platina

Platina er det mest brukte av platinametallene. I finfordelt form blir det brukt som katalysator i en rekke viktige industrielle hydrogenerings- og dehydrogeneringsreaksjoner, ved fremstilling av høyoktanbensin, ved gass- og eksosrensing (fjerning av NO _x), oksidasjon av SO₂ til SO₃ med mer.

Høyrent platina i trådform blir brukt som motstandstermometre. Videre benyttes en platina-rhodiumlegering i form av finmaskede nett som katalysator ved oksidasjon av ammoniakk til nitrogenoksid for fremstilling av salpetersyre (se Haber-Bosch-metoden) og også ved mange andre kjemiske synteser.

Platina-rhodiumlegeringer med 10 prosent eller 13 prosent rhodium blir brukt i termoelementer. Slike legeringer brukes også som motstandstråd i elektriske ovner for høye temperaturer. I legering, for det meste med iridium, blir platina brukt i smykker, laboratorieartikler (for eksempel skåler og digler), elektroder, elektriske kontakter og mer. I legering med palladium blir det brukt til tanntekniske formål. Cisplatin brukes i behandling av kreft.

Platina er et sjeldent grunnstoff og utgjør bare 0,001 ppm av jordskorpen.

Platina forekommer i naturen i legering med de øvrige platinametallene og i mineraler som cooperitt og sperrylitt. I de store nikkelforekomstene i Ontario i Canada er sperrylitt en viktig kilde til fremstilling av platina.

Platina i metallisk form finnes, i likhet med gull, som metallkorn i elvesand og andre sedimenter. De viktigste forekomstene er i Russland, Sør-Afrika, Canada og Colombia.

Platina danner lett legeringer med jern og er påvist i meteorer. Det er derfor også antatt at den jernrike jordkjernen inneholder større mengder platina enn jordskorpen.

Platina var kjent av urfolkene i Sør-Amerika (Ecuador) før Columbus' tid, og de laget små smykkegjenstander av metallet i legering med gull og sølv. Den første europeiske beskrivelsen av metallet ble gitt av spanjolen Antonio de Ulloa (1716–1795), som deltok i en fransk vitenskapelig ekspedisjon i Sør-Amerika i 1735. I sin beretning fra 1748 omtaler Ulloa et ubearbeidbart metall kalt platina som var vanskelig å skille fra gull.

Ordet platina er spansk diminutiv av plata, 'sølv', og henspiller sannsynligvis på at det ble betraktet som mindreverdig sølv.

De første vitenskapelige undersøkelsene ble utført av Charles Wood, som i 1741 brakte de første prøvene av metallet til England. Senere undersøkelser viste at råplatina også inneholdt de øvrige platinametallene. Rent platina ble først fremstilt i England av William Hyde Wollaston i 1803.

Platina blir fremstilt i forbindelse med fremstilling av nikkel og kobber. I Norge fremstilles platina som et biprodukt ved Falconbridge Nikkelverk A/S i Kristiansand.

Konsentrater av anodeslam dannet ved fremstilling av nikkel blir behandlet med kongevann, og da går platina i løsning sammen med palladium og gull. Platina felles så i form av diammoniumheksakloroplatinat(IV), (NH₄)₂[PtCl₆]. Ved gløding spaltes forbindelsen, og man får et svampaktig platinametall. Det svampaktige metallet blir smeltet til kompakt metall ved blant annet induksjonssmelting.

I periodesystemet er platina det tredje grunnstoffet i gruppe ti, etter nikkel og palladium.

Platina angripes ikke av svovelsyre, saltsyre, salpetersyre eller flussyre, men løser seg i kongevann under dannelse av klorokomplekser, \(\ce{PtCl6^{2-}}\).

Platina kan ta opp betydelige mengder hydrogen, men mindre enn palladium. De viktigste oksidasjonstrinnene er +II og +IV, men forbindelser er kjent med oksidasjonstrinn fra 0 til +VI (se platinaforbindelser).

• platinaforbindelser
• edelmetaller
• platinametaller
• grunnstoff
• periodesystemet