Lockheed F-117 Nighthawk

F-117 Nighthawk
Informasjon
Rolle		Stealth angrepsfly
Produsent		Lockheed Martin
Første flyvning		18. juni 1981
Introdusert		Oktober, 1983
Utfaset		22. april 2008
Status		Pensjonert
Brukt av		United States Air Force
Antall produsert		59
Enhetspris		US$45 millioner pr. 1983

F-117 Nighthawk er et amerikansk angrepsfly. Flyet var verdens første operasjonelle luftfartøy utviklet for å utnytte stealth-teknologi, som gjør flyet vanskelig å observere på radar og andre sensorer. Utvikling av flyet startet i 1978 og det ble første gang fløyet i 1981. Først i 1988 ble flyets eksistens offentlig kunngjort. Det siste flyet ble overlevert U.S. Air Force (USAF) i 1990. Den siste F-117 ble offisielt utfaset 22. april 2008 fra aktiv tjeneste, men de har blitt observert i senere tid flyvende over USA.

F-117 er utviklet som et angrepsfly med oppdrag å trenge inn i tette trusselmiljøer og angripe mål med høy presisjon. Flyet har vært i operativ tjeneste i Panama, operasjon Desert Storm, Kosovo og operasjon Iraqi Freedom.

Nighthawk har tradisjonelt vært brukt kun i nattoppdrag, og de fleste flyene er derfor malt i sort. USAF vurderte imidlertid flyvning om dagen, og har derfor malt noen fly i grått.

Historien om F-117A startet i Sovjetunionen i 1962. Fysikeren Pyotr Ufimtsev utgav en teknisk rapport som senere viste seg å ha stor betydning for utviklingen av stealthfly. Tittelen på rapporten var «Method of Edge Waves in the Physical Theory of Defraction». Rapporten ble senere utvidet og til slutt ble det en hel bok om emnet om hvordan elektromagnetiske bølger ville bli ‘reflektert’ og spredd av forskjellige geometriske figurer. Hans arbeide ble belønnet med flere priser i Sovjetunionen, men fikk ingen konsekvens for den militære flyindustrien i landet. I 1971 ble Ufimtsev's arbeide oversatt av USAF etterretningstjeneste.

I 1974–75 startet Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA) opp et prosjekt for å studere mulighetene for taktisk jagerbomber med kraftig redusert radar, IR, akustisk og optisk signatur. Dette flyet skulle primært kunne angripe mål på bakken, for å slå ut viktige installasjoner og dermed åpne veien for ikke-stealthfly. Flere av de store flyprodusentene i USA ble tildelt penger til forstudier og fikk tilgang til Ufimtsev's arbeider. Lockheed ble ikke invitert i utgangspunktet siden de ikke hadde produsert jagerfly siden 50-tallet.

Erfaringene fra U-2 og SR-71 innen området stealth var fortsatt så hemmelig at kun et fåtall viste dette. Samtidig hadde ingeniørene ved Lockheed's Skunk Works fått tilgang til Ufimtsev's arbeide og var i gang med å utvikle dataprogram for å kunne konstruere fly med minimal RCS. Basert på datidens datamaskiner og Ufimtsev's arbeide kunne man beregne RCS på todimensjonale triangler. Ved å dele flyet opp i tusentall triangler kunne man dermed beregne flyets totale RCS og med det som utgangspunkt konstruerer et fly med minimal RCS. Ved hjelp av intens lobbyvirksomhet klarte Ben Rich, sjefen for Skunk Works, å få delta i studien, men uten statlig finansiering.

I mai 1975 var Lockheeds design klar med det beskrivende navnet Hopeless Diamond, men med en RCS (Radar Cross Section) «as big as an eagle's eyeball». Hele konstruksjonen bygger på prinsippet om at ingen elektromagnetisk stråling skal bli ‘reflektert’ tilbake mot utsenderen. Isteden skal den elektromagnetiske strålingen absorberes eller ‘reflekteres’ i en annen retning. Derfor ble konstruksjonen som den ble med vinkler på minst 30º og ingen kurver. Senere har dette fått navnet «Radar Absorbing Structure» (RAS), hvor hovedkonstruksjonen også har fått den egenskapen at den absorberer elektromagnetiske stråling.

I november 1975 ble Lockheed og Northrop tildelt kontrakt for å produsere ikke flyvende prototyper. Hensikten var å teste blant annet RCS og design. Programmet fikk navnet XST (Experimental Survivable Test-bed) og dette navnet ble brukt av media i mange år som navnet på det nye flyet. Så sent som i 1986 trodde mange at XST betydde "eXperimental Stealth Tactical". Våren 1976 ble det gjennomført en klassisk amerikansk "shoot out" mellom Lockheeds XST og Northrops XST. Uten å kjenne til hverandres design, men basert på samme fysiske lover og datakraft hadde de to produsentene laget prototyper som var svært like. Den største visuelle forskjellen var Northrops store luftinntak på toppen av flykroppen. Med en noe lavere RCS, teoretisk større hastighet og med lang erfaring fra hemmelige prosjekter vant Lockheed en klar seier.

Prosjektet ble nå overført fra DARPA til USAF og ble et «Black Project» med en ekstremt stor grad av sikkerhet. Fra 1976 og til offentliggjøring i november 1988 ‘forsvant’ alt om stealthfly og ingen offisiell informasjon kom ut om prosjektet. Neste fase i prosjektet fikk navnet Have Blue og bestod i to teknologidemonstratorer, ikke prototyper. Hensikten var å få en flyvende plattform for å teste ut teknologien før man startet med prototyper. Problemet var å få Hopeless Diamond til å fly og samtidig være et stealthfly. Takket være den nye teknologien i form av Fly-By-Wire-systemet kunne man få den katastrofale aerodynamiske Hopless Diamond til å fly (se figur 11). For å redusere IR-signaturen kunne ikke flyet gå i overlydsfart og hadde ingen etterbrenner. Samtidig optimerte man motorutblåsingen ved å gjøre den avlang og inndelt i 12 mindre utblåsninger, slik at man fikk en størst mulig blanding av varm luft fra motor og kald luft. For å redusere den akustiske støyen brukte man støydempende materialer. For å unngå kondensstriper på større høyder ble drivstoffet tilsatt spesielle kjemikalier. For å holde tilstrekkelig lav RCS ble mer eller mindre hele konstruksjonen dekket av RAM og konstruert av RAS i tillegg til "diamantformen". Hvor mye RAM som ble brukt er ikke offentlig kjent. Motorens luftinntak ble spesialdesignet og dekket av et gitter for å redusere RCS. All våpenutrustning ble montert internt i buken på flyet. Ingen eksterne festepunkter for våpen eller drivstofftanker kunne brukes. Dette vil øke RCS i for stor grad. Førerkabinen og cockpit-glass måtte spesialdesignes slik at ikke piloten ødela den lave RCS, men samtidig måtte piloten ha vinduer å se ut av. For å holde et tilstrekkelig hemmelighetsnivå brukte man i størst mulig grad deler som allerede var i bruk på andre fly. Ved å bruke standardprodukter sparte man tid og penger samtidig som man ikke ga noen indikasjoner på at man utviklet et nytt fly.

I desember 1977 gjennomførte Have Blue sin første flygning. I prøvefasen viste det seg at de teoretiske beregningene stemte i praksis. Samtidig fikk man erfaringer for hvor viktig det var med detaljer. Den minste lille feil eller unøyaktighet på monteringen av RAM medførte tap av stealtheffekten. Det ble etter hvert en spøk blant de som jobbet med flyene at det kunne ta av "etter at det hadde tørket". Spøken refererer seg til det faktum at man ofte måtte vedlikeholde RAM ved hjelp av en form for lim. Allerede før alle forsøk var gjennomførte fikk Lockheed kontrakt på 5 prototyper og 20 seriemodeller under kodenavnet Senior Trend. Resultatene fra prøvene var bra. Samtidig var det en økende forståelse blant militære og sivile toppledere for hvilken enorm betydning et stealthfly kunne ha i en innledende fase av luftkamper. Begge Have Blue ble utsatt for ulykker. Have Blue #1 fikk ikke ut landingshjulene og piloten ble tvunget til å skyte seg ut og flyet styrtet. Have Blue #2 tok fyr og piloten måtte skyte seg ut og flyet styrtet.

F-117 Nighthawk er kun utviklet i én variant: F-117A. Det er et en-seters, to-motors angrepsfly på størrelse med F-15 Eagle. Flyets overflate og kanter er optimalisert for å reflektere fiendtlig radar i smale stråler rettet vekk fra den fiendtlige radardetektoren. Flyet er hovedsakelig bygget i aluminium. De ytre overflatene er belagt med radar-absorberende materiale (RAM).

Flyet kan bære en rekke taktiske våpen, inkludert BLU-109B laserstyrt bombe, GBU-10, GBU-27 og GBU-28 laserstyrt bombeenhet, AGM-65 Maverick og AGM-88 HARM luft-til-bakke-missiler. I januar 2004 leverte en F-117 for første gang en 2 000-punds (900 kg) JDAM GPS-styrt «smart» bombe.

Etter 27 år i tjeneste, ble F-117 faset helt ut i april 2008. Den siste flyvningen var den 22. april 2008 mellom Palmdale i California og Tonopah Test Range ved Nellis Air Force Base i Nevada, hvor F-117 hadde sin jomfrutur i 1981. F-117 ble erstattet av F-22 Raptor, som er utviklet fra nettopp F-117 og F-15 Eagle.

Av de 59 F-117-flyene som ble bygd, har 10 blitt tatt ut av tjeneste allerede i desember 2006. Siden har ytterligere 27 blitt tatt ut av tjeneste. I tillegg har seks krasjlandet og ett skutt ned over Serbia under Kosovo-konflikten i 1999.

• Mannskap: 1
• Lengde: 20,08 m
• Vingespenn: 13,2 m
• Høyde: 3,78 m
• Vingeareal: 73 m²
• Vekt (tom): 13 380 kg
• Maks. startvekt: 23 800 kg

• Motor: 2 stk General Electric F404-F1D2 turbofan
• Skyvekraft: 2 x 48,0 kN
• Toppfart: Mach 0,92 (993 km/t)
• Rekkevidde: 1 720 km
• Maksimal operasjonshøyde: 20 000 m (69 000 fot)
• Vingebelastning: 330 kg/m²
• Kraft/vekt-forhold: 0,40

• F-117 på airforce-technology.com (en)
• F-117 på U.S. Air Force (en)