virkelighetslitteratur

Noen viktige eksempler på nyere norsk virkelighetslitteratur er

• Min kamp (2009–2011) av Karl Ove Knausgård
• Arv og miljø (2016)av Vigdis Hjorth
• Fri vilje (2017) av Helga Hjorth (et motsvar til søsterens roman Arv og miljø)
• Jeg lever et liv som ligner deres (2018) av Jan Grue
• Mannen som elsket Yngve (2003) og Kompani Orheim (2005) av Tore Renberg

Noen eksempler fra samtidig engelsk litteratur er

• trilogien Outline av Rachel Cusk (som inneholder Outline [2014], Transit [2016], and Kudos [2018])
• How Should a Person Be? (2010/2012) av Sheila Heti
• 10:04 (2014) av Ben Lerner
• Summertime (2009) av J.M. Coetzee

Begrepet brukes særlig om litteratur som handler om virkelige hendelser og virkelige personer fra forfatterens eget liv. Denne typen virkelighetslitteratur skrives ofte på en realistisk måte, men begrepet brukes også om mer eksperimentelle verk.

Ordet autofiksjon, som brukes om den samme typen tekster, brukes ofte for å fremheve at en tekst blander fiksjon og virkelighet, og at grensene mellom den fiksjonelle og den virkelige verden blir uklar på en måte som utfordrer leseren til å reflektere over det. Men begrepet brukes også om tekst som ikke er særlig eksperimentell. Dette begrepet har, særlig siden 2010, blitt brukt om visuell kunst og film i tillegg til litteratur.

Det er en viss uenighet om virkelighetslitteratur kan kalles en sjanger eller om det heller er snakk om en strategi eller en stil som kan finnes i flere sjangere. Man kan for eksempel finne elementer fra virkelighetslitteraturi sjangeren roman, særlig i kunstnerroman og nøkkelroman, i biografi, og enda mer i selvbiografi.

Begrepet virkelighetslitteratur finnes bare i norsk. Det oppsto i de første årene av 2000-tallet.

Internasjonalt og innen litteraturfaget bruker man oftest autofiksjon. I Frankrike ble dette ordet popularisert av forfatter og kritiker Serge Doubrovsky på 1970-tallet. Han brukte ordet på baksiden av boka Fils (1977). Noen viktige forfattere er Catherine Millet, Christine Angot, Camille Laurens, Chatherine Cusset og Chloé Delaume. Begrepet ble også brukt på omtrent den samme tiden av enkelte kilder i USA.

Disse begrepene er ganske nye, men litteratur som blander fiksjon og virkelighet har en lang historie. Mange eldre tekster viser lignende trekk. I mange perioder i litteraturhistorien har forfattere skrevet om seg selv og sin omgangskrets på en mer eller mindre gjenkjennelig måte. Et kjent eksempel er Marcel Prousts kunstnerroman På sporet av den tapte tid (1914), men det er mulig å gå tilbake mye lengre. Noen nevner for eksempel den syriske forfatteren Lukian av Samosatas kortroman A True Story fra den andre århundret e.Kr.

Noe kritikere mener likevel at disse nye begrepene primært bør brukes om litteratur knyttet til aktuelle debatter, særlig når det gjelder mediebruk og en kultur av selvfremstilling og selvoppfinnelse. Autofiksjon og virkelighetslitteratur kan sies å være knyttet til en tid preget av sosiale medier, reality-TV og kjendiskultur.

Det finnes ikke noe etisk rammeverk for skjønnlitteratur, slik man for eksempel har for journalistikken (presseetikk). Personvern spiller normalt ikke noen stor rolle, fordi skjønnlitteraturen nettopp skal være diktning.

Men det foregår mye diskusjon om etiske spørsmål knyttet til virkelighetslitteraturen. Denne debatten finnes blant kritikerne, i media og i forskningen, men det er også vanlig at virkelighetslitteraturen tematiserer dette selv.

Et viktig spørsmål er hvor langt man bør gå i å fremstille personer man kjenner privat. Det hender at personer som er portrettert i skjønnlitterære bøker kommer med sin egen versjon i offentligheten, som etter Vigdis Hiorths utgivelse Arv og miljø, hvor søsteren skrev en motbok.

Et annet spørsmål er om det er etisk riktig å fortelle det som er sant, eventuelt hvor mye av det man burde fortelle, og hvordan man kan fortelle det på en etisk måte. Slike spørsmål er en viktig del av forlagene og forfatternes refleksjoner før en bokutgivelse.

Et tredje spørsmål er om det er etisk akseptabelt, og kanskje i noen tilfeller nødvendig, å forandre ting i en form av fiksjonalisering. Det kan være nødvendig å fiksjonalisere for å beskytte virkelige personer. Men det kan også være nødvendig av estetiske og litterære grunner. Eksempel: I Kathrine Nedrejords roman Forbryter og straff reflekterer forfatteren om hvordan hun tilpasser og vrir på virkeligheten for å få fortalt det hun vil formidle. Historien blir fortalt på en måte som ikke kan overføres til en rettssal.

Slike etiske refleksjoner om forfatterens og bokens forhold til det virkelige og ærlige og deres fiksjonalisering er blitt sentrale tema i virkelighetslitteraturen. Eksempler fra to sentrale forfattere av virkelighetslitteratur viser dette:

Karl Ove Knausgård reflekterer i bind 6 av Min Kamp om hvordan han skriver om familien, blant annet sin kones psykiske sykdom: «… konsekvensene av det går ikke ut over bare meg, men også andre. Samtidig er det sant. For å skrive det, må man være fri, og for å være fri, må man være hensynsløs». Her blir den etiske refleksjonen over litteraturens krav og konsekvenser en del av verket.

Den amerikanske forfatteren Philip Roth er kjent for å skrive romaner som ligger tett opp til hans eget liv. I romanen Patrimony reflekterer han over hva man burde og må fortelle som det er, eller som man husker det, og hva man burde eller må forandre. I en sentral scene får blant annet faren sønnen til å love å ikke fortelle om en flau hendelse. Men dette er jo noe forfatteren Philip Roth forteller hele verden i boken.

Virkelighetslitteraturen tematiserer også forholdet mellom det som har skjedd og det man husker. Den viser ofte at virkeligheten er ikke noe som kan objektivt defineres og som alle opplever på samme måte. Noen ganger er dette et eksplisitt tema. Eksempel: Ben Lerners 10:04 presenterer flere ‘virkeligheter’ ved siden av hverandre, noen av dem kreert mellom fortellingene og noe en del av jeg-personens opplevelse. Boken fremhever at forskjellen mellom disse to versjoner av virkeligheten ikke alltid er tydelige.

I andre tekster er ikke temaet så eksplisitt, men man kan se fortellingen som et forsøk i å komme nærmere en opplevelse av virkeligheten. Et eksempel er Knausgårds stil, som gir leseren alle mulige detaljer om det han spiser, hvordan han skreller poteter, det han kjøper, hva han tenker mens han går opp trappen, og så videre. Detaljnivået kan gi leseren følelsen av noe virkelig, men må selvfølgelig være diktet opp. Det er etter hvert umulig å huske alle slike detaljer fra en tilfeldig dag mange år tidligere. Og kanskje er hensikten å minne leseren om at det vi tror vi husker, alltid i noen grad er noe vi bruker vår forestillingsevne til.

Virkelighetslitteratur og autofiksjon har blitt beskrevet som selvopptatt og har blitt kritisert for å være narsissistisk. Men denslags litteratur behandler ofte ganske viktige politiske og etiske debatter, om relasjoner og om politiske spørsmål og hendelser. En del virkelighetslitteratur har dessuten som funksjon å attestere hendelser og trauma, både individuell og kollektiv. I denne sammenheng kan man si at det er en etisk posisjon å fortelle ting og å uttale sine meninger med eksplisitt basis i det personlige, noe som vanligvis også betyr å gjøre klart hvor begrenset en persons eget perspektiv er.

Hvor viktig den slags posisjonering er, blir veldig synlig i postkoloniale sammenhenger, der det har viktige politiske implikasjoner hvem det er som forteller hvilken historie og hvem sin historie. Eksempel: De hvite sørafrikanske forfatterne J.M. Coetzee og Antjie Krog gjør denne tematikken til en viktig del av sine verk. Country of My Skull (1998) handler om Krogs opplevelser når hun jobbet som journalist i den sørafrikanske «Truth and Reconciliation Commission» etter apartheid; i Elizabeth Costello (2003) og i Diary of a Bad Year (2007), bruker Coetzee ulike alter egoer for å uttale meninger uten å gjøre dem autoritative.

• autofiksjon
• skjønnlitteratur
• selvbiografi
• nøkkelroman