«Nautilus» (fiksjon)

Nautilus er navnet på undervannsbåten til romanfiguren «kaptein Nemo» (bokstavelig: kaptein «ingen» på latin). Fartøyet oppsto i forfatteren Jules Vernes fantasi omkring 1860, og framtrådte som ferdig utviklet idé i boken En verdensomseiling under havet utgitt første gang i 1869. Den følgende beskrivelsen bygger på forfatterens beskrivelser.

På den tid var fortsatt skipsskrog oftest bygd i treverk, med unntak for panserskip. Nautilus var bygd i stål, med baugen formet som en kraftig og spiss rambukk. Rambukken fungerte som kampvåpen, ved at uvennlige skip ble rent i senk (vedret) ved å bli hullet under pansringen. (Torpedoen ble først utviklet senere sammen med pansring under vannlinjen).

Den var utstyrt med to forholdsvis store, trykkfaste vinduer bak baugen, der en dels hadde salong og dels kontroll- og styreorganer. Boforholdene ombord syntes å tilsvare atlanterhavsdamperne på den tid – eller bedre. Der fantes et trykkammer, der en kunne stige ut direkte på havbunnen for å jakte på fisk og skatter.

Ubåten var utstyrt med oppdriftstanker og trykkluft. Oppstigningen ble ofte så brå, at tankene frådet i overflaten – derav forveksling med hvalblåst. Hurtig nedstigning ble regulert ved hjelp av finner (dybderor?). Både fremdrift og komfort (lys og varme) ble ordnet ved å utvinne elektrisitet direkte fra havet. Elektromotoren drev så en skrue eller propell. Byggingen av skipet foregikk ved at flere skipsverft og maskinverksteder laget hver sine deler, som så ble samlet i hemmelighet.

Ubåten hadde flere hemmelige baser på ødslige vulkanøyer, og kom seg fra Middelhavet til Dødehavet gjennom en undersjøisk tunnel. Den led nestenhavari i Moskenesstraumen i Norge, men dukker opp igjen i en annen roman: Den hemmelighetsfulle øya (1875), der den ble en verdig gravplass for kaptein Nemo.

Jules Verne lanserte i denne boken flere trekk som går igjen i moderne ubåter – og enkelte som nok er umulige.