Anna av Böhmen

Anna av Böhmen
Født		11. mai 1366[1] Praha[2]
Død		7. juni 1394[1] (28 år) Sheen Priory
Beskjeftigelse		Politiker
Ektefelle		Rikard II av England (1382–)[3][4]
Far		Karl IV av Det tysk-romerske rike
Mor		Elisabet av Pommern
Søsken		7 oppføringer Katharina von Luxemburg Margarethe von Luxemburg Elisabeth av Luxemburg-Böhmen Wenzel av Det tysk-romerske rike Sigismund av Det tysk-romerske rike Johan av Görlitz Margarethe av Böhmen
Nasjonalitet		Kongeriket Böhmen
Gravlagt		Westminster Abbey
Våpenskjold
Anna av Böhmen på Commons

Anna av Böhmen (født 11. mai 1366, død 7. juni 1394) var dronning av England som den første hustruen til Rikard II av England. Hun tilhørte dynastiet Luxembourg som eldste datter av Karl IV, tysk-romersk keiser og konge av Böhmen, og hans hustru Elisabet av Pommern.^[5] Hun døde 28 år gammel etter 12 års ekteskap. Hun døde barnløs og hennes ektemann sørget tungt av tapet.

Ekteskapet var i begynnelsen upopulært i England hos adelen og parlamentet, selv om Annas far var kanskje den mektigste monarken i Europa, men hans relativt fjerne innflytelsessfære ga liten politisk fordel og begrenset handel for England, og Anna brakte ikke med seg medgift; isteden måtte den engelske kongen betale hennes bror en sum. Ekteskapet var et biprodukt av det vestlige skisma innen pavedømmet på 1300-tallet. Da den unge Anna kom til England var det en kronikør som beskrev henne som «menneskehetens skrap».^[6] Men Anna synes å ha vunnet mange engelske personer over ved sin personlighet og hennes anstrengelser for å hjelpe å skaffe kongelige benådninger. Hun ble således omtalt som «den gode dronning Anna».^[7]

Hennes fars hoff, basert i Praha, var et sentrum for internasjonal gotikk, som med kunststilens høydepunkt og hennes ankomst til England synes å sammenfall med, og antagelig var årsaken til, nye påvirkninger på engelsk kunst. Kronen til prinsesse Blanka, som var ypperste gullsmedkunst på slutten av 1300-tallet, og i dag oppbevart i München, kan opprinnelige ha vært framstilt for Anna, enten i Praha eller Paris.^[8]

Anna hadde fire brødre, inkludert Sigismund av Det tysk-romerske rike, og en yngre søster, Margaret av Böhmen, borggrevinne av Nürnberg, foruten også fem halvsøsken fra farens tidligere ekteskap. Anna er gravlagt i Westminster Abbey ved siden av sin ektemann.

Anna ble født den 11. mai 1366 i Praha. Hun var den eldste datteren av keiser Karl IV og hans fjerde hustru, Elisabet av Pommern. Det meste av hennes barndom ble tilbrakt i Pražský hrad, borgen i Praha i den nylig omformede og framgangsrike byen Praha. Keiser Karl hadde bygget nye distrikter foruten også St. Vitus-katedralen og et universitet. Antagelig ble Anna oppfostret av sin halvbror Wenzel ved hoffet, og hvor hun fikk sin utdannelse og hvor lærte blant annet tysk, tsjekkisk og latin.^[9] Antagelig var hun vitne til det storslagne i den keiserlige seremoni.^[6]

I 1377 ble Rikard II kronet som engelsk konge ti år gammel etter å ha overtatt etter sin bestefar, Edvard IIIs døde i 1377 etter et styre på femti år, og da hans sønn hadde dødd før ham, ble det hans ti år gamle barnebarn Rikard II som ble kronet som ny konge. Da han var femten år begynte rådgiverne å søke etter en hustru for ham.^[7] Det kom tilbud fra hele Europa, inkludert fra den tysk-romerske keiser Karl som fremmet sin elleve år gamle datter Anna. Datteren til den tysk-romerske keiseren synes som et logisk valg som en mulig alliert mot Frankrike i den pågående hundreårskrigen, men forslaget ble snart forkastet. Da Karl døde i 1378 ble den nye kongen Wenzel den nye verge av Anna.^[6]

Tanken om en ekteskapsallianse mellom England og Böhmen ble fremmet på nytt da det vestlige skisma innen pavedømmet begynte i 1378. Pave Urban VI ble valgt i april dette året og i september det samme året kom opposisjonen i form av den rivaliserende motpave Klement VII. Motpavens støtte kom fra Frankrike, Skottland og de spanske rikene Aragón, Castilla og León, og andre mens Urban ble støtte av de engelske og tyske monarkene sammen med den romerske og italienske fyrstene. Urbans gruppe var ikke sammenhengende og paven trengte en ytre allianse for å bringe dem sammen. Våren 1379 ble Urban gjort oppmerksom på at tre engelske sendebud var i Milano som arbeidet for en ekteskapskontrakt mellom kong Rikard II og Caterina Visconti, en av døtrene til Bernabò Visconti, herre av Milano, noe som ville ha brakt en stor sum med penger i medgift. Urban tilkalte sendebudene til Roma og beordret dem om å reise til Böhmen for å diskutere et mulig ekteskap med søsteren til Wenzel. Kongen av Böhmen var begeistret for dette forslaget. Det var en vanskelighet at Anna var fattig, og forhandlingene om hennes medgift ble forsinket inntil det ble klart at Wenzel ikke hadde penger. Det ble bestemt at beløpet skulle avgjøres senere, men det skjedde aldri.^[6] Såldes fikk pave Urban sanksjonert et ekteskap mellom Anna av Böhmen og kong Rikard II i den overbevisning at det ville forsterke den politiske allianse mot Frankrike og deres foretrukne pave.^[10]

Den engelske adelen og medlemmer av parlamentet var ikke tilhengere av dette ekteskapet, og det kom i stand både grunnet pave Urban, men også på sterk oppfordring av Rikards nære rådgiver Michael de la Pole, 1. jarl av Suffolk. Han var sønn av en ullforhandler som hadde kommet seg opp og fram i det politiske landskapet, og var således mislikt av adelen.^[11] Anna ble valgt selv om det ikke førte til noen direkte finansielle fordeler for England. Hun kom uten medgift og tvert imot måtte Rikard II betale 20 000 floriner til hennes bror Wenzel, i prinsippet som et lån.^[10][12] Det var dog noen få diplomatiske fordeler: engelske handelsmenn kunne nå fritt drive handel innenfor det tysk-romerske rike og Böhmen, men det var lite sammenlignet de vanlige diplomatiske fordelene ved ekteskapsallianser som oppsto som følge av krig med Frankrike.

Kong Rikards lærer og nær venn av hans far, Simon de Burley, ble sendt for å forhandle ekteskapskontrakten, og deretter eskortere den unge bruden til England med hennes hoffterner og private prester.^[13] Den offisielle ekteskapskontrakten ble gjort klar den 2. mai 1381 mellom paret som begge var femten år gamle, skjønt hun var åtte måneder eldre enn ham.

Våren 1381 dro Anna med sitt følge, bekostet av hennes bror, fra Gent til Brugge i Flandern. Kong Karl V av Frankrike sendte tolv krigsskip for avbryte hennes reise. Hertugdømmet Brabant sendte ambassadører til Paris for å protestere, og den franske kongen trakk tilbake sine skip ved å si at han kun gjorde det for sin kjærlighet til sin kusine Anna og ikke av respekt for den engelske kongen. Anna dro videre til Gravelines ved kysten hvor hennes følge reiste tilbake til Böhmen. Hun fortsatte til Calais med engelsk følge. Den 18. desember krysset Anna den engelske kanal uten problemer. Imidlertid da de la til kai ved Dover og gikk i land, blåste det opp til storm og store bølger slo inn mot havnen og knuste det skipet hun hadde seilt med.^[6] For noen ble dette sett på som et dårlig varsel. Ved hennes ankomst ble Anna hardt kritisert av samtidige kronikører, antagelig som et resultat av de finansielle ordningene for ekteskapet, skjønt det var ikke uvanlig at dronninger ble vurdert kritisk. Westminster-kronikøren kalte henne «menneskehetens tynne skap»,^[14] og munken Thomas Walsingham henviste til stormen som knuste hennes skip.^[15] John av Gaunt tok imot Anna og de reiste til Canterbury, og feiret jula på Leeds Castle.^[6]

Det unge paret ble gift i Westminster Abbey den 22. januar 1382, det femte kongelige bryllupet her. Det var ikke før bryllupet til prinsesse Patricia av Connaught, barnebarn av dronning Viktoria, og Alexander Ramsay i 1919, 537 år senere, at enda et kongelige bryllup ble holdt ved Westminster Abbey.^[16] Hun ble kronet to dager etter bryllupet av erkebiskop Courtenay av Canterbury. Det ble holdt fester og ridderturneringer ved Westminster i flere dager etter seremonien for å feire bryllupet. Paret reiste langs elven til Windsor Castle i følge med kongens mor, Johanna av Kent, prinsesse av Wales som enke av Edward, den svarte prinsen. De dro deretter rundt om i riket og bodde ved flere store klostre langs veien.^[10]

I 1383 besøkte Anna byen Norwich hvor det store hospitalet^[17] hadde et tak med 252 svarte ørner var blitt framstilt til hennes ære.^[18] De «to pistrete tenåringene» fikk snart et kjærlig forhold og «i årenes løp viste kongen seg å være virkelig hengiven til sin nye hustru.»^[19] I et brev til sin svigermor, Elisabet av Pommern, refererte han til Anna som mater nostra carissima, «mor til min elskede».^[10]

De var gift i tolv år, men de fikk ingen barn. Anna døde i 1394 av pesten ved Sheen Manor (dagens Richmond Palace i London). Hun var da 28 år gammel. Hennes død var et hardt slag for Rikard. Han var den første engelske kongen som gjorde Sheen Manor til sin fremste bolig i 1394 og det var her tok med seg Anna. Han var så tynget av sorg at Sheen Manor ble revet etter hennes død og sto som ruiner i rundt tjue år.^[20] Historikere har spekulert om hennes nærvær og råd hadde en modererende innvirkning på Rikard i løpet av sin levetid.^[21] Det er støttet av hans ellers ukloke oppførsel i årene etter Annas død som førte til at han mistet sin trone.^[22]

To år senere giftet Rikard seg med sin andre hustru, Isabella av Valois, den 31. oktober 1396. Bruden var da sju år gammel, og ble enke tre år senere.^[23]

Annas begravelse ble forsinket i to måneder slik at Rikard kunne planlegge en storslått seremoni. Ekstra vokslys ble bestilt fra Flandern. Den 3. august ble hun fraktet fra Sheen til Den St. Pauls katedral (på samme sted som den nye) og deretter til Westminster Abbey. Veien var opplyst fra fakler og stearinlys. Alle prosesjon var kledd i svart og med svarte hetter. Da Richard FitzAlan, 11. jarl av Arundel, kom sent til begravelsen ble kongen så sint at han slo jarlen i ansiktet med septeret.^[7] Thomas Arundel, erkebiskopen av Canterbury, holdt gravtalen og priste hennes forpliktelse åndelige lesning. Rikard fikk bygget et storstilt gravmonument for henne. Hennes gravstatue, framstilt i tre, er i dag ustilt i museet til Westminster Abbey.^[6]

Anna av Böhmen er gravlagt i Westminster Abbey ved siden av sin ektemann. Deres felles grav, nå ødelagt, viste i sin tid deres hender, hånd i hånd. Inskripsjonen på hennes grav beskrev henne som «skjønn i kropp og hennes ansikt var mildt og vakkert» Da hennes grav ble åpnet i 1871 ble det oppdaget at mange av hennes bein var blitt stjålet via et hull på siden av gravskrinet.^[24]

Selv om Anna var mislikt i begynnelsen av kronikørene er det en del bevis på at hun ble mer populær over tid. Hun var en meget vennlig person som fikk respekt hos det engelske folk. Hun ble velkjent for hennes utrettelige forsøk på å gå i forbønn for folk, skaffet benådninger for deltakere i bondeopprøret i England i 1381, og for tallrike andre benådninger for de som hadde gjort urett.

Hun gikk også flere ganger offentlig i forbønn foran kongen. Hun reddet livet til John Northampton, tidligere borgermester i London, i 1384; hennes ydmyke bønn overtalte Rikard II til kun å dømme lovbryteren til livslangt fengsel.^[25] Annas mest kjente handling hvor hun gikk i forbønn var på vegne av borgerne i London i den seremonielle forsoningen mellom kongen og London i 1392. Dronningens rolle har blitt minnet i Richard Maidstones latinske dikt Concordia facta inter regem et cives Londonie («Forsoningen av Rikard II med byen London»).^[26]

Anna gikk også i forbønn på vegne av Simon de Burley, Rikards tidligere lærer da han var barn, i 1388 under striden med Det nådeløse parlamentet. Til tross for hennes bønn til Lords Appellant ble Burley henrettet.^[27]

I motsetning til Isabella av Frankrike og Margaret av Anjou, dronninger av henholdsvis Edvard II og Henrik VI, var ikke Anna av Böhmen interessert i å spille en politisk rolle, men var tilsynelatende fornøyd med å være en megler og mellomledd mellom kongen og hans undersåtter. Middelalderens oppfatning av kvinnelighet var tilstrekkelig kompleks og flytende til å overskride den aktive/passive modell som var gitt til kvinner i moderne konstruksjoner av kjønnsidentitet. Anna av Böhmen fungerte på mange måter som en kulturell og religiøs mediatrix.^[28] I katolsk teologi er en mediatrix et mariologisk begrep som handler om jomfru Marias funksjon som formidler av alle nåde i frelseprosessen. I religiøs forstand etterlignet hun jomfruens rolle, Imitatio Mariae, noe som ikke var unikt for henne. De rollene som kvinner spilte som meglere, formidlere, men også som litterære patroner, skribenter og lesere, og det intime forholdet mellom disse aktivitetene har blitt betegnet som politisk aktiv humanisme.^[29]

En fransk avhandling i 1347 ble oversatt til engelsk som The III Consideracions Right Necesserye to the Good Governaunce of a Prince.^[30] Her ble det fremmet at dronning burde «have good and due regarde to suche thinge as toucheth the profyte and the honeure of hir lord and hir self», og at dronningen burde skaffe sin ektemanns tillatelse for hun håndterte «greet maters» da hennes viktigste oppgave og plikt var å «bere reverence and oneure» til sin ektemann ved «at all tymes». I denne forstand oppfylte og svarte Anna på de forventninger som var til en vellykket dronning ved å være dydig, kysk, høflig, underdanig og beskjeden. Hun var også forventet å produsere de arvinger som trygget fortsettelsen av ektemannens dynasti.^[31]

På den annen side oppfylte Anna aldri den aller viktigste plikten til en dronning ved at hun aldri fødte barn, til tross for tolv år med ekteskap. Dette er kanskje framhevet i hennes gravskrift hvor hun er omtalt for å ha vært snill mot «gravide kvinner». Evesham-krønikeren^[32] sa at «denne dronningen, selv om hun ikke bar fram barn, var fortsatt verdsatt for å ha bidratt til æren og rikdommen av kongeriket, så langt som hun kunne. Edle og vanlige folk led stort ved hennes død.»^[33]

Anna av Böhmen er kjent for å ha gjort damesalen (hvor man sitter med begge beina på siden som på en stol framfor overskrevs) mer populær blant kvinner i middelalderen. Hun hadde også innflytelse på utformingen av hestevognen da hun ankom i en slik vogn til England, antagelig fra Kocs i Ungarn. Selve stedsnavnet Kocs er forstått som opphavet til det engelske ordet coach. Det er indirekte riktig, men ordet coach er av senere dato, avledet fra franske coche på 1500-tallet, via tyske kotsche og deretter fra ungarske kocsi (szekér) i betydningen «(vogn) fra Kocs», hvor de ble framstilt.^[34]

Hun gjorde også en bøhmisk hodekledning, som stakk opp som en spiss eller horn, og som ble mote for engelske kvinner på slutten av 1300-tallet.^[7][35]

Hennes rolle som kulturell formidler mellom Böhmen og til England er mindre analysert. Geoffrey Chaucer kommer flere hentydninger til dronningen i sine verker. Det er dog ikke umiddelbart åpenbart hvordan en kvinne som snakket fransk med sin ektemann og sitt hoff kunne ha blitt interessert i fremme og bestille litterære verker skrevet på engelsk, slik muligens ble gjort med Troilus og Criseyde, skrevet som et kongelig rimdikt (rime royale), og det episke diktet Legenden om gode kvinner.^[36] Som eksponent for den internasjonale hoffkulturen var Anna like viktig som innflydelse som Paris var det. Uten at dirkete kan påvises, er det antydet at Anna bestilte eller i det minste inspirerte Chaucer ettersom hun var kjent med annen europeiske hofflitteratur.^[37]

• Within the Hollow Crown (1941), en roman av Margaret Campbell Barnes.
• Passage to Pontefract (1981), en roman av Jean Plaidy.
• Frost on the Rose (1982), en roman av Maureen Peters om Anne av Böhmen og Isabella av Valois.

(en) Anne of Bohemia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Bilder av Anna av Böhmen i National Portrait Gallery
• Gravskulptur i bronse av Anna av Böhmen Arkivert 28. juli 2020 hos Wayback Machine.