Charun

Charun (også Charu eller Karun) var i etruskisk mytologi en psykopomp i underverden, ikke til å forveksles med herskeren av underverden, kjent av etruskerne som Aita. Han er ofte portrettert i kunsten sammen med Vanth, en bevinget gudinne som også var assosiert til dødsriket.

Hans navn var tatt fra den greske Kharon^[1], skjønt det er uklart om etruskerne hadde et stedegent navn for guden før den greske påvirkningen. Som foreslåtte muligheter i det etruskiske språket som θu «den ene» endret til θunśna «første», lev «løve» (fra greske leōn) og Apulu (fra greske Apóllōn), ord som endte i -n etter at u forsvant fra språket, noe som er grunnen til at hans navn er stavet Xarun og senere Xaru.

Den etruskiske Charun var vesensforskjellig fra hans greske motpart. Som vokter av inngangen til underverden ble han avbildet med en hammer, hans religiøse symbol, og er framstilt med spisse ører, slanger rundt armene, og en blåaktig hudfarge som symboliserte dødens forfall. I noen bilder har han enorme vinger. Han er også avbildet som et stort vesen med slangelignende hår^[2], en gribbs bøyde nese, store hoggtenner som en villsvin^[3], store øyenbryn^[4], store lepper, rasende øyne^[5], spisse ører^[6], et svart skjegg, store vinger^[7], misfarget (blek kremaktig, blåaktig eller grå) hudfarge^[8], og slanger rundt armene.^[9]

Larissa Bonfante og Judith Swaddling har sagt følgende om Charun:

«Mange scener viser to rene etruskiske demoner (daimon) fra underverden, Vanth og Charu, hvis jobb er ikke å straffe de døde, men heller å eskortere dem til deres endelige reisemål. Dette er det eneste aspektet for den etruskiske Charu, sett bort fra hans navn, som forbinder Charu til den greske Charon, fergemannen for de døde.»^[10]

På grunnlag av deres kombinerte ekspertise i den etruskiske forskningen og klassiske artefakter og kulturgjenstander betrakter de Charus svingende hammer i «Pulenas' grav» til å være en apotropeisk innretning (en talisman for å avvise det onde). Apotropeisk kunst var også praktisert av grekerne på denne tiden, som representert med unormalt store øyne malt på drikkekrus på 500-tallet f.Kr. for å avvise ånder mens man drakk eller den avskyelige avbildningen av Medusa hvis bilde ble sagt å få menn til å bli omdannet til stein. Gjennom disse bildene av vold og blodsutgydelse kan etruskerne ha trodd at de bidro til å avsverge onde ånder fra graven foruten å innvie/vigsle graven kanskje som et alternativ til de egentlige rituelle ofringene av et dyr som ellers ble gjort i begravelsesriter^[11]

Nancy de Grummond tilbyr et annet syn. Relieffene på sarkofagen til Laris Pulenas ved Tarquinia viser to Charuner som svinger hver sin hammer mot en persons hode, skjønt hodet (sannsynligvis det til Pulenas, en adelsmann og eier av sarkofagen) ikke lenger er bevart i relieffet grunnet dårlige konservering. År senere i Colosseum ville en Charun-lignende figur kalt Dispater slå taperen med hammer for å sikre seg at han var død; det er kanskje en refleksjon av Charun.^[12]

Hammeren kan også være brukt som en beskyttelse av den døde; den er noen ganger svingt mot slanger som angriper den døde (som vist ved Orvieto amphora). I de fleste tilfeller blir den ganske enkelt holdt, eller at håndtaket er lagt på bakken og hammerhodet peker oppover.^[13] De Grummond merker seg at fergen til Charon (Charun) opptrer kun en eneste gang i den bevarte etruskiske kunsten, og at en del etruskiske demoner er utstyrt med årer, men de bruker disse som våpen enn deres egentlige funksjon.

Mange forfattere tenderer til å ha en oppfatning preget av sensasjon, og skriver om Charun som en «dødsdemon». Andre forfattere er kanskje inspirert av kristne oppfatninger av helvete og moralsk bestraffelse. For etruskerne, og for grekerne, var Hades kun et moralsk nøytralt sted for de døde hvor hverken «de gode» eller «de onde» kunne unnslippe og var samlet der sammen.

Ron Terpening, en professor av italiensk litteratur ved Universitetet i Arizona, siterer Franz de Ruyt, som hevder at Charun er tilsvarende til de chaldeanske demoner eller hinduistiske guddommen Shiva og Kali.^[14] Han er likeledes antatt å være tjeneren til Mantus og Mania, og, som Charon, er sammenlignbar med grekernes Thanatos, erinyer (furier) og Keres.^[15] Forfatteren, som de Grummond, føler at en del senere renessansemalerier av den greske Charon kan vise kontinuiteten av en førkristen, etruskisk tankegang.^[16] Senere, da guddommen hadde utviklet seg til den greske Charontes^[17] eller Caronte på italiensk.^[18] Terpening merker seg at Charuns hammer eller treklubbe er noen ganger erstattet med åre til tross for at det ikke har praktisk funksjon for hans plikter.

I henhold til Jeff Rovin ledet Charun sjelene på hesteryggen til underverden og «skaffet hester til ny-døde», men dette er ren spekulasjon. Han hevder også at Charun synes å like vold og deltar i krig og legger til at Charun også nyter naturlige katastrofer.^[19] En etruskisk kratér (keramikkvase) fra «François-graven» (se bilde) avbilder Charun med Ajax eller Akilles (venstre, skåret bort) som slakter ned trojanske fanger. Denne urnen er oppbevart i Cabinet des Médailles 920, Bibliothéque Nationale, Paris. Rovin forteller at en del opptegnelser skildrer ham med et sverd, og som han «skjærer» sjeler med. Minst ett bilde viser ham lede en sjel på hesteryggen, utstyrt med en hammer og et sverd som han ikke bruker, men frakter med seg.^[20]

Den Charon som Vergil beskriver i Æneiden er spesielt ondskapsfull. I henhold til W.F. Jackson Knight er «Vergils Charon er ikke kun den greske fergemannen til Aristophanes [i Froskene], men mer enn det halve hans etruskiske Charun, den etruskiske torturende dødsdjevel, ingen fergemann i det hele tatt.».^[21]

Det er antatt at Charun arbeidet sammen med mange assistenter og tjenere i underverden, skjønt de kunne være uavhengige guddommer i egen rett. De fleste av disses navn er gått tapt for oss, men minst en, Tuchulcha, er identifisert på graven til «Orcus II», og har hår og vinger som en av gorgonene. Tuchulcha, hvis kjønn er fortsatt omdiskutert blant forskerne, opptrer i en avbildning av fortellingen om Theseus (kjent hos etruskerne som «These») som besøker underverden. These og hans venn Peirithous spiller et brettspill mens Tuchulcha ser på.^[22]

Det er fire Charuner vist på en fresko i «Charunenes grav» (Tomb of the Charuns), og hver opptrer med undernavn. Disse er Charun Chunchules, den meget blærete Charun Huths, Charun Lufe, mens den fjerde har forfalt til det ugjenkjennelige.^[23] På sarkofagen til Laris Pulena er det også to Charuner og Vanther på hver side av figuren i midten som antagelig er Laris Pulena selv. De Grummond beskriver ikke disse figurene som assistenter, men antar at Charun kan ha vært en form for vesen heller enn en enkeltstående gud.

Mange av Charuns andre antatte assistenter opptrer i «Graven til de blå demoner» (Tomb of the Blue Demons) som også er stedet for den eneste etruskiske gjengivelsen av den før nevnte fergen til Charon.^[24]

I moderne tid har Charun aldri vært så populær som hans greske motpart, men det har vært en del tilfeller.

• Han opptrer i diktet «Back Matter» av Rachel Blau DuPlessis som framkaller bildene i Charunenes grav
• Charun er i Monster in My Pocket #97. I motsetningen til de antikke beskrivelsene er han er skallet, svær, synes å være uten klær, og hans vinger ligner på lær (kanskje en referanse til Rovins påstand om «læraktig skinn» og mangler fjær.
• Det er en kort referanse til Charun i The Tribune's Curse: SPQR VII, en roman fra 2003 av John Maddox Roberts som påkaller «Far Dis» og tilsvarende figuer, blant annet «Charun av hammeren», side 65.

• Bonfante, Larissa; Swaddling, Judith (2006): Etruscan Myths. University of Texas Press.
• de Grummond, Nancy (2006): Etruscan Myth, Sacred History and Legend. Philadelphia: University of Philadelphia Museum.
• de Ruyt, Franz (1934): Charun: Démon étrusque de la mort. Roma: Institut Historique Belge.
• Knight, W.F. Jackson (1944): Roman Vergil. Opptrykk 1966 Middlesex: Penguin.
• Lurker, Manfred (1987): A Dictionary of Gods & Goddesses, Devils & Demons. Routledge.
• Müller, Carl Ottfried (2001): Ancient Art and Its Remains; or a Manual of the Archæology of Art. Adamant Media Corporation, s. 155 og 159.
• Russell, Jeffrey Burton (1992): The Prince of Darkness: Radical Evil and the Power of Good in History, Cornell University Press, s. 17.
• Starr, Chester G. (1991): A History of the Ancient World. New York: Oxford University Press, USA, s. 451.
• Terpening, Ronnie H. (1984): Charon and the Crossing: Ancient, Medieval, and Renaissance Transformations of a Myth, Lewisburg, Pennsylvania: Bucknell University Press.
• Turner, Alice K. (1995): The History of Hell. Harvest Books, s. 7, 25. Hun hevder på siste side: «Eurynomus kunne ha vært en av keres eller avledning av etruskiske Charun, men Pausanias synes ikke å mene det samme.»