Horg (kult): Forskjell mellom sideversjoner

Horg^[1](norrønt hǫrgr, flertall hǫrgar) er en norrøn betegnelse på et offersted eller en form for alter i førkristen tid i Norden. Horg henger sammen med hov i den betydning at begge er former for kultsteder. Det norrøne ordet hǫrgr betyr steinsetting, en haug eller en røys.^[2] Kildene er uklar hvordan en horg så ut og hvordan ritualene artet seg. Hov (fra norrønt hof) er språklig sett det samme som tyske Hof, bondegård, og går ofte igjen i norske og islandske stedsnavn.^[2]En grov forenkling er at horg var ritualer utendørs og hov innendørs, men dette skillet må ikke oppfattes absolutt ettersom Snorre Sturlason kaller Vengolv, hallen til åsynjene, for horg^[1] og hov kunne også eksistere utendørs. En vanskelighet med et klart skille er at begge begrepene ble tidvis koblet sammen. I Voluspå nevnes det at «horg og hov høyt tømret» siden tidenes morgen.^[3]

Under arkeologiske utgravinger på et areal på Ranheim i Trondheim i 2010 ble det gjort funn av et førkristent anlegg som ble tolket som et kultsted, et ve, der det også var en kunstig steinsamling som ble tolket som en horg.^[4]

Begrepet horg stammer fra urgermanske *har(u)gaz. Det kan gjenfinnes i gammelhøytyske haruc (flertall harugâ) og angelsaksiske hearg (flertall heargas), hvor det har overlevd i stedsnavn som eksempelvis Harrow, i dag en bydel i London, og betyr hellig sted.^[5] I Sverige ble formen harge benyttet mens danskene benyttet harr, som antagelig inngår i det moderne navnet Har(r)eskoven. I nærheten av Sumba på Færøyene finnes en lokalitet kalt Hørg. I Norge finnes stedsnavnet Horg.

Jacob Grimm lister opp i verket Deutsche Mythologie ordet haruc og nevner at det kan oversettes med blant annet de latinske begrepene fanum, delubrum (tempel, helligdom), lucus, nemus (lund) og det greske temenos (hellig grunn). Teksten nemus plantavit: forst flanzôta, edo haruc, edo wih^[6] (han plantet en lund, eller haruc (horg) eller wih (vi)) var ifølge Grimm et tegn på at haruc liksom wih opprinnelig betydde hellig lund. I det angelsaksiske diktet Beowulf finnes ordet heargtrafum.^[7] Britt-Mari Näsström mener disse referansene tyder på at horgen var en gammel form for kultplass, og oversetter heargtrafum som «horgteltet», et sted hvor folk ofret for å unnslippe uhyret Grendel i Beowulf.^[8]

I det germanske lovverket Lex Ripuaria fra 600-tallet er begrepet harahus, «hellig-hus», blitt overlevert fra hedensk tid, det refererer til en form for domshus, opprinnelig oppført i tre.

Begrepet horg har vært i almen bruk i tidlig middelalder og i vikingtiden. Flere kilder understreker den religiøse funksjonen og enkelt henviser til en steinsetting hvor det antagelig også var oppstilt former for gudestatuer rundt. Det synes også som det enkelte steder ble oppført en bygning om horgen, men det synes som de fleste sto ute i friluft. Selve steinsetting ble antagelig benyttet til ofringer, for eksempel slaktoffer for dyr,^[9] selv om enkelte forskere har diskutert muligheten for menneskeofringer i norrøn tid.^[10]

Kildene forteller også at horgen ble farget rød av blodet fra ofringen. I Eddadiktet Hyndleljod sier gudinnen Frøya om sin yndling Otter:

Han bygde meg en horg

stablet av steiner

nå alle steiner

glinser som glass.

Han rødfarget det på nytt

med blod av naut.

Ottar har alltid trodd

på gudinner (10)^[11]

En ikke ulik formulering finnes i Heidreks saga hvor en kong Alf nevnes som «rødfarget horgen» under et diseblot.^[2]

Det norrøne diktet Voluspå forteller at æsene i den mytologiske urtiden bygde «horg og hov». Dette gjelder også for vanene før vanekrigen: «Hov og horger har han (Njord) i mengde, men er ikke født hos æser».^[12]

Snorre Sturlason forteller i Gylvaginning at horg kunne (unntaksvis?) oppfattes som en bygning: «Dei bygde ein annansal og; det var Horg, som gydjene (åsynjene) åtte. Det var eit særs fagert hus; folk kallar det Vengolv».^[13][14] I sin oversettelse fra 1902 kommenterte den islandske filologen Finnur Jónsson at en horg måtte bety hus, kanskje da helst et «tempel for gudinnene».^[15] Den norske autoriteten innenfor norrøn mytologi, Gro Steinsland, kommenterer at Jónssons oppfatning at horg var et begrep knyttet til helligsteder for kvinnelige guddommer, men slår fast at de også var benyttet for mannlige guddommer, noe som bevitnes i stedsnavn som Odinshorg og Torshorg i Sverige.

Med støtte hos den danske arkeologen Olaf Olsen (1966) synes det som om horgen var en betegnelse på en steinsatt helligdom utendørs med eventuelt kultbilder oppstilt, og i enkelte tilfeller har det opprinnelige enkle kultstedet fått en overbygning som beskyttelse og således blitt en bygning,^[2] det vil si hov. Antagelig var ritualene hovedsakelig like uansett betegnelse ettersom de hyppig nevnes i kildene som et par, «horg og hov». Det også var sannsynlig med store lokale variasjoner i utformingen av horgen som helligdom, noe som har årsak i forskjellene i lokale tradisjoner og økonomiske ressurser.

Begrepet horg er benyttet tre ganger i dikt i Den eldre Edda. Tidlig inn i det komplekse diktet Voluspå, beskriver volven at tidlig i den mytologiske tid kom gudene sammen og gjorde «horg og hov»:

Æsene møttes

på Idavollen,

de som horg og hov

høyt hamret;^[16]

I diktet Vavtrudnesmål i Den eldre Edda går Gagneråd (Odin i forkledning) inn en kunnskapslek med jotnen Vavtrudne. Han spør jotnen om vaneguden Njord kommer ifra, for selv om han hersker over mange hov og horger var han ikke oppvokst blant æsene:

Kor Njord kom inn

mellom åsa-sønum

– horger og hov

han hev i mengd –

men ver kje hjå æser alen.^[17]

I Eddadiktet Hyndleljod snakker gudinnen vennlig om sin favoritt Ottar (se over) for at han har dyrket henne så trofast ved sin horg. Denne er bygd av stein og farget rød av ofret blod.

I Landnåmabok fortelles det om Aud som var kristen, men likevel holdt ætten hennes horg. En tilsvarende referanse fra religionsskiftet finnes i det faste uttrykket «brenne hov» og «bryte ned horg», noe som også er en bekreftelse av at førstnevnte var bygd i tre og sistnevnte i stein. Dette kommer til uttrykk i Olav Tryggvasons saga hvor kongen «bryte ned og brenne hov og horg». I Flateybok fortelles det om Olav den helliges kristning: «både hamrer og horger, vann og tre og alt annet blot.» Her blir horg koblet sammen med hamrer som antagelig betyr «klippeframspring».^[8] Senere dukker sammenstillingen «haug og horg» opp, eksempelvis i Sverres saga hvor det står at «vi skal ikke ofre til hedenske guder og ikke til haug eller horg.»^[8] Forbudet dukker også opp i lovtekster, blant annet Gulatingsloven: «Om en mann bygger (...) haug eller hov og kaller det horg...»^[8]

Under en offerseremoni fungerte en horg antagelig som et alter hvor det kunne plasseres en skål samlet opp blodet fra et offerdyr. Ofringer av forskjellige dyr til maktene var en alminnelig praksis, men de egentlige rituelle handlingene omtales kun sjeldent i kildene. Det fremgår dog at man ved blot dyppet blóthlauth (sammenbuntete kvister) i blodet, og deretter skvettet blod på deltagerne til ritualene. Dette var en del av en kultisk innvielse.

• Brink, Stefan (1999): «Fornskandinavisk religion – förhistoriska samhälle». I Schjødt, Jens Peter (red.): Religion och samhälle i det förkristna Norden. ISBN 87-7838-458-3
• Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
• Grimm, Jacob (overs. av James Steven Stallybrass, 1883): Teutonic Mythology. Bind II. London: George Bell and Sons.
• Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget, 2. utg. ISBN 978-82-521-7141-9
• Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norden. Oslo. ISBN 82-530-2146-1
• Snorre Sturlason: Heimskringla (Snorres kongesagaer), Oslo 6. utg. 2003. ISBN 82-05-31464-0
• Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo. ISBN 82-530-2607-2
• Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): Voluspå. Oslo. ISBN 82-530-2136-4