Anne av Storbritannia

For den nålevende prinsesse Anne, se Anne av Storbritannia (1950).

Anne av Storbritannia
Født		6. feb. 1665[1] St. James's Palace London[2]
Død		1. aug. 1714[3] (49 år) Kensington Palace London[2]
Beskjeftigelse		Aristokrat, politiker, regjerende dronning, hersker, statsmann, monark
Embete		Regjerende dronning (1702 (etter den julianske kalenderen) – 1707 (etter den julianske kalenderen)) engelsk monark (1702 (etter den julianske kalenderen) – 1707 (etter den julianske kalenderen)) monarch of Scotland (1702 (etter den julianske kalenderen) – 1707 (etter den julianske kalenderen)) Monarch of Great Britain (1707 (etter den julianske kalenderen) – 1714 (etter den julianske kalenderen)) King of Ireland (1702 (etter den julianske kalenderen) – 1714 (etter den julianske kalenderen))
Ektefelle		Jørgen av Danmark og Norge (1683–)[4][5][6]
Far		Jakob II av England[2][4][5]
Mor		Anne Hyde[4][5]
Søsken		12 oppføringer Louisa Maria Teresa Stuart Henrietta FitzJames Isabel Stuart Maria II av England[4] James FitzJames, 1. hertug av Berwick Henry FitzJames James Francis Edward Stuart Prince James, Duke of Cambridge Charles Stuart, Duke of Cambridge Charles Stuart, Duke of Cambridge Edgar Stuart, Duke of Cambridge Charles Stuart, Duke of Kendal
Barn		17 oppføringer Prins Vilhelm, hertug av Gloucester[4] Mary Anne of Great Britain[7] first stillborn daughter of Anne of Great Britain[7] first stillborn son of Anne of Great Britain[7] Mary Oldenburg[7] Anne Sophia Oldenburg[7] second stillborn daughter of Anne of Great Britain[7] George Oldenburg[7] third stillborn son of Anne of Great Britain[7] third stillborn daughter of Anne of Great Britain[7] third miscarried child of Anne of Great Britain[7] fourth stillborn son of Anne of Great Britain[7] third miscarried child of Anne of Great Britain[7] first miscarried child of Anne of Great Britain[7] fifth and sixth miscarried children of Anne of Great Britain[7] second stillborn son and fourth miscarried child of Anne, Queen of Great Britain[7] second miscarried child of Anne of Great Britain[7]
Nasjonalitet		Kongeriket Storbritannia
Gravlagt		Westminster Abbey
Signatur
Våpenskjold
Anne av Storbritannia på Commons

Anne av Storbritannia (født 6. februar^jul./ 16. februar 1665^greg., død 1. august^jul./ 12. august 1714^greg.) ble dronning av England, Skottland og Irland den 19. mars 1702. Den 1. mai^jul./ 12. mai 1707^greg., da England og Skottland ble samlet til ett kongerike, ble Anne Kongeriket Storbritannias første monark, en posisjon hun hadde til sin død, da hun etterfulgte sin svoger, Vilhelm III av England og II av Skottland. I tillegg var hun dronning av Irland. Hun var den siste monark av huset Stuart.

Hennes katolske far, Jakob II av England og VII av Skottland, ble ansett av det engelske parlamentet for å ha abdisert da han ble tvunget til trekke seg tilbake til Frankrike i løpet av den ærerike revolusjonen i 1688–1689. Hennes svoger og hennes søster ble deretter fellesmonarker som Vilhelm III og II, og Maria II av England, det eneste tilsvarende tilfelle i britisk historie. Etter Marias død i 1694 fortsatte Vilhelm som enslig monark fram til han døde i 1702. Den 12. mai 1707, under forordningen av union, ble Skottland og England forent som en suveren stat, Kongeriket Storbritannia. Anne ble dette rikets første hersker mens hun fortsatte å holde den atskilte kronen som dronning av Irland og den historiske og virkningsløse tittelen «dronning av Frankrike». Hun regjerte i tyve år fram til sin død i august 1714. Anne er derfor den siste dronning av England og den siste dronning av Skottland.

Dronning Annes liv var preget av mange kriser, både personlig og relatert til hvem som skulle etterfølge henne på tronen, og til religiøs polarisering. Ettersom hun døde uten en overlevende arving var hun den siste monark av huset Stuart. Hun ble etterfulgt av sin tremenning, Georg I, av Huset Hannover. Han på sin side var en etterkommer av stuartene gjennom sin mormor Elisabeth av Bøhmen, den eneste overlevende datteren av Jakob VI av Skottland (senere Jakob I av England og Irland) og Anne av Danmark.^[8]

Anne overtok tronen etter Vilhelm III, som var enkemann etter hennes eldre søster Maria. De to søstrene var eneste barn i Jakob IIs ekteskap med Anne Hyde som nådde voksen alder. Etter ordre fra kong Karl II av England, søstrenes farbror, ble de oppdradd som protestanter.

Som barn var Anne plaget av en øyeinfeksjon og ble sendt til Frankrike for behandling, men forble skjeløyd hele livet, i en slik grad at hun hadde vansker med å lese og skrive. I Frankrike bodde hun hos sin farmor Henrietta Maria og etter dennes død hos sin tante, Henrietta Anne av Orléans. Fem år gammel reiste hun hjem igjen, og i åtteårsalderen ble hun kjent med Sarah Jennings, som ble hennes nærmeste venninne og rådgiver i voksen alder. Jennings giftet seg med John Churchill, 1. hertug av Marlborough, som skulle bli Annes viktigste general og herre på Blenheim.

Det første Anne gjorde som regjerende dronning, var å opphøye Jennings – nå Sarah Churchill – til rikets førstedame etter seg selv. Sarah Churchill fikk fullmakt til å administrere hoffet og de kongelige finanser slik hun fant for godt. Slik ble hun som enke den rikeste kvinnen på De britiske øyer, selv om vennskapet med dronningen opphørte da de to kvinnene nærmet seg femti. Da hadde Sarah ved flere anledninger skjelt ut dronningen i full offentlighet, kastet ting etter henne og trampet i gulvet. Til sist skrev Sarah til dronningen at dersom hun ikke var enig, trengte hun ikke å svare. Anne skrev tilbake at når Sarah ikke bad om svar, skulle hun ikke få det heller. Den symbolske gullnøkkelen hun hadde gitt Sarah, ville dronningen ha tilbake. Sarah kastet den veggimellom. John Churchill tok den opp og bad knelende dronningen om tilgivelse på vegne av både sin kone og seg selv. Men de to barndomsvenninnene så aldri hverandre igjen. Sarah måtte flytte ut fra sin leilighet i slottet og plukket ved den anledning med seg alt hun kunne – til og med dørhåndtakene. Hun overlevde Anne med tretti år og utgav en bok om deres vennskap som satte dronningen i et svært dårlig lys. Hun siterte fra Annes brev til henne for å vise hvor hjelpeløs dronningen var uten henne; samtidig hadde hun fått Anne til å brenne de brev hun selv hadde skrevet til dronningen.

Selv giftet Anne seg med prins Jørgen av Danmark og Norge, kalt Georg i England, en yngre bror av kong Christian V av Danmark og Norge. Karl II sa om niesens danske ektemann at han hadde prøvd ham edru og prøvd ham beruset, men det var absolutt ingenting der – «nothing at all!» Anne krevde titler og kongelige ordener for sin gemal, men Vilhelm II ville ikke gi ham noen, og en gang svogeren meldte seg til tjeneste ved et felttog ble han sendt hjem slik at han ikke gikk i veien. Vilhelm II ga også vaktene ordre om ikke å hilse, verken for prins Georg eller for Anne. En gang Anne satt til bords med Vilhelm, tok han alle ertene, slik at hun ikke skulle få noen.

På sytten år fødte Anne sytten barn, men døde likevel barnløs. Bare Vilhelm, hertug av Gloucester, levde til han var elleve; og han var tilbakestående og led av epilepsi.

Anne var 37 år gammel da hun besteg den britiske tronen, så plaget av revmatisme og overvekt at hun måtte løftes opp i kroningsstolen. I hennes gravferd ble det sagt at kisten var like bred og høy som den var lang. Men hester og jakt hadde vært hennes store lidenskap, og det var hun som stiftet The Royal Ascot. Fremdeles åpner den britiske kongefamilien Ascot-hesteveddeløpene ved å kjøre langs banen i åpen vogn, slik Anne gjorde i sin tid. I Richmond Park ble de mange veiene på kryss og tvers anlagt spesielt for henne, så hun kunne følge jakten fra sin vogn.

Femti kirker fikk hun bygd bare i London. St John's like ved parlamentet skal ha blitt Englands eneste kirke med fire tårn – ett i hver ende – fordi arkitekten rådførte seg med dronningen om hvordan den skulle se ut, og hun i irritasjon sparket til sin fotskammel som svar, slik at den ble liggende med sine fire ben i været: «Slik!» Med årene inntok hun mer og mer av sin «kalde te» – egentlig brandy – som smertelindring, og denne gjorde henne iblant ilsk.

Anne tok samme valgspråk som Elizabeth I av England, semper eadem (= alltid den samme). Best huskes hun nok for freden i Utrecht i 1713, som slo fast at Filip V fikk fortsette som konge av Spania kun under forutsetning av at Spania og Frankrike aldri igjen ble forent. Ludvig XIV av Frankrike måtte love ikke å gi ytterligere hjelp til stuartene i fremtiden. Videre sikret England seg Gibraltar, Menorca, Nova Scotia, New Foundland, store områder i det som i dag utgjør Canada – samt eneretten til å frakte slaver fra Afrika til Spanias kolonier i Amerika i de nærmeste tretti år. Ludvig XIV var likevel så fornøyd med traktaten at han sendte tusen flasker champagne til Anne som takk.

Hun døde 49 år gammel under et raserianfall i det kongelige råd, etter å ha kastet ut sin lordkansler, jarlen av Oxford, for «fyll og mangel på folkeskikk». Legene omtalte dødsårsaken som apopleksi, det vil si et slag som de mente skyldtes gout on the brain (= gikt på hjernen). Hun var enke og barnløs, og det fantes ikke noe testamente fordi hun var så redd for å dø. Hennes kropp var så stor og oppsvulmet at den måtte bli gravlagt i Westminster Abbey i en stor, bortimot kvadratisk kiste.^[9]

• Herrmann, Richard: Med skjebnen i hånden, forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5
• Lodge, Edmund (1832): The Genealogy of the Existing British Peerage. Saunders and Otley.
• Ward, Adolphus W. (red.): The Cambridge Modern History. Cambridge, England: Cambridge University Press.