Stillehavet

Stillehavet
	Stillehavet
Type	Verdenshav
Areal	165 250 000 km²(inkl. bihav)
Dybde	10 911 m (maks); 4 280 m (snitt)
Volum	660 000 000 km³
Øyer	Ca. 25 000
Del av	Verdenshavet
	Posisjon
	; Stillehavets avgrensning iflg. The World Factbook. Kildene spriker om Stillehavets avgrensning mot Indiahavet i Malayarkipelet.
	; Stillehavet; 0°N 160°V
	Stillehavet på Commons

Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Stillehavet er jordens største havområde. Navnet stammer fra det latinske Mare Pacificum, «det fredelige havet», som ble gitt av den portugisiske oppdagelsesreisende Ferdinand Magellan på sin reise i 1521, som var preget av rolige værforhold. Stillehavet strekker seg fra Arktis i nord til Antarktis i sør, omsluttet av Asia og Australia i vest og Amerika i øst.

Med sine 165 millioner kvadratkilometer (inkludert randhav) utgjør dette den største delen av verdens havområder – og dermed hydrosfæren – hvor det utgjør ca. 46 % av jordens vannoverflate og 32 % av den totale jordoverflatens. Stillehavet er dermed større enn alle jordens landarealer til sammen.^[1] Ekvator deler det inn i Det nordlige Stillehavet og Det sydlige Stillehavet. Det meste av Stillehavet når dyp på over 4 000 meter, og Marianergropen i den vestlige delen av Det nordlige Stillehavet er med sine 10 911 meter både Stillehavets og Jordens dypeste punkt.^[2]

Oversikt

Med et areal på 165,25 millioner kvadratkilometer dekker Stillehavet nesten en tredjedel av jordens overflate, og er betydelig større enn planetens samlede landmasse — faktisk med et landareal tilsvarende hele Afrika til gode. Havet strekker seg ca. 15 500 kilometer fra Beringhavet i Arktis til iskanten av Rosshavet ved Antarktis i sør (selv om de antarktiske delene av Stillehavet tidvis omtales som Sydhavet, som går rundt hele det antarktiske kontinent). Stillehavet har sin største øst-vest bredde omtrent langs den 5. nordlige breddegrad, der det strekker seg ca. 19 800 kilometer fra Indonesia til kysten av Colombia og Peru — halvveis rundt jorden, og mer enn fem ganger Månens diameter. Stillehavets vestgrense plasseres gjerne ved Malakkastredet. Jordens laveste punkt — Marianergropen — ligger på 10 911 meter under havoverflaten. Gjennomsnittlig dybde er 4280 meter^[1].

Stillehavet har rundt 25 000 øyer (mer enn alle andre jordens hav til sammen), hvorav de fleste ligger sør for ekvator. Dersom man tar med øyer delvis dekket av vann, er tallet betydelig høyere.

På grunn av platetektonikk minsker Stillehavet, mens Atlanterhavet øker i størrelse, rundt 2-3 cm i året på tre kanter, eller mer omtrent en halv kvadratkilometer i året.

Langs Stillehavets ujevne vestlige deler ligger en rekke mindre havområder, hvor de største er Celebessjøen, Korallhavet, Østkinahavet, Filippinerhavet, Japanhavet, Sørkinahavet, Sulusjøen, Tasmanhavet og Gulehavet. Malakkastredet knytter sammen Stillehavet og Indiahavet i vest, mens Drakestredet og Magellanstredet knytter Stillehavet sammen med Atlanterhavet i øst. I nord knytter Beringstredet Stillehavet til Nordishavet.

Ettersom Stillehavet ligger på begge sider av 180-gradersmeridianen (datolinjen), ligger det vestlige Stillehavet (ved Asia) på den østlige halvkule, mens det østlige Stillehavet (ved Amerika) ligger på den vestlige halvkule.

Selv det meste av Magellans reise fra Magellanstredet til Filippinene av denne store oppdageren ble regnet som fredfull, er Stillehavet ikke alltid i godlune. Mange tropiske sykloner (Stillehavets tyfoner tilsvarer Atlanterens orkaner) farer hardt med de mange stillehavsøyene. Landområdene omkring Stillehavet har mange vulkaner og rammes ofte av jordskjelv. Tsunamier, forårsaket av jordskjelv under havoverflaten, har ødelagt mange øyer og knust hele landsbyer.

Havvannet

Solnedgang over Stillehavet sett fra Den internasjonale romstasjonen. Man kan også se de spisse toppene på bygeskyer.

Langs strandkanten av Stillehavet i San Francisco, California.

Vanntemperaturene i Stillehavet varierer fra nær frysepunktet i polområdene, til omkring 30°C ved ekvator. Også saltinnholdet varierer avhengig av breddegrad. På grunn av store nedbørsmengder gjennom hele året, er vannet i nærheten av ekvator mindre salt enn det som finnes på midlere breddegrader. Nærmere polområdene er også saltinnholdet lavt, dette på grunn av mindre fordamping i et kaldt klima.

Overflatestrømmene i Stillehavet går for det meste med klokken på Den nordlige halvkule (Den nordlige stillehavsstrømmen) og mot klokken på Den sørlige halvkule. Den nordekvatoriale havstrømmen som går vestover langs passatvinden ved den 15. nordlige breddegrad, svinger nordover ved Filippinene og blir så den varme Japan- eller Kuroshiostrømmen.

Omtrent ved den 45. nordlige breddegrad vender Kuroshirostrømmen østover og deler seg. En gren tar av mot nord og blir til Den aleutiske havstrømmen, mens resten går sørover hvor den tas opp i Den nordekvatorialske havstrømmen. Den aleutiske havstrømmen deler seg i det den nærmer seg Nord-Amerika, og danner basen i det som i Beringhavet blir en sirkulær havstrøm som dreier mot klokken. Den sørlige armen blir den kalde, sakte- og sørgående Californiastrømmen.

Den sørekvatoriale havstrømmen, som går vestover langs ekvator, svinger sørover øst for Ny-Guinea, deretter østover omtrent ved den 50. sørlige breddegrad, og slutter seg til store vestgående havstrømmen i det sørlige Stillehavet, som også inneholder Den antarktiske sirkulære havstrømmen. Idet den nærmer seg kysten av Chile deler den sørekvatirale havstrømmen seg, med en gren som fortsetter rundt Kapp Horn, mens den andre går nordover der den danner Peru- eller Humboldtstrømmen.

Landområder

Det største landområdet som i sin helhet ligger i Stillehavet er øya Ny-Guinea — verdens nest største øy. Bortimot samtlige av Stillehavets mindre øyer ligger mellom 30°N og 30°S, og strekker seg fra Sørøst-Asia til Påskeøya. Resten av stillehavsbassenget ligger under vann. I siste istid var Ny-Guinea en del av Australia, så den største landmassen den gangen ville vært Borneo-Palawan.

Det enorme stillehavstriangelet, som går under fellesbetegnelsen Polynesia, knytter sammen Hawaii, Påskeøya og New Zealand, omslutter Cook-øyene, Marquesasøyene, Samoa, Selskapsøyene, Tokelau, Tonga, Tuamotu, Tuvalu og Wallis og Futuna.

Nord for ekvator og vest for den internasjonale datolinjen ligger øyriket Mikronesia, med blant annet Karolinene, Marshalløyene og Marianene.

I det sørvestlige hjørnet av Stillehavet ligger Melanesia, som domineres av Ny-Guinea. Andre viktige øygrupper i Melanesia er Bismarckarkipelet, Fiji, Ny-Caledonia, Salomonøyene og Vanuatu.

Avgrensning

Mot Atlanterhavet: meridianen fra Kapp Horn (67°16'V).
Mot Indiahavet: meridianen fra sørspissen av Tasmania (146°55'Ø).
Mot Sørishavet: breddesirkelen 60°S.
Mot Nordishavet: Beringstredet.

Ekvator danner grense mellom det nordlige og sørlige Stillehavet.

Øyer

Stillehavet har omkring 25 000 øyer. De fleste av dem er gruppert i de tre arkipelene Melanesia, Polynesia, og Mikronesia. Inndelingen i de tre gruppene følger mer kulturelle skillelinjer mellom befolkningene enn naturgeografiske skiller.