transformasjon (jus)

Aktiv transformasjon er en metode som særlig brukes for konvensjoner som tar sikte på å stille opp uniforme regler på privatrettslige områder. For å oppnå størst mulig sikkerhet for rettsenhet i de ulike land, har man da valgt å gjengi konvensjonens materielle bestemmelser i norsk lov, men selvsagt i norsk oversettelse. Typiske eksempler er vekselloven av 1932 og sjekkloven av 1932, som inkorporerer veksel- og sjekkkonvensjonene vedtatt i Genève i 1931.

Veksel- og sjekklovene er nærmest ord for ord oversettelser av de aktuelle konvensjonene, men i mange tilfeller kan det være aktuelt med omskrivninger som ikke nøyaktig følger konvensjonsteksten, men som likevel har til hensikt å oppfylle forpliktelsene.

Det er særlig i de tilfeller hvor det er viktig med størst mulig grad av rettslikhet i de enkelte land at man tyr til ordrett gjengivelse av konvensjonstekstene, men helt sikker på rettslikhet kan man ikke være i disse tilfellene, da det kan skje feil og nyanseforskjeller i oversettelsene.

Aktiv transformasjon kan skje i form av en helt ny lov (eller flere), eller ved endringer i en eller flere eksisterende lover. Består den bare i å oppheve noen lovbestemmelser som er til hinder for at konvensjonen er dekket av norsk lov, blir skillet mellom aktiv og passiv transformasjon temmelig utvisket.

Ved passiv transformasjon eller konstatering av rettsharmoni, fastslås det i sammenheng med en ratifikasjon at norsk rett tilfredsstiller konvensjonens krav og at det derfor ikke er nødvendig med endring av norsk lov for å komme i samsvar med konvensjonen. Da faller det lett for Norge å slutte seg til konvensjonen. Men når gjennomføringen ikke får noe lovmessig uttrykk, er det en fare for å glemme at loven nå har fått en internasjonal forankring som den må forstås og anvendes på bakgrunn av, og at lovgiverne ikke står så fritt som før til å endre den.

En annen variant av passiv transformasjon er at man opphever den eller de enkeltstående bestemmelser som er i strid med konvensjonens krav, og deretter ratifiserer. Dette var tilfelle da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettskonvensjon. Konvensjonens artikkel 9 har en bestemmelse om religionsfrihet og på den tiden hadde Grunnloven § 2 fremdeles en bestemmelse om at «Jesuiter maa ikke taales». Ved ratifikasjonen tok derfor Norge forbehold på dette punktet, men da Grunnloven § 2 ble endret kort tid senere, kunne forbeholdet trekkes tilbake.

Konstatering av rettsharmoni er mest hensiktsmessig der folkerettens krav til lovgivningen består i at denne ikke har bestemmelser med et bestemt innhold. Man kan da nøye seg med å konstatere at slike bestemmelser ikke finnes og deretter ratifisere. Men også der hvor traktaten stiller mer aktive krav til det interne rettssystemet, kan metoden være aktuell.

• folkerett
• dualisme – jus
• ratifikasjon
• presumsjonsprinsippet

• Morten Ruud og Geir Ulfstein, «Innføring i folkerett», 4 utgave 2011, ISBN 9788215018409
• Inge Lorange Backer, «Om gjennomføring av barnekonvensjonen i norsk rett», Bonus pater familias – Festskrift til Peter Lødrup s. 69-88 – (FEST-2002-pl-69), Gyldendal Akademisk

• Lovdata: Grunnloven
• Lovdata: menneskerettsloven
• Lovdata: vekselloven
• Lovdata: sjekkloven