Jernalderen i Britannia

Artikkelen inngår i serien om Storbritannias historie
Kronologisk
Prehistorisk Britannia Romersk Britannia Angelsaksisk bosetning i Britannia Middelalderens Britannia Tidlig moderne Britannia Det moderne Storbritannia
Geografisk
Englands historie Irlands historie Skottlands historie Wales’ historie
Tematisk
Det britiske imperiet

Jernalderen i Britannia (engelsk British Iron Age) er den konvensjonelle arkeologiske betegnelsen i Storbritannia på forhistoriske faser i jernalderkulturen på den største øya (England og Skottland) og de mindre øynene utenfor kysten av denne.

Metallarbeid av jern er hva som preger periode i kontrast til den foregående bronsealderen. Foruten jernredskaper som økte ytelsen i jordbruket og til våpen, ble det også produsert kunstnerisk dekorerte metallarbeider som kalles La Tène-kunst, meget håndverksmessig dyktig gjort i teknologisk avanserte teknikker. Folket og samfunnet var preget av jordbruk. Viktige ressurser var tømmer for å bygge hus og for brensel, og salt for å bevare kjøtt. De fleste levde på små gårdsbruk eller landsbyer.^[1]

Jernalderen på De britiske øyer var ikke utelukkende én arkeologisk horisont av felles og likelydende gjenstander, men er mangfoldig kulturell fase med store regionale forskjeller. Studiet av jernalderen i Britannia omfatter vanligvis ikke forhistoriske Irland som hadde sin egen uavhengige jernalderkultur.^[2] De parallelle fasene i irsk arkeologi er betegnet som Jernalderen i Irland (engelsk Irish Iron Age).^[3]

I forhold til annen periodeinndeling er Jernalderen den siste delen av perioden Prehistorisk Britannia, og fortsettes i Romersk Britannia.

Som navnet viser var jernalderen en periode da metallarbeider av jern framfor det mykere metallet bronse kom i omfattende bruk på De britiske øyer, skjønt det var en gradvis overgang fra bronsealderen og jernarbeider var ikke dominerende før på 500-400-tallet f.Kr. Den britiske jernalderen varte i teorien fra den første betydelige bruken av jern for redskaper og våpen i Britannia en gang fra 800 f.Kr. og fram til den romerske invasjonen og okkupasjonen av den sørlige halvdelen av øya og som begynte i år 43. Den romerske kulturen, og blandingskulturen romersk-britisk kultur, har fått betegnelsen Romersk Britannia, og betraktes som en fortrengelse av britisk jernalder. Irsk jernalder ble avsluttet med framveksten og spredningen av kristendommen.

Jernalderen i Britannia var også en tid da nye jordbruksvekster som forbedret utgaver hvete og bygg, foruten vekster som erter, bønner, lin, og andre vekster kom i bruk. Korn ble høstet på små åkerlapper og det ble hold husdyr som tamfe, sauer og griser. Dyr var kilde for mat, men også viktige som trekkdyr og for frakt, og som symbolsk rikdom i form av betydningen av antallet krøtter og hester, og som råmaterialer for klær i form av lær, skinn, ull og sener, og som kilde for meieriprodukter (kyr og sauer), og som hjelp i gjeting og jakt (hunder).

Folk begynte i økende grad å leve i samfunn framfor spredte små enheter. I denne tiden økte befolkningen betydelig og var antagelig samlet mer enn en million mennesker. Ny teknologi som keramikkhjulet dukket opp i sørlige England, dreiebenken for trearbeider og bruk av roterende kvernstein for kverne korn. Jordbruksteknikkene ble forbedret og jernredskaper gjorde det mulig å kultivere tung leirjord. I løpet av tiden fram til årtusenskiftet oppsto det regionale samfunnsgrupper, noe som er reflektert i ulike former for stiler på keramikken, metallobjektene og bosetningstyper. I en del områder utviklet det seg stammer og «kongedømmer» det siste århundret før årtusenskiftet.

De folk og stammer som befolket øya tilhørte en bred kultur som kalles for «keltisk», undergruppert til øykeltisk (i motsetning til kontinentale keltiske Gallia og Iberia). Britiske språk, eller mer korrekt brytoniske språk, og goideliske språk er anerkjent som de språk som utgjorde øykeltisk undergruppe av keltiske språk. Keltisk er her benyttet utelukkende som et lingvistisk begrep uten en underforstått implikasjon av en varig kulturell enhet som knyttet Gallia med De britiske øyer gjennom hele jernalderen.^[4]

De mest visuelle tegn etter jernalderen i Storbritannia er bygdeborgene. Bortimot 3000 finnes spredt fra nord til sør. De varierer i størrelse, fra et hektar til omfattende store borger preget av flere lag med jordvoller. Både form og funksjon har variert over tid. De tidligste er fra sen bronsealder og tidlig jernalder rundt 900 f.Kr. De er få spor av både forsvarsanlegg og fast bosetning, og ble kanskje først og fremst benyttet til sesongmessige samlinger. Ved 400-tallet f.Kr. gikk de fleste ut av bruk og de som overlevde ble ombygd med flere komplekse strukturer og flere innganger og med spor av fast bosetning.

Kronologiske spørsmål er sammensatt av mange faktorer som til sist gir et tilnærmet bilde. Selv i områder som Wessex og sørøstlige England som er rik på levninger og oldtidsgjenstander sammenlignet med andre steder på De britiske øyer er absolutt datering avhengig av noen få nøkkelsekvenser og diagnostiske typer av kulturgjenstander.^[5] Kronologiske spørsmål blir også behandlet forskjell over hele Britannia. I Skottland er det vanlig å se på jernalderen som en lengre utviklingsperiode enn det er tradisjon for lengre sør i England. Denne «lange» skotske jernalderen blir vurdert som fram til norrøn tid på 800-tallet e.Kr. da vikinger fra hovedsakelig Island og Norge begynte å trenge seg inn fra de nordligste øyene og ned i Irskesjøen. For England er det vanlig å se invasjonen og deretter interaksjonen til romerske hæren og Romertiden på 100-tallet e.Kr. som slutten på jernalderen. I Wales har det tradisjonelle skillet på den romerske invasjonen bestått, men i mange lokale områder skiller den arkeologiske forståelsen seg ikke større fra hva som er tilfelle for sørlige Skottland. Det er også diskusjon for overgangen mellom bronsealderen og jernalderen da det er vanskelig å se et klart skille og som gjør periodeinndelinger basert metall problematisk.^[5]

Per 2011 var over hundre jernaldersteder utgravd og undersøkt.^[6] De strekker seg i tid fra ca. 700-tallet f.Kr. og fram til ca. 100-tallet f.Kr. og overlapper bronsealderen på 700-tallet f.Kr.^[7] Det har blitt fortatt hundrevis av karbondateringer som har blitt kalibrert langs fire forskjellige kurver, de mest presise er de som er basert på sekvenser i treringer, dendrokronologi.

Presisjon i dateringen for det første tusenåret f.Kr. tillater ikke periodisering basert på karbondatering. Utstrekningen av en hvilken som karbondatering er i henhold til standard avvik. Det betyr at det er 68 prosent sannsynlighet at den historiske datoen er innenfor rekkevidden av noen få hundre år. Det blitt foreslått ulike systemer basert på blant annet sekvenser av keramikk og andre gjenstander. Det følgende skjema oppsummering av et sammenlignende diagram, presentert av nylig bok av forskeren Barry Cunliffe:^[8]

Tidligste jernalder	800-600 f.Kr.	Parallell til Hallstatt C på kontinentet
Tidlig jernalder	600-400 f.Kr.	Hallstat D og halve La Tène I
Midtre jernalder	400-100 f.Kr.	Resten av La Tène I, hele II og halvparten av III
Sen jernalder	100-50 f.Kr.	Resten av La Tène III
Seneste jernalder	50 f.Kr.- 100 e.Kr.	-

Slutten på jernalderen er strukket inn i det tidlig Romerriket under teorien at romanifiseringen krevde en del tid før den fikk effekt. I deler av Britannia hvor romersk kultur ikke hadde innflytelse, som i Skottland, var perioden noe lengre, kanskje til 500-tallet e.Kr. Den geografen som er nærmeste 100-tallet e.Kr. og har beskrevet De britiske øyer er antagelig Klaudios Ptolemaios. Plinius den eldre og Strabo har også gitt beskrivelser, men Ptolemaios har flest detaljer.

Forsøk på å forstå menneskelig adferd i perioden har tradisjonelt fokusert på geografisk posisjon på øyene og deres landskap, sammen med den innflytelse som kom fra kontinentet.

I løpet av den sene bronsealder er det indikasjoner på at nye tanker og ideer påvirket bruk av land og bosetninger. Omfattende åkersystemer, som i mangelen av en bedre betegnelse kalles for «keltiske åkre», oppsto og bosetningene ble mer faste og permanente, og fokuserte på bedre utnyttelse av landet. Den sentrale organisasjonen som drev fram dette hadde vært til stede siden neolittisk tid, men den ble nå bearbeidet for økonomiske og sosiale mål og i domestiseringen av landskapet framfor bygging av store seremonielle strukturer som Stonehenge. Lange gøfter og voller, en del flere km lange, ble gravd med innkapsling i hver ende. Disse er antatt å ha vært eller indikert territoriale grenser og en ønske om å skaffe seg kontroll over større områder.

Ved 700-tallet f.Kr. er det økende bevis for De britiske øyer ble tett knyttet til kontinentale Europa, særlig i sør og øst. Nye våpen opptrer med åpenbar paralleller til de på kontinentet, eksempelvis tungesverd som antagelig ble utviklet i nordlige Frankrike, og som har blitt funnet langs hele vestkysten av Europa. Fønikiske handelsmenn besøkte antagelig De britiske øyer på jakt etter mineraler som bronse og tinn, og fraktet med seg handelsvarer fra Middelhavet. På samme tid nådde nordeuropeiske gjenstander østlige delen av De britiske øyer i stort antall over Nordsjøen.

Innenfor denne sammenheng ble klimaet betydelig våtere og tvang bronsealderens gårdsbruk i lavlandet til å flytte seg til høyereliggende områder.

Defensive strukturer som er datert fra denne tiden er ofte imponerende, eksempelvis brochene eller rundhus av stein i nordlige Skottland og bygdeborgene som var spredt tett over resten av De britiske øyer. De bygdeborgene som mest nøye har blitt arkeologisk undersøkt er Maiden i Dorset, Cadbury bygdeborg i Somerset og Danebury i Hampshire. Bygdeborger oppsto tilsynelatende først i Wessex en gang mellom 500 og 400 f.Kr. i en enkel, opphøyd voll og ofte knyttet til tidligere inngjerdinger med lang vollsystemer. Få bygdeborger har blitt grundig undersøkt i moderne tid, skjønt Danebury er et betydelig unntak, men det synes som om de ble benyttet som lokale fellesanlegg for å lagre mat, og det er avdekket spor etter håndverkindustri og boliger innenfor jordvollene. De kan ha vært okkupert ujevne perioder, men det er vanskelig å knytte faste bosetning i bygdeborgene med gårdsbruk i lavlandet og deres rundhus som ble avdekket i løpet av 1900-tallet, slike som Little Woodbury og Rispain Camp.

Grunnen til at bygdeborger ble konstruert kan være på grunn av større spenning og strid mellom bedre strukturerte grupper, skjønt det er antydninger om at i senere faser av jernalderen eksisterte de ganske enkelt for å indikere rikdom. Alternativt kan de ha tjent som sentralt marked og sosialt møtested for større områder. I løpet av den romerske okkupasjonen er det bevis på at som forsvarsverk og borg mot romersk angrep hadde de dårlig eller liten effekt. En del fortsatte å være bosetninger for britonene under romersk overherredømme. En del ble også brukt på nytt av senere kulturer, som angelsakserne i tidlig middelalder.

Den romerske historikeren Tacitus beskrev britonerne som etterkommere fra folk som hadde kommet til De britiske øyer fra kontinentet. Han sammenlignet caledonerne (i dagens Skottland) med deres germanske naboer; silurerne i sørlige Wales til iberiske bosettere; og beboerne i sørøstlige Britannia til galliske stammer. Denne oppfatningen om innvandrende stammer påvirket lenge senere syn på opprinnelsen til jernalderens folk i Britannia og faktisk i opprettelsen av dagens moderne nasjoner Skottland, England og Wales. Lingvistiske bevis sluttet fra de overlevende keltiske språkene i nordlige og vestlige Storbritannia synes å støtte opp om denne oppfatningen og endringer i den materielle kulturen som arkeologene observerte i senere forhistorie ble rutinemessig tilskrevet en ny bølge med invaderende folk og stammer.

På 1960-tallet hadde denne oppfatningen sprukket opp da det ble åpenbart at endringer i språk og typer kulturgjenstander ikke nødvendigvis kunne bli tilskrevet omfattende folkevandringer over store distanser. Ideer og kunnskap kan bli transportert langt lettere enn folk og kan redegjøre for mange av endringene i de arkeologiske nedtegnelsene, og for tilstedeværelsen av keltiske språk i Britannia.^[10] Tallrike funn av sverd og andre typer våpen ble opprinnelig tilskrevet et krigersamfunn, men er i dag tolket som gjenstander for sosial status, kanskje også gitt som diplomatiske gaver mellom stammene og handelskontakter.

Det var ganske sikkert en større migrasjon av folk fra sentrale Europa og vestover i løpet av den tidlige jernalder, men om disse folkene fra denne folkevandringen faktisk nådde De britiske øyer i betydelig nok antall til å kunne utgjøre en «invasjon» er omdiskutert. Det er dog antydninger i Kent for at det var en innvandring av den galliske stammen belgiere, belgae, på 100-tallet f.Kr. krever fortsatt forklaring, både av mengden av folk og av eventuell kulturell innflytelse og betydning (se nedenfor). Tilsvarende også med Arras-kulturen i Yorkshire.^[11]

Beregninger av befolkningen varierer, men antallet kan på 100-tallet f.Kr. ha vært et sted mellom 1 og 2 millioner mennesker,^[12] noen forskere strekker seg så høyt som til 4 millioner,^[13] og den største andelen var i jordbruksområdene i sør. Bosetningstetthet og mangel på landområder kan ha bidratt til økende spenninger mellom folk og grupper i løpet av denne perioden. Det var en økende ekspansjon bosetningen i sen jernalder og med skjerpet bruk av landskapet som er ganske sikkert knyttet til en betydelig økning i befolkningen.^[14] Ved årtusenskiftet ble tidligere sparsommelige områder også bosatt, og på 100-tallet e.Kr. var de store deler av lavlandets tilgjengelige jordområder hovedsakelig besatt og kultivert.^[15] Det synes som forut denne perioden med befolkningsvekst var det mange områder som var sparsommelig besatt og utnyttet, en grunn kan være at tung leirjord hadde tidligere vært vanskelig å utnytte, men ved økende tilgang på jordbruksredskaper av jern, som plog med jerntipp, ble det mulig. Forbedringer i klimaet etter 400 f.Kr. spilte antagelig også en rolle.

Den utbredte keramikken fra Wessex i sørlige England fra tidlig jernalder, som steingods i stilen «All Cannings Cross», kan antyde en betydelig sosial og økonomisk gruppedannelse i denne regionen. Ved 600 f.Kr. synes denne å ha blitt brutt ned til adskilte undergrupper med deres egne keramiske stiler. Mellom rundt 400 og 100 f.Kr. er det åpenbare antydninger på at regionale identiteter oppstår og samtidig en betydelig befolkningsvekst.

Befolkningsundersøkelser av dagens befolkning ved hjelp av DNA ble mulig på 1990-tallet. Flere studier har blitt gjort, blant annet av Bryan Sykes og Stephen Oppenheimer, men disse undersøkelsene er fortsatt begrenset i omfang og det er behov for ytterligere forskning.^[16] Det er fortsatt store utfordringer å gjøre DNA-analyser av levninger fra gravanlegg fra jernalderens Britannia. Slike analyser fra gravanlegg, som ved Danebury, og som kan bli sammenlignet med tilsvarende undersøkelser fra kontinentet gjenstår fortsatt. Å skaffe DNA fra britonske graver med galliske graver kan gi genetiske data som er relevante for nåværende spørsmål om den etniske identitet til jernalderfolkene på De britiske øyer, og således avgjøre faglige diskusjoner om innvandring og kontinuerlig befolkning.^[17]

Det ble utviklet handelsforbindelser i bronsealderen, og selv i steinalderen, som skaffet folkene på De britiske øyer håndverk fra kontinentet. Det er tallrike eksempler på at særlig sverd ble importert og deretter kopiert og tidvis også forbedret av de innfødte på Britannia. Tidlig i Hallstatt-perioden ble hoggsverd og stikkvåpen en betydelig importvare, skjønt på midten av 500-tallet synes det som om antallet med varer som ankom hadde sunket, muligens grunnet mer fordelaktig handel med Middelhavet hadde kommet i gang. Gjenstander fra La Tène-kulturen dukket opp i senere århundrer og ble igjen raskt adoptert og tilpasset av de lokale folkene.

Det synes også som det skjedde et sammenbrudd i bronsealderhandelen en gang tidlig jernalderen som kan bli vurdert på ulikt vis:

1. Jevn overgang: utviklingen av jern skjedde parallelt med at bronsesystemet svant hen.
2. Rask skrinlegging: jern underminerte bronse og overtok dens sosiale funksjon.
3. Bronsekrise: betydelig reduksjon i tilgangen på bronse førte til vekst i tilgangen på jern som til sist erstattet bronse som foretrukket metall.

Slutten på bronsealderen ble et markant brudd på mange vis, noe som antyder raske sosiale endringer. Til tross for lokale variasjoner deler De britiske øyer de stilistiske endringer som er karakteristisk for sen bronsealder og tidlig jernalder med resten av vestlige Europa.^[18] Bruddet i bronsehandelen og overgangen til jern som skjedde på forskjellige steder i Britannia har fortsatt flere åpne spørsmål i når og hvorfor. Forskningen har fortsatt kun vage ideer for mekanismene i denne prosessen. Jern var benyttet for å lage en del objekter før bronsealderen var slutt og ble gradvis mer og mer vanlig mellom 700- og 200-tallet f.Kr. Beklageligvis er det svært lite kunnskap om de sosiale og økonomiske utviklingene i de fire først århundrene av jernalderen i Britannia. Det meste av arkeologien er knyttet til den senere del av perioden, fra rundt 300 f.Kr. og framover.^[19] Vurdert som helhet er det dog betydelige forskjeller i jernalderens fase rundt 500 f.Kr. og for fasen rundt 50 f.Kr. Ikke bare for at det er mer arkeologisk materiale å vurdere for den yngste fasen, men også for den forskningen som har vært gjort antyder markante ulikheter i både spekteret og formene for de sosiale prosessene i jernalderens samfunn.

Med hensyn til jordbruket og husdyr representerte tamdyr en betydelige disposisjon av verdi i det førromerske Britannia da okser og kuer kunne bli benyttet som nyttige kilder for melk, ost, kilde til kjøtt og lær, og som trekkraft, foruten at de hadde symbolsk verdi som rikdom i seg selv. I sen jernalder er det et åpenbart skifte synbart som avslører en endring fra en dominans i krøtter til sauer. Økonomisk er sauer betydelig mindre arbeidskrevende da færre mennesker per dyr er nødvendig.

Mens krøtter og sauer dominerer de osteoarkeologiske nedtegnelsene^[20] er bevis for griser, okser, hunder og sjelden tamhøns representert over hele øya. Interessant nok der det en generell mangle på dyrelevninger fra jakt eller fra fiske til havs eller vanns, selv i kystsamfunnene. Planter var en råvare til en generelle dietten, men også som fôr og brensel for de viktige ildstedene og ovnene, og planter var nødvendig som underlag i sengene og som byggematerialer, blant annet for strådekte tak. Omliggende skoger ble kultivert og ga ressurser form av tømmer for bygging av hus, gjerder, vogner, hjul, redskaper og som brensel. Marker og grenser ble utviklet i rikelighet, beite var innenfor markene og som kontroll for beitingen. Både dyr og planter ble flyttet rundt i landskapet for å få sesongmessig utnyttelse og således unngå utarming.

En nøkkelvare for jernaldersamfunnet var salt som ble brukt for oppbevaring og konservering av kjøtt og som «krydder» i maten. Selv om det er vanskelig å bevise med arkeologiske midler, eksisterer det en del bevis. Salterier, hvor man koker saltvann for å produsere salt, er rådende i myrlandene i East Anglia. I tillegg kunne en del nettverk for salthandel strekke seg over 75 km.

En viktig politisk og økonomisk medium er mynter, og et stor antall mynter fra jernalderen er funnet i Storbritannia som er av stor arkeologisk verdi.^[21][22] En del, slike som gullmynter, ble importert fra det europeiske fastlandet, men andre ble støpt i bronse i sørøstlige England, og er åpenbart påvirket av romerske originaler. De britiske stammehøvdingene overtok og tilpasset seg den kontinentale skikken med å sette deres navn på de myntene som de selv preget, eksempelvis som Tasciovanus fra Verulamium og Cunobelinos fra Camelodunum som identifiserte regionale sondering. Forråd med mynter fra jernalderen er blant annet Silsden Hoard i West Yorkshire som ble funnet i 1998. Denne samlingen besto av 27 gullmynter fra sen britisk jernalder og en romersk fingerring.^[23] En stor samling av mynter som er kjent som «Hallaton-rikdommen», ble funnet i en helligdom i nærheten av Hallaton i Leicestershire i 2000. Den er datert til sen jernalder og besto av 5294 mynter, hovedsakelig tilhørende stammen corieltauvi i det området som i dag er East Midlands. Disse forrådene av mynter var gravlagt i 14 adskilte hauger i løpet av flere tiår en gang tidlig på 100-tallet e.Kr.^[24]

Økonomien økte og ekspanderte gjennom hele perioden, men særlig i den siste delen, sen jernalder, og kan vurderes i store trekk som nøkkelendringer i status og sosiale uttrykk.

Fra slutten av 100-tallet f.Kr. og framover var sørlige og sentrale England indirekte knyttet til det romerske handelsnettverket via Bretagne og med den atlantiske sjøvegen til sørvestlige Frankrike.^[25] Hengistbury Head i Dorset var det viktigste handelsstedet og store kvanta med italiensk amfora for vin har blitt funnet på dette stedet.^[25] Disse atlantiske handelsnettverkene ble brått avbrutt som følge av Julius Cæsars erobring av Bretagne på 50-tallet f.Kr.^[25]

I sørøstlige Britannia er det mellomtiden omfattende kontakt med belgiske stammer fra nordlige Frankrike som er evident av et stort antall av importerte gallo-belgiske gullmynter mellom midten av 100-tallet f.Kr. og Cæsars erobring av Gallia på 50-tallet f.Kr.^[26] Disse myntene er antagelig ikke kommet via ordinær handel. Tidligere innvandring av belgiske folk til sørøstlige Britannia har blitt sitert som en forklaring for deres tilsynekomst, men nyere forskning har antydet at myntene var sannsynligvis politisk og sosial betaling fra stammer i nordlige Frankrike i den hensikt å skaffe seg støtte fra britonske grupper i krigføringen på kontinentet.^[27]

Etter Cæsars erobring av Gallia kom det i gang en ny handel mellom sørøstlige Britannia og kontinentet. Detter er vist i arkeologiske funn av importert amfora bestående av vin og olivenolje, og masseprodusert gallo-belgisk keramikk.^[28] Strabo, som skrev tidlig på 100-tallet e.Kr., har listet kjeder og halsringer av elfenbein, smykker av rav, glass, og andre luksusvarer som import til Britannia mens han nevner at øya selv eksporterte korn, krøtter, gull, sølv, jern, skinn, slaver og jakthunder.^[29] Denne handelen blomstret antagelig som et resultat av de politiske forbindelsene og klientkongedømmene som ble utviklet mellom enkelte folkegrupper i sørøstlige England og den romerske verden.^[30]

Romerne har nedtegnet et mangfold av guddommer som ble dyrket av folkene i nordvestlige Europa. Barry Cunliffe oppfatter et skille mellom en gruppe av guder som er knyttet til maskulinitet, himmelen og den enkelte stamme, og en gruppe gudinner assosiert med fruktbarhet, jorden og en allmenngyldighet som angikk alle stammeforskjeller. Brønner og vannkilder hadde kvinnelige, himmelske forbindelser som er eksemplifisert med gudinnen Sulis som ble dyrket ved Bath. I Tacitus' bok De vita et moribus Iulii Agricolae (2.21) om hans svigerfar Gnaeus Julius Agricola som ble skrevet i år 98, nevner han likhetene slik han selv oppfattet det mellom både de religiøse og rituelle praksisene til det førromerske Britannia og gallerne på kontinentet.^[31]

Religiøs praksis dreide seg om ofringer, tidvis også av mennesker, men oftere om rituell slakt av dyr eller ofring av metallarbeider som krigsbytte. Våpen og hester har også blitt funnet i myrene ved Llyn Cerrig Bach på Anglesey. Det har blitt tolket som votivgaver gitt til en innsjø. Tallrike våpen har også blitt funnet i elver, særlig Themsen, men også elvene Trent og Tyne. En del nedgrav forråd av smykker har blitt tolket som gaver til jordguder.

Nedlagte groper for lagring av korn og avslutningene av jordgrøfter har også skapt hva som synes å være bevisst plasserte forråd som innbefatter en preferanse for gravlegging av hester, hunder og ravner. Likene var ofte mishandlet og en del levninger av mennesker i bunnen av slike groper, som ved Danebury, kan også ha hatt et rituelt aspekt.

Presteskapet for denne religionen var druidene. Cæsar forteller at de var en religiøs elite med betydelig hellig og verdslig makt. Storbritannia synes å ha vært sete for druidisk religion og Tacitus' redegjørelse for et senere romersk angrep på Anglesey som ble ledet av Suetonius Paulinus gir en del indikasjoner på dens vesen. Ingen arkeologiske spor har blitt bevart av den druidiske kulten, skjønt et antall graver med rituelt gaver og funn i Kent kan antyde en religiøs karakter for disse.

Samlet er det tradisjonelle synet at religion ble praktisert i naturen under åpen himmel. Flere steder er blitt tolket som helligdommer fra jernalderen, men disse synes å motsi dette synet som er avledet fra viktoriansk og senere keltisk romantikk på 1900-tallet. Steder som Hayling Island i Hampshire og funn som ble oppdaget ved konstruksjonsarbeidet ved London Heathrow lufthavn er tolket som bygninger som fungerte som helligdommer. Eksempelet på Hayling Island var en rund bygning av tre plassert innenfor en rektangulær grense og var bygd på nytt som et romersk-britonsk tempel på 100-tallet e.Kr. på det samme planet. Tempelet på Heathrow var en liten cella omgitt av en ring av stolpehull som er antatt å ha dannet en omgang tilsvarende til romersk-keltiske templer funnet andre steder i Europa. En rektangulær struktur ved Danebury og en sekvens av seksradete strukturer ved Cadbury Castle i Somerset har blitt tolket på samme vis. Et eksempel ved Sigwells med utsyn over Cadbury Castle var assosiert med metallarbeider og hele og deler av dyregraver på den østlige siden.^[33] Imidlertid er det funnet bevis på helligdommer under åpen himmel ved Hallaton i Leicestershire. Her er en samling av objekter som er kjent som «Hallaton-rikdommen» gravlagt i en grøft tidlig på 100-tallet e.Kr. Den eneste strukturelle bevis var en palisade av tre som ble bygget i grøften.^[34]

Død i jernalderens Britannia synes å ha ført til ulike skikker i de forskjellige regionene. Kremasjon var en metode for bevaring av de døde, skjønt det finnes også graver med stridsvogner og andre jordfestinger til Arras-kulturen i East Yorkshire, og i Cornwall er det avdekket graver med steinkister, noe som viser at gravskikkene varierte. Den generelle mangelen på levninger i gravene gjør det også vanskelig for arkeologene å trekke konklusjoner ut av gravleggingene. Ekskarnasjon^[35] har blitt foreslått som en grunn på mangelen av gravlevninger da levningene ble spredt enten naturlig eller ved menneskelig medvirkning.

Historisk sammenheng endte jern alderen i sørlige Storbritannia med den romerske invasjonen. Åpenbart ble ikke de innfødt øyeblikkelig omvendt til togabærende, latintalende provinsboere, skjønt en del relative raske endringer er påvist ved arkeologi. Den romersk-britonske helligdommen på Hayling Island i Hampshire ble konstruert i årene 60-70 en gang,^[36] mens Agricola fortsatt drev krig i nordlige Britannia i hva som i dag er Skottland. Denne helligdommen ble konstruert på toppen av et eksisterende rituelt sted. Rettlinjete steinstrukturer, indikasjoner av endringer i boligbygging i romersk stil er synbare fra midten til slutten av 100-tallet e.Kr. i Brixworth og Quinton.^[37]

I de områder hvor romersk styre ikke var sterk eller ikkeeksisterende fortsatte jernalderens eksisterende trosforestillinger og praksis, men ikke uten minst en marginal nivåer av romersk eller romersk-britonsk innflytelse.

• Collis, J.R., (2003): The Celts, origins, myths, inventions, Stroud: Tempus
• Cunliffe, Barry W. (2005): Iron Age Communities in Britain, 4. utg.: An Account of England, Scotland and Wales from the Seventh Century BC Until the Roman Conquest. Routledge. ISBN 0415347793, ISBN 9780415347792.
• Fitzpatrick, Andrew P (1996): «'Celtic' Iron Age Europe: the theoretical basis» i: Graves-Brown, Paul; Jones, Siân; Gamble, Clive: Cultural Identity and Archaeology: The Construction of European Communities. Routledge. ISBN 0415106761, ISBN 9780415106764. ss. 238-255.
• Haselgrove, C. (2001): Iron Age Britain in its European Setting", i: Collis, J. R. (red): Settlement and Society in Iron Age Europe, Sheffield: Sheffield Archaeological Monograph 11, ss. 37–73
• Haselgrove, C. & Moore, T. (2007): The later Iron Age in Britain and beyond, Oxford: Oxbow
• Hill, J. D. (1995): Ritual and Rubbish in the Iron Age of Wessex, BAR British Series 242
• Rhys, J. (1904): Celtic Britain, 3. reviderte utg. London: Society for Promoting Christian Knowledge. Tilgjengelig som Google Book.
• Pryor, F. (2003): Britain, BC; life in Britain and Ireland before the Romans, London: Harper Collins, kapitlene 11-12

• (en) Iron Age Britain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Lindsay, Euan (2008): «Place names on Ptolemy's Map of Scotland». Roman Britain.
• Ross, David (1996): «Celtic Britain (The Iron Age) c. 600 BC – 50 AD». Celtic Britain.