Klassisisme er de stilretningene som gjennom tidene har søkt inspirasjon i arkitekturen i antikkens Hellas og Roma (klassisk arkitektur) og søkt å holde seg til denne. Den ytrer seg i arkitekturen ved en streng, symmetrisk fasadeutforming samt ved bruken av søyler, pilastrer og dekorative elementer som var vanlige i antikken.
En viktig formidler av klassisismens arkitekturidealer var italieneren Andrea Palladio. Hans stil levde videre i Frankrike, England og Nederland på 1600-tallet. Denne første fasen var preget av greske forbilder, og dens fremste kjennetegn var matematisk estetikk, sparsom plastisk behandling, logisk løsning og monumental ro.
I arkitekturen inngår også begrepet barokk klassisisme, slik den ble utformet for eksempel av Carlo Fontana, Jules Hardouin-Mansart og Sir Christopher Wren. Den egentlige klassisismen i arkitektur defineres vanligvis som den stilen som oppsto med inspirasjon fra Pompeii (utgravet fra 1748) og som i Frankrike fikk navnet louis-seize. Blant flere klassisisme-arkitekter kan nevnes Robert Adam, Giambattista Piranesi og Karl Friedrich Schinkel, samt Vincenzo Scamozzi som nevnes som bevegelsens intellektuelle far.
En spesiell variant er den revolusjonære klassisisme som oppsto på slutten av 1700-tallet i fransk arkitektur. Denne varianten avkledd bygninger all dekor tilsvarende tidens enkle klesmote (Directoire-tiden). Arkitekturen var preget av elementære geometriske former som kvadratet og sirkelen. Former avledet av disse var ment å avspeile universets og geometriens evighet og urokkelighet. Stilen ble særlig brukt til mausoléer, arsenaler og andre anlegg. Ofte var prosjektene svært store, og ble større og større etterhvert som det ble stadig mere klart at de ikke skulle eller kunne bygges. Ledende representanter for revolusjonær klassisismen er Étienne-Louis Boullée og Claude-Nicolas Ledoux.
En annen variant kalles empire, oppkalt etter Napoleon, som kronet seg til keiser i 1804.
1700- og 1800-tallets klassisisme i arkitekturen bygde først og fremst på antikkens bygningskunst, og fikk etter hvert sterke tilknytningspunkter til rasjonalismen som åndsretning. I Norge var denne perioden blant våre rikeste innenfor arkitekturen, slik som under empiren i første halvdel av 1800-tallet i Hans Ditlev Franciscus Linstows slottsbygning i Oslo (1825–1848), Christian H. Groschs universitetsbygninger (1840–1853) og i den anonyme lystgårdarkitektur.
En ny oppblomstring fant sted i Norden etter første verdenskrig i form av nyklassisisme.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.