuma Elish når det gjelder skildringen av menneskenes tilblivelse. Skildringen av den store oversvømmelsen har likhetstrekk med flere av de sumeriske og babylonske mytene, og med fortellingen om Noah i Første Moseboks kapittel 6-9. Fortellingene om Utnapishtim og Ziusudra ligner på Atrahasis, og det samme gjør Gilgamesj, som antagelig er yngre enn Atrahasis – selv om Gilgamesj er det eldste nedskrevne verket vi kjenner.

Navnet Atrahasis kan oversettes som «Den overmåte vise».

Før menneskene fantes styrte gudene Anu og An i himmelen, og Enlil og Enki på jorden. Laverstående guder arbeidet for dem med å grave diker og kanaler. Etter å ha arbeidet i 3600 år gikk de til streik, og de høyerestående gudene skapte 14 mennesker, 7 menn og 7 kvinner. Etter at menneskene hadde levd i 1200 år var de blitt så mange at de forstyrret Enlils søvn, og han ville utrydde dem. Enki motsetter seg planene, og avslører dem til Atrahasis. Atrahasis bygger en båt, og fyller den med alle slags dyr. Etter 7 dager og 7 netter holder regnet opp, og Atrahasis ofrer til gudene. Gudene lager deretter lover for menneskene.^[5]

• Gilgamesh og Atrahasis, to babylonske helter; oversatt av Jens Braarvig og Tor Åge Bringsværd (Gilgamesj) og Rolf Furuli (Atrahasis); innledende essay av Jens Braarvig, Bokklubben, 2001. (Verdens Hellige Skrifter; 7). ISBN 82-525-4106-2