satanisme

Før LaVey brukte Satan som en positiv kilde til identitet, hadde Satan-skikkelsen vært gjennom en lengre prosess med «avkristning» gjennom poesi, revolusjonær ideologi og esoterisk filosofi. Den viktigste enkeltkilden i denne prosessen var John Miltons Paradise Lost. Milton var selv kristen puritaner og presenterte Satan som en selvbedragersk opprører. Et drøyt århundre senere ble opprørsskildringene tolket mer positivt av revolusjonære filosofer og poeter som William Godwin, Percy Bysshe Shelley, George Gordon Byron og William Blake. I Miltons Satan så de revolusjonære kvaliteter som stolthet, vilje til å forme sin egen skjebne og uvilje til å bøye seg for selv en diktatorisk overmakt.

Disse elementene ble videreført i moderne satanisme. Her har man også overtatt den kristne demonologiens assosiering av Satan med seksuell og annen kroppslig synd, men med positivt fortegn.

Før midten av 1900-tallet hadde også andre nytolket Satan. De mest innflytelsesrike av disse religiøse nyskapningene var innenfor teosofi og antroposofi. Mindre kjente bevegelser er for eksempel Maria de Naglowskas Den gyldne pil og Eugen Grosches Fraternitas Saturni.

Den eneste religiøse lederen fra denne perioden som har hatt noe videre innflytelse på ideer og praksis i satanisme, er likevel Aleister Crowley. Det er først og fremst hans psykologiske ideer om magi som er blitt videreutviklet. I enkelte grupper er alle aspektene av hans religiøse system av interesse, men det inkluderer også diskusjon om hvordan og hvorfor han tok feil.

Reaktiv satanisme er først og fremst i opposisjon til samfunnet og kulturen rundt og bruker Satan som motstandsmarkør. Satan forstås oftest «teistisk» og enten som, eller som analogt med, den kristne djevelen. Identiteten som leves ut, er preget av en selvforståelse der man står på «det ondes» side, og antisosiale handlinger kan være en viktig bestanddel.

Vanligvis tilhører denne formen for satanisme en ungdomsfase. De få som fortsetter å oppfatte seg som satanister, beveger seg normalt videre til en av de to neste kategoriene.

Rasjonalistisk satanisme er ateistisk, skeptisk, materialistisk og epikureisk. Satan forstås som et symbol på opprør, individualisme, kjødelighet og styrking av egen livskraft. Satanisme forstås som en materialistisk filosofi for de få, og målene inkluderer livsnytelse, produktiv nonkonformisme, å følge rasjonelle egeninteresser og skape seg et vitalt liv.

Rasjonalistisk satanisme henter ideer fra romantikken. Den har både rituelle, symbolske og mytologiske elementer fra en esoterisk arv, men den esoteriske arven tolkes primært psykologisk. De foretrukne autoritetene til kunnskap er filosofi, vitenskap og egen erfaring.

Esoterisk satanisme er sterkest orientert mot selvutvikling. Denne typen vektlegger den vestlige esoteriske arven sterkere enn de andre. Man henter også gjerne inspirasjon fra religioner utenfor Vesten. Satan er her bare ett av flere mytologiske uttrykk for de kreftene man er interessert i.

Satan (eller Set eller Lucifer) tolkes ofte som uttrykk for krefter som er både innenfor og utenfor mennesket. Den ligger dermed mellom en bokstavelig, teistisk og symbolsk («ateistisk») forståelse. Satan skal ikke dyrkes; det er mer et prinsipp som skal forstås og brukes som forbilde i egen utvikling.