elektronaffinitet

Elektronaffinitet er et uttrykk innen kjemi som beskriver tilbøyeligheten et grunnstoff har til å ta opp elektroner og danne negative ioner. Elektronaffiniteten defineres som energien som frigjøres når et fullstendig upåvirket atom for et gitt grunnstoff tar opp et elektron og danner et negativt ion.

Størst elektronaffinitet har de grunnstoffene som står umiddelbart foran en edelgass i grunnstoffenes periodesystem, det vil si grunnstoffene fluor, klor, brom og jod, også kalt halogener. For disse frigjøres energi når atomene tar opp elektroner og danner enverdige negative ioner. Det skyldes at atomene oppfyller oktettregelen og dermed oppnår en energetisk gunstig edelgasskonfigurasjon. Klor har størst elektronaffinitet, deretter kommer fluor, brom og jod.

Også ved dannelsen av enverdig negative ioner av hydrogen, oksygen og svovel frigjøres det energi. Dannelsen av toverdig negative oksygen- og svovelioner krever derimot energi.