Zhou-dynastiet: Forskjell mellom sideversjoner

Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)
Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet
Det vestlige Zhōu-dynasti				Zhōu
Vår- og høstannalenes tid			Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti				Hàn
Xīn
Det østlige Hàn-dynasti
De tre rikers tid
Vestlige Jìn				Jìn
16- kongerikene		Østlige Jìn
Nord- og Sør-dynastienes tid
Suí-dynastiet
Táng-dynastiet (avbrutt av Andre Zhōu)
Liáo		De fem dynastier og ti kongedømmer
		Sòng- dynastiet		Sòng
Jīn	Vest Xià	Sørlige Sòng
Yuán-dynastiet
Míng-dynastiet
Qīng-dynastiet
Republikken Kina
Folkerepublikken Kina 1949-1976 1976-1989 1989-2002 2002-				Republikken Kina (Táiwān)
Tidstavle over kinesisk historie Kinas historie Kinas militærhistorie

Zhou-dynastiet fulgte etter Shang-dynastiet og ble etterfulgt av Qin-dynastiet i Kina. Zhou-dynastiet varte lengre enn noe annet kinesisk dynasti.

Zhou-dynastiet inndeles i et vestlig dynasti med hovedstad i Hao (ifølge flere forskere identisk med Zongzhou) (ca 1122/1045-771 f.Kr.), og i et østlig dynasti med hovedstad i Chengzhou (nå Luoyang) (770-256 f.Kr.). Delelinjen er et angrep av barbarer i 771 f.Kr; de drepte kong Youwang og plyndret hovedstaden.

En vanlig tradisjonell finere inndeling av det østlige (senere) Zhou bygger på eksistensen av rettsannalene for hertugdømmet Lu for årene 722-481. Disse annalene gikk under navnet «Vår- og høstannalene», og derav kommer uttrykket Vår- og høstannalenes tid for perioden 770-476 f.Kr..

Den etterfølgende tid er gått inn i historien som De stridende rikers tid og dekker årene 476-221 f.Kr., altså litt lenger enn selve Zhou-dynastiet.

Frem til 841 f.Kr. er dateringen av begivenheter uklar. Kinesiske historiografer bruker 841 f.Kr. som det første år av den årlige fortløpende tidsregning for kinesisk historie, på grunnlag av Sima Qians historieverk "Shiji".

Ifølge kinesisk historisk tradisjon fortrengte Zhou-dynastiet Yin-herskerne fra Shang-eraen og legitimerte sitt herredømme ved å vise til det himmelske mandat. Dette mandat gikk ut på at herskeren var «himmelens sønn» og at han således hersket ved guddommelig rett. Dersom han ble styrtet, var det et tegn på at han hadde tapt sitt himmelske mandat. Dette kunne bare skje dersom herskeren hadde vist seg å være en så dårlig hersker at han mistet Himmelens gunst.

Det var i denne tradisjon at man forklarte at Zhang-herskernes guddommelige stamfar, Tian-Huang-Shangdi, måtte rangere høyere enn Shang-herskernes, som var Shangdi. Slik forsvarte og rettferdiggjorde denne læren Xia- og Shangdynastienes undergang, og underbygde Zhou-herskernes rettmessighet.

Zhou-dynastiet var grunnlagt av Ji-slekten og hadde sin første hovedstad i Hao. De delte språk og kultur med Shang (Yin), og de tidlige Zhou-herskerne utvidet gradvis denne kulturen ved erobringer og kolonisering slik at den kom til å dominere det meste av det klassiske Kina nord for Chang Jiang (Yangtzefloden).

Ji-familien klarte lenge å ha fast kontroll med sitt rike. Men i 771 f.Kr., etter at kong You hadde skiftet ut sin dronning med konkubinen Baosi, ble hovedstaden plyndret av barbarer og en styrke kommandert av faren til den forsmådde dronning, som var den mektige grevinnen av Shen. Dronningens sønn Ji Yijiu ble utropt til ny konge av adelsherrene fra statene Zheng, Lu, Qin og grevinnen av Shen. Hovedstaden ble i 722 f.Kr. flyttet østover til i nærheten av Luoyang i det som i dag er provinsen Henan.

Den siste Yin-kongen, Zhouxin (1154-1122 f.Kr.), var en tyrann. Han mistet mange tilhengere og måtte beskjeftige seg med Huai-barbarene, noe Zhou-fyrsten Wen og deretter hans etterfølger Wu Wang visste å utnytte til invasjon av Henan. I slaget ved Muye tapte Zhouxin for Wu Wang (regjeringstid 1122-1117 f.Kr.) og ble brent i sitt palass.

Zhou-herredømmet var imidlertid ikke sikret med det. En rekke barbarstammer underkastet seg (I-barbarene i øst, Man-barbarene i sør, og Lü-barbarene i vest). Zongzhou/Hao i Weidalen (i dagens Shaanxi-provins) ble hovedstad. Tallrike arvinger ble innsatt som lensherrer - og gjorde opprør ved første og beste anledning. Den nye Zhou-kongen Cheng Wang (regjeringstid 1115-1078 f.Kr.) klarte imidlertid ved hjelp fra regenten Dan (hans onkel) og hans sønn Bo-kin å seire til slutt.

Det var under Cheng Wang at de første kobbermynter skal ha blitt innført. Mu Wang (1001-946 f.Kr.) innførte en ny strafferett som åpnet for at folk kunne løskjøpe seg fra legemlig straff (og dermed bidra til statskassen). Mu Wang gikk løs på Quanrong- (dvs. hunde-)barbarene i nordvest og skal ha klart å trenge helt frem til Tarimbekkenet. På denne tiden ekspanderte og koloniserte Zhou-dynastiet i alle retninger.

Li Wang (878-827 f.Kr.) var en tyrann som ble jaget bort fra hovedstaden av et folkelig opprør. Hans sønn og etterfølger Xuan Wang (827-782 f.Kr.) ble kåret til konge i eksil, og måtte kjempe mot Yanyunbarbarene, som muligens var et rytterfolk. (De fleste barbarer kjempet den gang fremdeles til fots. Mot slutten av sitt liv ble han mannevond og lastefull, og hans sønn og etterfølger Youwang (781-771 f.Kr.) fulgte i sin fars fotspor til de grader at han tapte enhver oppslutning om sitt styre i hele Zhou-riket. Quanrongbarbarene angrep da Zhong-veldets kjerneområder i dagens Shaanxi, kong Youwang ble drept og hovedstaden plyndret.

En hær satt sammen av lensherrene klarte snart å fordrive barbarene. Den nye kongen, Ping Wang (770-719 f.Kr.) la så hovedstaden til Chengzhou ved Luoyang (provinsen Henan) for å kunne sikre seg bedre mot angrep. Fyrsten av Qin hadde dekket kongens retrett, og fikk som takk det gamle Zhou-kjerneområdet i len av Ping Wang. Dermed ble samtidig grunnlaget lagt for det senere Qin-dynastiet.

Den første delen av den senere Zhou-dynastiet går under navnet Vår- og høstannalenes tid. Epokenavnet kommer fra Vår- og høstannalene, en historiekrønike for perioden som ble ført i pennen av filosofen Konfucius.

I denne epoken makten desentralisert; det gamle lensriket mer og mer fra hverandre. De mektigere lensherrene begynte å ta til seg rettigheter som tidligere hadde tilkommet zhou-kongene, og de lå stadig i feider mot hverandre. Tiden var preget av vekslende allianser, forræderi, snikmord og borgerkriger. Perioder med sedelig forfall avløste hverandre, og barbarenes angrep tok ikke slutt. Det var en urolig tid med stadig større og mindre kriger, og omkring 170 mindre stater ble annektert av de større. Adelsstandens gradvise sammenbrudd førte med seg at lesekunsten bredte om seg. Og som stadig flere kunne lese, fremmet det tankens frihet og de tekniske landevinninger.

Zhou-kongen Huan Wang (719-696 f.Kr.) forsøkte å gjenopprette den kongelige myndighet over lensherrene, men ble beseiret og såret. Dermed utnyttet de viktigere lensherrene anledningen til å tilta seg tittelen Wang (dvs. konge) selv. En av dem var hertugen av Chu i 704 f.Kh. I den påfølgende tid var det først og fremst slike hertuger og selvutnevnte konger som skulle prege Zhang-perioden; for eksempel kong Huan av Qi i Shandong (regjerte 685-643 f.Kr.), Wen av Jin i Shaanxi (regjerte 636-626 f.Kr.).

Vår- og høstannalenes tid ble avløst av det historikerne kaller De stridende staters tid. Navnet er avledet av tittelen til et viktig historieverk om denne perioden, "De stridende staters strategier" (Zhànguócè), kompilert i den senere del av det vestlige Han-dynasti.

Under denne epoken fortrengte våpen av jern de tidligere bronsevåpen. Områder som Shu (omtrent det moderne Sichuan) og Yue (moderne Zhejiang) ble også inkludert i den kinesiske kultursfære på denne tiden. Flere av statene bygde lange murer for å beskytte seg mot de nomadiske stammer i nord, eller fra nabostater.

De stridende staters tid kom etter noen generasjoner med relativ fred og harmoni. Men denne fredsperioden var bare en forberedelse på det blodbad som skulle følge. De fire mektigste statene var alle sammen plaget av indre maktkamper. Seks ledende landbesittende familier førte krig mot hverandre i staten Jin. Chenfamilien drev på og utryddet politiske fiender i Qi. Herskernes legitimitet ble ofte utfordret i Qin og Chu av andre medlemmer av kongefamilien, og det raste dermed borgerkriger der. Alle statene ble infisert av slike maktkamper, og blodbadet skulle bare fortsette i den påfølgende tid. De stridende staters tid brøt ut i 403 f.Kr. da de gjenværende tre ledende familier i Jin - Zhao, Wei og Han - delte staten mellom selv; det maktesløse Zhou-hoffet måtte bare anerkjenne deres myndighet.

Det stadig mer maktesløse østlige Zhou-dynastiet måtte i 256 f.Kr. vike plassen for det fremadstormende Qin-dynastiet, som i 221 f.Kr. også maktet å bringe De stridende rikers tid til sin avslutning.

Riket var på et tidspunkt inndelt i ni provinser og ca. 1700 len. Lensherrene tilhørte et hierarki med fem rangklasser, og det fantes en hoffordning med kongelige visitasjonsreiser og en diplomatisk protokoll for omgangen mellom kongen og hans lensherrer. Statsforfantningen ble dirigert av tre storhertuger og seks ministre.

Lensherrenes makt var knyttet til det antall stridsvogner som var i deres besittelse, deres religiøse privilegier (offer, danser, hymner), deres tradisjoners alder, deres nærhet til kongehuset, og naturligvis deres rikdom. Bronsefat tjente forfedrekulten; inskripsjonene på dem opplyste om den angjeldende families rang. Alt i alt kan man si at det var et komplekst system av kulthierarkier og riter som var avgjørende for statens koherens.

Det var etablert systemer for beskatning, arbeidstjeneste (tre av ti dager) og krigstjeneste.

Lovene var nedtegnet på bronse, men man hadde ikke noe stort apparat embedsfolk engasjert i rettspleien. Man nøyde seg for det meste med å statuere eksempler.

På filosofiens område hadde man i denne epoken Lao Tse, Konfucius, Mengzi, Mo Zi og, helt mot slutten, Han Feizi. Også Sun Zi, som kanskje må kunne betraktes som krigsfilosof, stammer fra denne tiden. Særlig i Vår- og høstannalenes tid og i De stridende rikers tid blomstret filosofien, noe som langt på vei skyldtes de behov som de vanskelige tilstander som de stadige samfunnskonfliktene skapte. Omvandrende vismenn og rådgivere (Konfucius hadde 72 betydningsfulle disipler) forsøkte å få delstatene til å organisere seg på mer effektivt vis, og befeste den indre fred.

Den som satte mest varige spor etter seg, var Konfucius. Sikre historiske fakta om Konfucius er få, men sannsynligvis var han en yngre samtidig av taoismens grunnlegger Lao-tse. Etter tradisjonen ble han født i Qufu i den kinesiske staten Lu i en adelig familie, som da nylig hadde flyttet fra Song. Da han var tre år døde faren, og han vokste opp under meget fattige kår med sin mor. Moren døde i tenåringstiden hans. Som dermed påvirket hans liv.

Konfucius kjenner man gjennom særlig fem verker, som han enten forfattet selv eller var viktig bidragsyter til:

1. Yijing, Forvandlingenes bok
2. Shijing, Sangenes bok
3. Liji, Riteboken
4. Shujing, Kunngjøringsboken
5. Chunqiu, Vår- og høstannalene

Helt mot slutten av Zhou-dynastiet gjorde den filosofiske skoleretning legalismen seg gjeldende, og ble nærmest enerådende i løpet av 300-tallet f.Kr. ble legalismen nærmest enerådende. Dens filosofi ble gjort gjeldende av den seirende stat under De stridende staters tid, Qin, og ble den statsbærende under det kortlivede Qin-dynastiet (221-207 f.Kr.).

Den strammere organiseringen av hertugdømmene førte på 300- og 200-tallet til et økonomisk oppsving og til tekniske nyvinninger. Jordbruket ble intensivert, man tok i bruk gjødsel, støpte verktøy av jern og ble i stand til å lage bedre utstyr for trekkdyrene silk at de ikke fikk press på luftrøret og dermed ble mer effektive. Videre begynte man å skjelne mellom flere forskjellige typer jordsmonn og tilpasset beplantningen etter det, og man fikk bedre vanningssystemer som fungerte også over større flater.

Dermed vokste også befolkningstallet kraftig. Også krigskunsten utviklet seg og var ikke lenger preget av adelens ritualiserte privileg til å sette inn enorme bondehærer på de mest samvittighetsløse måter.

• Eduard Erkes: Neue Beiträge zur Geschichte des Choukönigs Yu. Berlin, Akademie-Verlag, 1954.