retterbot

Retterbot var i gammel norsk rett særlover gitt av kongen, særlig slike som gjorde endringer i gjeldende rett.

I eldre tid forutsatte lovendringer samtykke av folket på lagtingene. Da Magnus Lagabøtes landslov (1274) og bylov (1276) ble innført, gav loven kongen og hans etterkommere fullmakt til å ordne det slik at folket i landet hadde gagn av det om de fant at noe i loven trengte å bøtes på. Dette må forstås med den begrensning at dersom kongen ville legge nye byrder på folk, måtte han ha samtykke fra dem det gjaldt, det vil si fra lagtingene eller fra hirdmøtene.

Retterbøter fra tiden etter Magnus Lagabøte ble også kalt konungs skipan (kongelig forordning). I begynnelsen kan den betegnelsen se ut til å ha blitt brukt mest om kongelig lovgivning på nye rettsområder. Retterbot forekommer ofte inntil 1319, deretter sjeldnere, og forsvinner fra Christian 4.s tid fra lovspråket.