Chartistbevegelsen

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Chartistbevegelsen var en bevegelse som virket for sosial og politisk reform i Storbritannia på midten av det 19. århundre. Navnet kommer fra «People's Charter», som kan oversettes til «Folkets manifest», som ble nedskrevet i 1838. Dette dokumentet definerte bevegelsens hovedmålsetninger, og var det forenende element i en eller løst sammenknyttet allianse.

I 1832 vedtok det britiske parlamentet reformloven, som medførte blant annet en kraftig utvidelse av stemmeretten. Men den begrenset seg til menn i middelklassen; arbeiderklassen hadde fortsatt ikke stemmerett. Det hadde heller ikke kvinner, men det var et spørsmål chartistbevegelsen ikke tok for seg, og som måtte vente på sufragettene.

Mange ledere innen arbeiderklassen talte om at arbeiderne hadde blitt forrådt av regjeringen, og at deres interesser hadde blitt ofret gjennom regjeringens vanstyre.

I 1838 dannet seks parlamentsmedlemmer og seks arbeidere en komité, som så utga charteret. Det inneholdt følgende målsetninger:

• Allmenn stemmerett for menn over 21 år
• Valgkretser av lik størrelse
• Hemmelige valg
• Slutt på andre kvalifikasjoner enn valgseier for å få adgang til parlamentet
• Lønn for parlamentsmedlemmer
• Årlige parlamenter

I Storbritannia har man fortsatt et system der parlamentsmedlemmene velges ved hjelp av majoritet fra en enkelt valgkrets. Tidligere kunne det være enorm forskjell på valgkretsene, slik at noen måtte ha tusener av stemmer for å bli valgt, mens det i de ekstreme tilfeller – såkalte råtne valgkretser – kunne klare seg med et titalls stemmer. Det er senere foretatt mange grensejusteringer som har fjernet de råtne valgkretsene og gjort de forskjellige områdene mer like.

Det ble krevd at de som ble valgt til parlamentet hadde eiendom og inntekt over et visst nivå. Dette betydde at personer som hadde stemmerett og kunne stille til valg ikke nødvendigvis ble akseptert som parlamentsmedlemmer. Dersom stemmeretten ble utvidet til arbeiderklassen var det svært viktig å fjerne også disse bestemmelsene; ellers ville arbeiderne stemme på sin kandidat, som så ble avvist fordi han ikke oppfylte kravene og erstattet med valgets taper.

Selv etter reformloven var det å være parlamentsmedlem noe som var forbeholdt personer med en viss inntekt og eiendom. Det ideelle parlamentsmedlem, etter datidens målestokk, hadde sine inntekter fra leie av jord, og dermed kunne han delta i parlamentet uten tap av inntekter. Dette begrenset mulighetene for middelklassen til å delta utover det å avgi stemme, og ville gjort det umulig for arbeidere å gå inn som parlamentsmedlemmer.

Opprinnelig ble parlamentet innkalt kun når monarken ønsket det. Etterhvert, og særlig etter den ærerike revolusjon i 1660, levde parlamentet sitt eget liv, og hadde en konstitusjonell rolle også utenom monarkens direkte ønsker. Men det var fortsatt vanlig at parlamentet ikke ble innkalt hvert år. For chartistene var denne reformen viktig sett i sammenheng med de andre kravene, fordi den ville bety en styrking av et organ der arbeidere kunne være representert. Dette målet er fortsatt ikke oppfylt i lovs form, da parlamentet ikke trenger å ha årlige sesjoner.

Det ble etter at charteret ble publisert holdt flere møter, og disse kulminerte i et stort opprop som ble presentert for Underhuset. Den ble der avvist, og mange følte at man måtte ty til andre midler for å nå målene.

Dermed fulgte opptøyer flere steder, og dette fulgte i sin tur til arrestasjoner og rettssaker. En av lederne, John Frost, ble tiltalt for forræderi. Han forsvarte seg med at han hadde reist rundt i Wales og oppfordret til bruk av fredelige midler, men det var ingen tvil om at han selv hadde brukt et språk som oppfordret til voldsbruk. Frost var omstridt blant de andre chartistene, og det så en tid ut til at de ville distansere seg fra ham. Men i 1839 regnet mange ham som en leder for bevegelsen, og da Henry Vincent det året ble arrestert var det klart at det måtte bli en konfrontasjon.

Mange, ikke minst myndighetene, regnet med at Frost og andre planla et væpnet opprør. Men han valgte i stedet å lede omkring 3000 demonstranter mot Westgate Hotel i Newport, Wales. Der brøt de første større opptøyer under chartistbevegelsens tid ut.

Bakgrunnen for denne handlemåten er uklar. Enkelte mener at det var personlige årsaker hos Frost som lå bak, mens andre mener at det var en større plan om å stoppe posten til London og dermed utløse en større konfrontasjon. Det står klart at flere andre chartistledere ikke støttet Frost i hans handlemåte.

Resultatet var en katastrofe for bevegelsen. Ettersom det var soldater i hotellet kom det umiddelbart til en kraftig konfrontasjon. Begge sider avfyrte skudd, men det er klart fra samtidige kilder at soldatene hadde en betraktelig større ildkraft. Chartistene klarte å komme seg inn i bygningen en kort stund, men ble raskt drevet på flukt. Tyve ble drept, og omkring femti ble såret.

Samtidige kilder, som chartisten Ben Wilson i Yorkshire, forteller også at opptøyene i Newport var et signal om å starte lignende aksjoner andre steder. Men den brutale måten Newportopptøyene ble slått ned på førte til at de fleste trakk seg. Chartismen havnet i stedet i en tid med indre splittelse og hatsk debatt om veien framover.

I 1842 gikk arbeidere i Midlands, Lancashire, Yorkshire og deler av Skottland ut i streik for chartistenes målsetninger. Disse arbeidskonfliktene ble kjent som «plugg-plottene», fordi de streikende mange steder fjernet plugger fra dampmaskiner slik at det ikke kunne brukes av streikebrytere. Flere ledere, som Feargus O'Connor, George Julian Harney og Thomas Cooper ble arrestert, sammen med nesten 1500 andre streikende. 79 ble dømt til fengselsstraffer som varierert fra 7 til 21 år.

I valgene fra 1841 til 1859 stilte chartistene til valg. I 1847 ble O'Connor valgt, og samme år stilte Harney opp i Tiverton, Devon, mot Lord Palmerston.

O'Connor organiserte også et massemøte på Kennington Common i London i 1848. Han hevdet selv at det var 300 000 til stede, mens regjeringen mente det var 15 000. Sunday Observers tall på 50 000 er muligens det mest nøyaktige. Regjeringen fryktet opptøyer, og mobiliserte 8000 soldater og 150 000 spesialkonstabler. Møtet ble avholdt uten voldsepisoder.

O'Connor kunne deretter presentere et opprop til parlamentet, med 1 957 496 underskrifter. Dette er et imponerende tall, men han hadde gått ut og sagt at det var 5 706 000 underskrifter. Da det i tillegg ble oppdaget at mange av underskriftene var falske ble O'Connor av andre chartister beskyldt for å undergrave bevegelsens troverdighet. Dette skulle markere slutten på bevegelsen, som etterpå splittet seg opp.

Allerede få år etter ble målsetningene til chartistbevegelsen tatt opp av politiske partier, spesielt Det liberale parti. Med unntak av kravet om årlige parlamenter fikk de over tid gjennom alt som sto i charteret.

Chartismen fikk også innflytelse i de britiske koloniene. I 1854 ble chartistenes krav fremlagt ved Eurekapalisaden i Ballarat, Victoria i Australia. Dette opprører ble slått ned, men i løpet av et år hadde alle krav bortsett for årlige parlamenter blitt godtatt.