Bodøsaken

Bodøsaken startet som en smugleraffære i 1818 og utviklet seg til en diplomatisk konflikt mellom Sverige-Norge og Storbritannia som endte med norsk nederlag i 1821. Norske motstandere av unionen mellom Sverige og Norge brukte saken som et eksempel på at det svensk-norske utenriksdepartementet ikke fulgte opp Norges interesser. Flere omstridte utenrikssaker utover på 1800-tallet bygde etter hvert opp en norsk misnøye som kulminerte med kampen for et eget norsk konsulatvesen, og Norges ensidige oppløsning av unionen i 1905.

Konflikten begynte med at norske myndigheter beslagla smuglergods fra flere britiske skip i Bodø. Smuglerne gjorde væpnet motstand og flere ble satt i arresten. Etter at de et par måneder senere ble satt fri mot kausjon, klarte de å sperre lensmannen og folkene hans inne, og kom seg vekk fra Bodø med fartøyene sine og en del av smuglergodset.

Vel tilbake i Storbritannia krevde smuglerne erstatning for påståtte overgrep og økonomiske tap. Den norske regjeringen avviste kravet og kontret med å kreve at Storbritannia straffet smuglerne. Smuglerne forsøkte å vinne den britiske regjeringen for sin sak ved å produsere en rekke forfalskede dokumenter, i tillegg til at de bestakk norske statstjenestemenn for å få tilgang til norsk innsideinformasjon. I Norge ble Bodø-saken behandlet som en sak for rettsvesenet, mens britene så den som et spørsmål om handelsfrihet for britiske forretningsdrivende. Etter at den britiske regjeringen truet med å begrense den viktige svensk-norske trelasteksporten, gav Norge etter og betalte en ydmykende erstatning til de engelske smuglerne. Totalt kostet saken 120 000 speciedaler, en betydelig sum for den unge og fattige staten. Noen år senere avslørte en engelsk forretningsmann med økonomiske interesser i Nord-Norge at de britiske smuglernes hadde drevet med dokumentforfalskning, og de norske myndigheter gjorde flere forgjeves forsøk på å få tilbakebetalt erstatningssummen.

Fra norsk side ble det hevdet at Bodø-saken viste at det felles svensk-norske utenriksdepartementet ikke fulgte opp Norges interesser. Utover på 1800-tallet var saken stadig oppe i den norske opinionen, og for motstanderne av unionen var den et sentralt eksempel på hvor liten innflytelse Norge hadde på det viktige utenriksområdet.

På begynnelsen av 1800-tallet var Bodø (på den tiden kjent som Hundholmen) et lite sted med få innbyggere, bystatusen ble tildelt i 1816.^[1] Stortinget vedtok med stort flertall loven om kjøpstad (bysamfunn med kjøpstadsrettigheter), men representantene fra Bergen og Trondhjem stemte mot,^[1] da de hevdet at den nye loven ville føre til at utlendinger tok over handelen i kjøpstadsområdet.^[2]

Stortinget var kjent med at en utenlandsk kjøpmann allerede hadde etablert seg på Hundholmen,^[3] likevel var flertallet positivt innstilt til at utlendinger etablerte seg^[3] ut fra tankegangen om at det kunne bedre Nord-Norges økonomi, og føre til at Bodø ble et knutepunkt for den viktige britisk-russiske handelen.^[3]

I 1814 kom svensk-finske Carl Johan Gerss til Bodø for å starte opp import- og eksporthandel.^[4] November samme år fikk han tillatelse av amtmann Christen Elster til å leie noen av statens hus på Nyholmen.^[2][5] På tross av de norske myndighetenes innledende positive holdning til Gerss,^[1][6] ble han motarbeidet av konkurrerende trondhjemske kjøpmenn, og etter en tid sa Finansdepartementet opp leieavtalen.^[2] Gerss arbeidet for et engelsk handelsfirma, Everth & Son,^[2] som igjen var finansiert av et engelsk bankierfirma, Pole & co,^[7] med 14 000 pund investert av privatmannen David Stead.^[8]

De engelske forretningsmenn var dels inspirert av den tyske geologen Leopold von Buchs omtale av Hundholmens betydning for Nord-Norge,^[9][10] men så også Norge som et lovløst område. I 1818 sendte de i alt tre handelsfartøy med varer som sirup, tobakk og rom). Hensikten var å smugle lasten i land og selge varene tollfritt.^[8] Planen var å bruke fortjenesten til å kjøpe inn fisk og andre lokale varer som igjen skulle fraktes til middelhavslandene og selges med god fortjeneste.^[8]. Skipene var det hollandske fregattskipet (fullrigger) «Commerce d'Anvers»,^[11] briggen «St. John» fra London^[12] og skonnerten «Forsøget» fra Antwerpen.^[12]

De to engelske fartøyene og det ene nederlandske lyktes i stor grad med smuglingen, til tross for at «St. John», som seilte fra London 10. juni 1818 med John Everth junior om bord,^[13] forliste på Røst 29. juni 1818.^[13] Noe av smuglergodset ble oppdaget og beslaglagt av den lokale tolleren^[8] som fikk de beslaglagte smuglervarene fraktet til Bodø og låst dem inn på et pakkhus.

John Everth tok seg i september 1818 til Bodø og bodde hos sin medsammensvorne Carl Johan Gerss, som til tross for at leieforholdet var sagt opp, fremdeles holdt til på Nyholmen.^[8] Med fullt mannskap var de tre engelske fartøyene en ganske fryktinngytende styrke.^[14] Den kompromissløse og stridbare lokale tolleren Helliesen^[15] lot seg imidlertid ikke kue og beslagla det han kunne av smuglervarer, både fra fartøyene og fra det smuglergodset som var brakt i land, særlig i Storvågen i Kabelvåg.^[14]

Den 24. september holdt fogden en såkalt utkastelsesforretning mot Gerss, men da gjorde Everth støttet av engelske matroser motstand med våpen i hånd.^[8] Everth ble overmannet og arrestert, men som engelsk gentleman fikk han svært gode soningsforhold i lensmannens bestestue,^[8] blant annet fikk han skrive brev.^[16] Forhør i rettslige former ble utsatt, da nærmeste translatør begge parter godkjente, befant seg i Trondhjem.^[16] Etter to måneders varetekt ble Everth den 22. november 1818 satt fri mot kausjon.^[16]

Etter å ha blitt løslatt bodde Everth om bord på en av smuglerskutene. Den 28. januar 1819 klarte han å lure lensmannen og de fleste av mannskapene på Nyholm skanse om bord på fartøyene, de ble overmannet og stengt inne.^[16] Deretter gikk Everth og 20 av hans besetning i land, brøt seg inn i pakkhusene og tok med seg så mye smuglervarer som de fikk med seg.^[16] Med smuglervarer, lensmannen og hans folk om bord satte de seil for England med fartøyene «Commerce d'Anvers» og «Forsøget».^[16][17] Lensmannen og hans folk ble satt ut i en dårlig lettbåt en halv fjerding (halvannen kilometer) fra land,^[18] men været var bra, og de kom seg helskinnet i land.^[16]

De norske myndighetene beslagla deretter det som var igjen av det som ble ansett som Everths varer; 3000 tønner rug (om lag 400 kubikkmeter), 100 tønner (om lag 11 kubikkmeter) med sirup og en del andre varer.^[16]

I februar 1819 mottok den britiske minister i Stockholm, lord Strangford, et brev fra en britisk forretningsmann,^[19] Francis Garden Denovan, hvor han på vegne av handelsmannen John Everth ba ministeren foreta undersøkelser og bidra til at Everth fikk erstatning.^[20] Lord Strangford henvendte seg både til den svensk-norske utenriksminister^[21] Lars von Engeström og til den norske statsminister i Stockholm, Peder Anker, og ba dem undersøke saken.^[20] Anker og von Engeström meldte raskt tilbake at de ikke hadde noe kjennskap til saken, og følgelig måtte det være en lovlig arrestasjon og ikke noe som skulle meldes til departementet.^[20]

Lord Strangford viderebrakte informasjonen til Denovan, som da antydet at arrestasjonens egentlige grunnlag var misunnelse fra konkurrerende handelshus i Bergen og Trondhjem, rettet mot utenlandske handelsmenn i Nord-Norge.^[20] Denovan avviste at Everth hadde brutt loven, og beskrev alle hindringene det engelske firmaets handelsfremstøt hadde møtt siden dets start i 1814.^[22] På bakgrunn av Denovans informasjon gjorde lord Strangford en inntrengende henvendelse til Anker, hvor han understreket at behandlingen av Everth kunne få alvorlige økonomiske konsekvenser.^[22] Anker meldte tilbake samme dag at Everth var skyldig, og til og med hadde motsatt seg arrestasjon med våpen i hånd.^[22]

Etter å ha mottatt denne informasjonen, arbeidet lord Strangford for å få Everth løslatt, og saken mot ham utsatt, noe som lyktes ved en kongelig resolusjon av 15. mars 1819.^[22] De involverte i Stockholm var imidlertid uvitende om at Everth hadde rømt fra Norge allerede i slutten av januar samme år.^[23] Den 31. mars 1819 sendte lord Strangford sin første rapport om saken til utenriksminister Lord Castlereagh i London. Strangford konkluderte med at Everths arrestasjon var et resultat av hans voldsomme motverge ved utkastelsesforretningen av Gerss.^[22] Den 29. april 1819 skrev Lord Strangford at med ny informasjon i saken oversendt fra den svensk-norske utenriksminister von Engeström, syntes det ikke å være grunnlag for ytterligere inngripen fra den britiske ministers side.^[24]

Frem til dette tidspunkt ble Bodøsaken behandlet som en vanlig klagesak av britiske, svenske og norske myndigheter. Resultatet var at Everth ikke syntes å ha fortjent britisk støtte.^[16]

Den 25. mai 1819 skrev Lord Strangford til von Engeström og ba han sikre at varene som var beslaglagt ikke ble ødelagt. Brevet ble straks sendt videre til den norske minister Anker, som videresendte det til den norske regjering i Christiania.^[25] I Stockholm bearbeidet Denovan Lord Strangford, mens Everth og andre i London forsøkte å få den britiske utenriksminister Lord Castlereagh til å gå inn i saken.^[25] Den 1. juni 1819 sendte Everth et langt brev til utenriksminister Castlereagh hvor han beskrev den urett han som rettskaffen engelskmann hadde blitt utsatt for i Bodø. Han avsluttet brevet med å fremsette et erstatningskrav på 102 000 pund.^[25]

For de britiske myndighetene fikk etter hvert saken også en annen side, da Denovan hevdet at varene som var beslaglagt tilhørte David Stead. Stead var ikke skyldig i smugling, og det gjorde at saken endret karakter; det ble etter hvert et spørsmål om handelsfrihet og de «virkelige» vareeiernes mulige tap.^[16]

Utenriksminister Lord Castlereagh sendte den 23. juli 1819 nye instruksjoner (vanlig betegnelse for retningslinjer for en diplomat) til Lord Strangford i Stockholm. Strangford skulle gjøre sitt beste for å få tilbakeført til Stead de varene som var beslaglagt av den svenske regjering.^[26] Strangford skulle også anbefale at Everths krav – til tross for at de ble undergravd av hans «irregulære handlinger» – fikk en gunstig behandling av den svenske regjeringen.^[26] Før Strangford mottok Castlereaghs instruksjon, hadde han henvendt seg til svenske myndigheter med voldsomme beskyldninger mot den norske regjering, og som svar hadde de den 20. juli 1819 oversendt en fullstendig fremstilling av saken.^[27] Ved oversendelsen av den norske amtmann Johan Ernst Bergs rapport, hadde den svenske utenriksminister Lars von Engeström følgende kommentar til den britiske sendemannen Lord Strangford:

De vil, Mylord, ikke kunne undlate å føle, at denne nye urett kaster en sterk formodning om skyld over Everths foregående skritt, og at en oppførsel der er så stridende mot de forhold som består mellom de to regjeringer, nå krever lovens hele strenghet. Jeg har følgelig, Mylord, den ære å be dem at De, når De forelegger denne sak for Deres regjering, da vil forsøke å erholde en skadeserstatning for de bortførte saker, såvel som de skyldiges bestemte avstraffelse.

von Engeström til Lord Strangford^[28]

Utenriksminister von Engeströms kommentar til Lord Strangford oppsummerer det norske standpunkt i saken. Everth var skyldig i smugling, vold mot offentlig myndighet og bortføring av smuglergods. Han måtte straffes, og i tillegg måtte skadeserstatning betales til den norske stat. Inntil dette tidspunkt hadde saken, tross utveksling av korrespondanse mellom London, Stockholm og Christiania, vært en rutinesak. Den svenske utenriksminister hadde kun formidlet informasjon mellom London og Christiania.^[27] For den norske regjering var den sene postgangen et problem for å dokumentere saken.^[28] Mellom Christiania og Bodø tok det nærmere tre uker for posten å komme frem, og den gikk bare hver tredje uke.^[28]

På britisk side var det Francis Garden Denovan som hevdet å ivareta interessene til John Everth, David Stead og bankierfirmaet Pole & co. Denovan bodde på den tiden i København,^[29] og med stor energi reiste han rundt i Skandinavia; Stockholm, Bodø og var i juli 1819 i Christiania.^[27] I den norske hovedstaden fikk Denovan ved bestikkelser tak i både den norske regjeringens utredning om saken og dens underliggende originaldokumenter.^[30]

Ved å se de norske dokumentene ble Denovan klar over hvor dårlig Everths sak var. Han begynte derfor med et storstilt falskneri så innholdet i saken dels skulle dreies over mot David Stead og dels holdes vekk fra norske domstoler.^[30] Til dette trengte Denovan falske certepartier, poliser, brev med falske navn osv. for å legge frem for den britiske, svenske og norske regjering.^[30] I Stockholm fikk Denovan også låne Strangfords originaldokumenter i saken og byttet de opprinnelige skriv med forfalskninger der det var nødvendig for å underbygge smuglernes krav om erstatning.^[30] I september 1819 krevde så Lord Strangford at den norske regjering utleverte de varer og frigjorde de eiendommer som tilhørte David Stead, alt sammen beslaglagt i forbindelse med saken mot Everth.^[31]

gjerne navnet til mannen i månen

Denovan ber om falske dokumenter i brev til Everth^[30]

Fungerende utenriksminister grev Gustaf af Wetterstedt oversendte Lord Strangfords note til fungerende norsk statsminister i Stockholm, Mathias Sommerhielm. Sommerhielm påpekte at saken måtte behandles av den norske regjeringen i Christiania før den ble lagt frem for kongen for avgjørelse.^[32] På tross av norsk statsskikk ble saken allikevel kun behandlet i norsk statsråd i Stockholm, hvor kongen den 25. oktober 1819 bestemte at Steads varer skulle frigis, under betingelse av at Everth ikke skulle gjøre krav på varene, noe Lord Strangford personlig gikk god for.^[32] Von Engeström understreket overfor Lord Strangford at kongens avgjørelse var av velvilje overfor en vennligsinnet makt, ikke fordi det var rettslig grunnlag for det.^[32]

Det norske finansdepartementet gjorde en rekke innsigelser til kongens bestemmelse om utlevering av varene, og det tok nærmere et år før vedtaket ble iverksatt.^[33] Avgjørelsen hadde flere påfallende sider; den var fattet uten at den norske regjering i Christiania hadde uttalt seg, Storbritannias minister i Stockholm hadde gitt en personlig garanti på sin regjerings vegne, og eiendomsretten til varene var høyst uklar.

Utleveringen var et ulovlig inngrep av den utøvende makt på den dømmende makts område, og hverken eieren David Stead eller garanten Lord Strangford hadde angitt en fullmektig som kunne overta de frigitte varene.^[34] Det tyder på at engelskmenn i høye posisjoner har utøvd et press bak kulissene for å få en økonomisk gevinst.^[35] Sir Peter Pole som var medeier i Pole & co var også parlamentsmedlem.^[36]

Mens den norske regjering i Christiania og de norske ministre i Stockholm forsøkte å få von Engeström til å få den svensk-norske minister i London til å forklare sakens virkelige innhold for den britiske utenriksminister Lord Castlereagh,^[37] arbeidet Denovan energisk i Stockholm og fikk i juni 1820 foretrede for den svensk-norske kongen Karl Johan, hvor han la frem sitt syn på saken.^[38] Fra offisielt britisk hold ble tommeskruen ytterligere strammet ved et brev av 16. juni 1820, hvor Lord Castlereagh instruerte St. George, britisk chargé d'affaires i Stockholm, i å kreve full erstatning for tap eller skade, fordi det beslaglagte gods ikke umiddelbart var blitt frigitt etter kongens avgjørelse året før.^[38]

St. George skulle også forsøke å få Everths gods frigitt og få henlagt saken mot ham.^[38] Castlereaghs instruksjon var helt etter Denovans ønske. Dersom saken ikke ble tilfredsstillende løst, kunne den bli reist i Parlamentet, og det kunne bli represalier mot Norge og Sverige.^[39]

Kan man betragte som en særdeles alvorlig uregelmæssighet den handling, at man undrager sig for en fængsling i lighed med den foregaaende, i et fremmed land og paa en bredde av sytti grader, endog uden halm - uden dække og næsten uden levnetsmidler, - hvor han ufeilbarligen vilde være død af kulde og hunger uden at have det i sin magt at lade sine klager fra fængslets dyb naa frem til sit lands diplomatiske agent i Stockholm?

St. Georg forsvar for Everths rømming, i note 24. juli 1820^[40]

Den politiske siden av saken var i ferd med å få overtak. Etter kongressen i Aachen hadde kong Karl Johan arbeidet for en svensk tilnærming til Storbritannia, som et vern mot hva svenskene anså som trusselen fra Russland.^[39] Saken hadde også en handelspolitisk side, Storbritannia hadde lagt toll på svensk og norsk trelast, og eksportørene håpet å redusere tollen på landets viktigste eksportprodukt.^[41] For å oppnå det, var det viktig å ha gode forbindelser med landet.^[39] Fra sommeren 1820 kan det sees to linjer i Bodøsaken, den norske som var juridisk, mens den svenske var politisk, og dette skapte strid mellom Sverige og Norge.^[42]

Den 8. august 1820 bestemte den norske og svenske kong Karl Johan, etter innstilling fra det norske finansdepartementet, at saken mot Everth skulle følge norsk lov. Den skulle behandles av en særskilt kommisjon for å få den avgjort raskere.^[42] Den britiske chargé d'affaires St. George avviste dette. Han insisterte på at Storbritannia forholdt seg til Sverige og ikke til Norge.^[42] Den norske regjering oversendte den 13. oktober 1820 en ny oversikt til kongen over saken. I denne oversikten ble Denovans fremstilling tilbakevist punkt for punkt.^[42]

Den norske regjering hadde også oppnevnt to embetsmenn for å granske de nordnorske tjenestemennenes fremferd. Regjeringen ba også kong Karl Johan formidle til den britiske regjering at britene som hadde vært innblandet i smugling møtte opp i Norge for å avgi forklaring, de ble lovet fritt leide.^[43] Dette ble avvist av den nye britiske sendemannen i Stockholm, William Vesey-FitzGerald.^[43] FitzGerald var like energisk som sine forgjengere i å følge opp Bodøsaken. I oktober 1820 hadde han flere samtaler med utenriksminister von Engeström. Utenriksministeren beklaget lovløsheten på så høye breddegrader og nordmennenes umedgjørlighet generelt, og grev Herman Wedel-Jarlsbergs urimelige stahet spesielt.^[43]

Av von Engeström fikk FitzGerald beskjed om at saken skulle behandles i norsk-svensk statsråd. Ifølge von Engeström var dette både for gi svensk støtte til kongen, og for å få fornuft i de norske statsråder.^[43][44] FitzGerald fikk også vite at von Engeström hadde gått lenger enn FitzGerald og oppgitt i sakspapirene at det forelå en trussel om alvorlige konsekvenser dersom saken ble fremmet i det britiske parlamentet.^[44] Han fikk også et budskap fra den svensk-norske kongen om at han ønsket å gå enda lenger enn FitzGeralds krav for å imøtekomme Storbritannia.^[45] Saken ble drøftet i norsk statsråd i Stockholm samme dag, 27. oktober 1820. Dagen etter ble saken tatt opp i svensk-norsk statsråd. Der understreket von Engeström faren for at den skulle komme opp i Parlamentet, og hvilke negative konsekvenser det kunne få for svensk og norsk trelasthandel.^[45]

Ifølge norsk statsskikk skulle utenriksministerens innstilling vært oversendt den norske regjeringen i Christiania for behandling, men kongen hadde gitt etter for britisk press og gått med på å behandle saken kun i Stockholm.^[45] Den norske statsrådavdelingen i Stockholm protesterte imidlertid ikke.^[46] Kongen bestemte så at de to kommisjonærer av den norske regjering i Christiania skulle beordres til å fullføre sitt oppdrag omgående.^[46] Regjeringen i Christiania svarte den 10. november og foreslo at det skulle sendes en mann til Bodø for å undersøke tilbakeleveringen av varene. Vedkommende kom frem til Bodø 22. desember 1820 og konstaterte at det meste var tilbakelevert.^[46]

Samtalene mellom den svensk-norske utenriksminister von Engeström og den britiske sendemannen FitzGerald fortsatte frem mot årsskiftet 1820–1821. Briten aksepterte ikke den norske kommisjonen, han mente at den ble partisk, og han ga nordmennene skylden for at saken ikke var avsluttet.^[46] Den 4. januar 1821 overleverte FitzGerald en verbalnote til von Engeström. I noten avviste briten en norsk undersøkelseskommisjon, og det ble krevd et hurtig og endelig svar på erstatningskravet.^[47] FitzGerald understreket at saken nå gjaldt både Norge og Sverige og at den ville få betydning for de to landenes handel med Storbritannia.^[46][47][48]

Den 13. januar 1821 ble FitzGeralds note fremlagt i norsk-svensk statsråd, og igjen var regjeringen i Christiania forbigått.^[49] Den svensk-norske utenriksministeren hadde på mange punkter forsterket FitzGeralds ord og trusler, og han konkluderte med at da saken hadde trukket urimelig i langdrag, var det absolutt nødvendig at «den høyeste makt» (kong Karl Johan) grep inn. Britene var også åpne for et rimelig kompromiss.^[50] Kongens avgjørelse var at den britiske sendemannen skulle utnevne en tillitsmann som kunne forhandle med en representant for den norske regjering i Christiania. Avtalen skulle så fremlegges for den norske regjering, før kongen vurderte den i norsk statsråd.^[50] Av norske statsråder var Jonas Collett og Thomas Fasting til stede, mens statsminister Anker var syk og fraværende.^[50] De norske statsrådene protesterte hverken på vedtaket eller formen,^[50] og det var nå gjort et rettsgyldig vedtak om forhandlinger for å nå et minnelig oppgjør.^[50]

Realiteten i vedtaket kunne ingen ta feil av: kongen hadde i svensk-norsk statsråd godtatt kravet om erstatning til de britiske smuglere og voldsmenn; det man nå skulle forhandle om var erstatningens størrelse.

Professor i historie, Sverre Steen i Det frie Norge, bind 3^[50]

Den svensk-norske utenriksminister Lars von Engeström og kong Karl Johan forsøkte å dele saken i to; dens utenrikspolitiske side angikk både Sverige og Norge og ble behandlet i felles statsråd, mens erstatningsdelen kun var Norges ansvar og ble behandlet i norsk statsråd.^[50]

Grunnet uenighet mellom svenskene og britene, ble forhandlingene i Christiania en fiasko; Denovan ble sendt som en privat mellommann, men hans akkreditiver (fullmakter) ble ikke godtatt av den norske representanten Poul Christian Holst.^[51] Det endte med en ny kongelig resolusjon i norsk-svensk statsråd 7. mars 1821; videre forhandlinger skulle foregå i Stockholm, mellom en representant for Norge og en representant for de britiske privatpersonene.^[51] I den kongelige resolusjon var spesielt følgende å bemerke:

og da Høystsamme ønsket å avverge for Norges handel og regjering diskusjoner der sjelden geråder til fordel for en regjering der er ringere i makt enn den med hvilken den underhandler når det på den ene side kommer an på overvekt i handel og sjøstyrke, en overvekt som den britiske regjering bestandig har utøvd selv mot makter av første rang, så har Hans Maj. bestemt seg til å anvende alle de forlikelsesmidler som Høystsammes forutseenhet og bestandige attrå etter å vedlikeholde freden, kunne lede Høystsamme på.^[51]

Kongens totale kapitulasjon sees klart av sitatet over. Resolusjonen er også ganske klar på at spørsmålet nå ikke var hvem som hadde rett, men hvem som var sterkest.^[52] Kong Karl Johan gikk imidlertid enda lenger, og i et brev til FitzGerald av 14. mars 1821 uttrykte han alvorlig misnøye med de norske myndigheter.^[52] Den norske regjering i Christiania reagerte sterkt på resolusjonen av 7. mars, og et påfølgende brev fra utenriksministeren 16. mars. Den norske statsråden Peter Motzfeldt fikk i oppdrag å utforme et skarpt svarbrev, men den svenske stattholder i Christiania, Johan August Sandels, nektet å signere brevet og det ble aldri sendt.^[53]

Den utpekte forhandler i Stockholm var fremdeles den norske statssekretær Poul Christian Holst. Han mottok sin instruks 11. april 1821, utarbeidet av den norske regjering og godkjent av kongen.^[53] Holsts tolkning av forhandlingsmandatet var at han skulle vurdere holdbarheten i kravet, altså ikke kun et spørsmål om pruting.^[54] Denovan fremmet et krav på 40 000 pund (om lag 200 000 spesidaler), men Holst kom snart frem til at kravet bygde på falsknerier for å skjule smugling og vold mot norsk øvrighet.^[54]

Vi avreiste, om jeg mindes ret, den 1 april 1821 fra Christiania og kom, just ikke ganske uden besværlighed formedelst det paa denne aarstid mislige føre, efter 7 dagers forløb til Stockholm.

Poul Christian Holst om sitt arbeide med Bodøsaken.^[55]

I en rapport til utenriksminister von Engeström den 6. mai skrev Holst at han grunnet falskneriene ikke hadde gått inn i en diskusjon med Denovan om størrelsen på erstatningssummen, men på grunn av sakens diplomatiske karakter foreslo han at det skulle tilbys å ettergi straff og toll for smuglervarene, samt gis tollfrihet opp til 6 000 pund.^[54] Den svensk-norske utenriksministeren aksepterte ikke Holsts forslag, og Holst ble innkalt til statsrådsmøte for å legge frem saken.^[54]

Det britiske presset mot Sverige og Norge vedvarte, og i en note til den svensk-norske sendemann i London, baron Stierneld, klaget den britiske utenriksminister Castlereagh over unødvendig forhaling av saken. Han skrev at hvis Sverige ikke bøyde av nå, måtte Sverige og Norge regne med sanksjoner av handelspolitisk art.^[56] Etter å ha mottatt Stiernelds rapport, bestemte kongen i sammensatt statsråd den 2. mai at den norske statsrådsavdelingen innen fem dager skulle legge frem forslag til endelig oppgjør. Så skjedde den 7. mai, og tilbudet til Denovan fulgte Holsts forslag og var tollfrihet for 6 000 pund.^[57]

Utenriksminister von Engeström la frem tilbudet for den britiske sendemannen FitzGerald. Hans svar kom den 17. mai og var en krass avvisning av tilbudet.^[57] Svaret levnet ikke de norske myndigheter mye ære: «Vi anerkjenner ingen norske autoriteter. Det er til de forenede kongerikers Sveriges og Norges suverén vi ser hen for rettferdighet».^[57] Brevet fra FitzGerald var uoffisielt, og von Engeström var taktfull nok til ikke å vise det til de norske statsrådene, men han merket seg FitzGeralds trusler.^[58] Det britiske erstatningskravet ble på ny tatt opp i sammensatt statsråd 21. mai, og von Engeströms forslag var at erstatningstilbudet ble høynet til 26 000 speciedaler for å avverge faren som truet Norges handel.^[58] Kong Karl Johan avgjorde, igjen, på tvers av norsk statsskikk, at dette nye tilbudet skulle legges frem for FitzGerald.^[58]

Etter nok et sammensatt statsråd den 16. juni 1821, hvor saken igjen ble diskutert, ble den endelig avgjort i sammensatt statsråd den 19. juni med et ultimatum fra FitzGerald.^[58] Kravet var stopp i rettsforfølgelse av Everth og andre, heving av beslag av varer, Denovan skulle straks motta 2500 pund og tollfrihet skulle gis for opp til 15 500 pund.^[58] Kong Karl Johan ga etter for det britiske presset og bestemte at statssekretær Holst fra norsk side skulle undertegne en avtale som fulgte kravene angitt i FitzGeralds ultimatum.^[59] Den 21. juni 1821 undertegnet så statssekretær Poul Christian Holst på Norges vegne avtalen om oppgjøret med de engelske smuglerne og svindlerne, og fra britisk offisielt hold var strek satt.^[59]

I et brev til baron Stierneld av 19. juni var utenriksminister von Engeström kritisk til Lord Strangfords befatning med saken, men hevdet at slik den utviklet seg, var Sveriges forhold til Storbritannia i fare.^[60] Sverige hadde følgelig, slik von Engeström så det, ikke noe valg, men måtte godta Denovans krav. FitzGerald, som var britisk minister i Stockholm, sendte den 22. juni en rapport til utenriksminister Castlereagh,^[61] hvor han uttrykte tilfredshet med avtalen, selv om han mente at britene som var involvert, ikke hadde fått full kompensasjon, og han roste Denovan for hans måtehold.^[61] FitzGerald beskrev hvordan kong Karl Johan måtte dekke kontantbeløpet til Denovan, da Norge ikke hadde midler, og han avsluttet med prinsipielle betraktninger om behovet for å markere at overgrep mot britiske borgere var uakseptabelt.^[61]

Den kontante delen av erstatningssummen tilfalt forhandleren Francis Garden Denovan for hans arbeid med saken, og tollfrihetsbrevene solgte han på vegne av sine klienter til norske handelshus. Noen av handelshusene gikk fallitt før de fikk benyttet tollfrihetsbrevene, og det reduserte den norske stats tap. I alt ble statens utgifter på saken rundt 120 000 speciedaler, et betydelig beløp for et fattig land.^{[59][62][63][64]}

David Stead, forretningsmannen som hadde finansiert den engelske smuglingen, fikk ifølge ham selv ikke noe av pengene fra oppgjøret,^[59] og han nedla et stort arbeid i å forsøke å få saken gjenopptatt.^[65] Stead hevdet at han var uvitende om Denovans bedragerier, og han la etter noen år frem et stort materiale som var svært kompromitterende for Denovan, Everth og de andre involverte i saken.^[65] Ved besøk i Christiania og Stockholm fikk David Stead den svensk-norske minister Magnus Björnstjerna til å ta opp saken med den daværende britiske utenriksminister, lord Palmerston.^[65] Den britiske utenriksministeren fikk utarbeidet et memorandum om saken, da Steads påstander dels var svært omfattende og tildels forvirrende.^[66] Utenriksminister Palmerston endte med å avvise både David Steads krav og minister Björnstjernas separate krav på vegne av Norge, om en britisk etterforskning av saken.^[66]

Kong Karl Johan nevnte Bodøsaken i trontalen ved Stortingets åpning i 1821, men det ble ikke fremmet noen egen sak om det som hadde skjedd.^[67] I 1824 ble Bodøsaken tatt opp på Stortinget av Arnoldus Schytte, representant for Nordland.^[65] Det ble bestemt at stortingsarkivar Poul Holst skulle skrive en utredning om saken til neste Storting ble samlet i 1827.^[65]

På bakgrunn av Holsts utredning ble Bodøsaken i 1827 først behandlet av Protokollkomiteen. Den anså saken som så alvorlig at den burde behandles av et samlet Storting (dvs. lagting og odelsting).^[68] Protokollkomiteen anførte også at saken ga anledning til å vurdere om Norge burde ha «sine egne diplomatiske agenter ved fremmede hoffer».^[68] Stortinget vedtok så i 1827 en innstilling, hvor både de to norske statsrådene Collett og Fasting og den svensk-norske utenriksministeren Lars von Engeström ble kritisert, og det var bare såvidt Collett og Fasting unngikk at det ble reist tiltale for riksrett.^[65][69]

Etter David Steads dokumentasjon av svindel, kom saken igjen flere ganger opp i Stortinget,^[65][70] og den ble omtalt som «den største sag Storthinget har behandlet».^[71] En stortingsmann som i særlig grad engasjerte seg i Bodøsaken, var Ludvig Mariboe. Han utga blant annet en bok på engelsk, som han i 1838 tok med til London og presenterte for medlemmer av det britiske parlamentet, for å forsøke å få saken gjenopptatt.^[72] Siste gang Bodøsaken ble tatt opp i Stortinget, var i 1839, da regjeringen ble oppfordret til å følge opp saken, uten at det førte til noe.^[72]

For den nyetablerte byen Bodø var utgangen på Bodøsaken svært negativ. Det spredde seg misnøye, og de dårlige konjunkturer var også tunge for den unge byen.^[73] En tilreisende i 1827 uttrykte sin skepsis til stedet slik:

Bodø som by ennå ikke er og neppe vil bli til uten på papiret, og meg vil det i det minste ikke falle forunderlig om stedet innen føye tid skulle bli alldeles øde

Fra Axel Coldevin 1966, s. 142^[73]

Stedet «ble ikke øde», men så sent som i 1845 hadde «byen» Bodø fremdeles ikke mer enn 258 innbyggere.^[74]

Utfallet av Bodøsaken ble i Norge opplevd som mer ydmykende og graverende enn selv gjeldsoppgjøret etter oppløsningen av unionen med Danmark.^[75] Den svensk-norske utenriksministeren Lars von Engeström, «Karl Johans lydige tjener»,^[76] hadde i Bodøsaken dels spilt på lag med britene^[77][78] og dels gitt etter for hva nordmennene anså som politisk innblanding i en ren kriminalsak.^[77][78]

En anden gang, da jeg var hos ham og denne sag atter kom paa bane, erkjendte han (NB. under 4 øine), at man havde begaaet mistag fra svensk side, og at dette skulde tjene dem til advarsel mod at lade anliggender komme under diplomatisk behandling, som henhørte under domstolenes afgjørelse. Jeg svarede hertil, at det var mig særdeles kjært at erfare denne hans anskuelse, men at jeg for resten ikke kunde indse, hvorfor Norge skulde affordres en efter vore forholde meget betydelig sum, fordi det svenske kabinet havde begaaet en feil.

Den norske statssekretær Poul Christian Holst i fortrolig samtale med den svenske grev Gustaf af Wetterstedt.^[79]

En kritisk stemme overfor den norske misnøye med svenskenes behandling av Bodøsaken var professor Yngvar Nielsen. Han utga mot slutten av 1800-tallet både en samling med aktstykker og en bok om saken og dens ettervirkninger. Vedrørende Protokollkomiteens uttalelse i 1827 om at Norge hadde vært bedre stilt med egen sendemann i London, var Nielsen avvisende og skrev at: «Overfor Norge alene vilde Denovan kun havt endnu friere spil, end han nu havde.»^[80]

Blant de mange norske som var kritiske til den svenske håndtering av Bodøsaken, var forfatteren Arne Garborg. I 1890-årene var det sterk strid om union i Norge, og Garborg utga i 1894 pamfletten Norges Selvstændighedskamp fra 1814 til nu : en Oversigt og skrev der følgende: «Af Bodøsagen har vi lært, hvad et ansvarsløst Udenrigsstyre kan koste os i rene Penge.».^[81]

En annen som kjente godt til Bodøsaken, var Knut Hamsun. Som ung gutt leste han om den, og den ble en av de viktigste grunnene til hans livslange hat mot England,^[82][83] noe som også kan ha bidratt til Hamsuns støtte til Tyskland under andre verdenskrig.^[84]

Enda sterkere enn oppgjørssaken avdekket Bodø-saken Norges utenrikspolitiske umyndighetstilstand. I 1820- og 30-årene ble den et gjennomgangstema på stortingene, som forgjeves forsøkte å få den britiske regjering med på ny saksbehandling. Mer enn noen annen sak bidro den til å bevisstgjøre en nasjonal opinion, som krevde medinnflytelse over utenrikspolitikken.

Norsk utenrikspolitikks historie: Selvstendighet og union, s. 254

For nordmenn flest viste Bodøsaken at landet i utenrikspolitiske saker var umyndig, det var Sverige som bestemte, og det var ikke alltid til fordel for Norge.^[70] Bodøsaken bidro klarere enn noen annen sak til å bevisstgjøre den norske opinionen rundt kravet om medinnflytelse over utenrikspolitikken.^[70] Norske motstandere av unionen med Sverige brukte Bodøsaken for å vise at en utenrikstjeneste styrt fra Stockholm ikke var tilstrekkelig for Norge,^[85] og den var et «agitasjonsnummer av rang» frem til unionsoppløsningen i 1905.^[65]

• Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt, Selvstendighet og union: Fra middelalderen til 1905, Universitetsforlaget 1995, ISBN 82-00-22393-0 (Ebok fra bokhylla.no)
• Axel Coldevin, Bodø by 1816-1966, utgitt av Bodø kommune, 1966 (Ebok fra bokhylla.no)
• Robert Ferguson, Gåten Knut Hamsun, Dreyer forlag, 1987 ISBN 8209104705 (Ebok fra bokhylla.no)
• Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy, Bodø-saken: British Diplomatic Correspondence relating to the Bodø Affair, Oslo 1926 (Ebok fra bokhylla.no)
• Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten, Norsk økonomi i det 19. århundre, Fagbokforlaget, Bergen, 2000, ISBN 82-7674-352-8
• Poul Christian Holst, Efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid, side 121-131, Christiania, 1876 (Ebok fra bokhylla.no)
• Alf Kiil, Før Bodø ble by : Hundholmens historie og forspillet til Bodøsaken, Bodø 1989, ISBN 8299178800 (Ebok fra bokhylla.no)
• Yngvar Nielsen, Bodösagen, fremstillet paa grundlag af officielle og private aktstykker, Kristiania 1897 (Ebok fra bokhylla.no)
• Francis Sejersted, Den vanskelige frihet : 1814-1851, Cappelen Oslo 1978 ISBN 8202034418 (Ebok fra bokhylla.no)
• Sverre Steen, Det frie Norge, bind 3, Cappelen, Oslo 1954 (Ebok fra bokhylla.no)

• (no) «Bodøsaken» i Store norske leksikon
• «Bodøsaken», fra Nordisk familjebok
• «Bodø-saken», radioprogram i NRK 6. mai 1992