grønt

Selv om de fleste av oss har en klar forestilling om grønt, viser det seg at systematiseringen av grønt påvirkes av ens praktiske og teoretiske erfaringer med fargene. Det er en velkjent erfaring at det er mulig å frembringe en meget fullstendig palett av grønne farger gjennom blanding av pigmentfarger, i første rekke gult og blått. I fargefotografi og -litografi er det vanlig å frembringe grønt ved hjelp av gule og blå, transparente fargesjikt (subtraktiv blanding). Grønt kan derfor med en viss rett oppfattes som en blandingsfarge (sekundærfarge), og denne oppfatningen har i tidens løp frembragt en rekke forskjellige fargesystemer beregnet for kunstnere.

Når man arbeider med virkningen av farget lys (for eksempel på TV eller annen skjerm, eller i teknisk fargemåling) er forholdet omvendt, idet mettede grønne belysningsfarger ikke kan frembringes gjennom blanding av andre belysningsfarger. Da ligger det nært å oppfatte grønt som en primærfarge.

Også i sansefysiologi og -psykologi er problemet om grønt er å anse som primær- eller sekundærfarge blitt bedømt forskjellig.

Språkhistorisk er ordet grønt knyttet til spiring og vekst (ting som gror). I tidlig gresk poesi står khloron blant annet for visse saftfylte livstilstander. Først etter hvert ble det samme ordet en abstrakt betegnelse for grønt utseende. Dette ordet går igjen i ord som klor (en gulgrønn gass) og klorofyll.

Enkelte språklige vendinger peker mot denne opprinnelsen: «Å sove på sitt grønne øre» er uttrykk for en vegetativ livstilstand; å være «grønn» betyr å være umoden.

Som bladgrønt er grønne fargetoner meget utbredt i planteriket, hvor de er betinget av plantenes klorofyll. Som fargestoff i kunst og håndverk har grønn jord, som er en okerfarge, vært i bruk siden antikken. Den finnes både i gulgrønne og blågrønne nyanser.

Malakittgrønn, som er knust malakitt (et giftig kobberkarbonat), har vært anvendt i tempera- og freskomaleri siden antikken, men er blitt fortrengt av kromoksidgrønn (fremstilt i 1838). Koboltgrønn (fremstilt i 1780), er en giftig og ikke særlig lysekte forbindelse av sink og kobolt som er gått av bruk.

Renessansens malere oppdaget at det er mulig å skape et plastisk inntrykk av levende hud (inkarnat) gjennom et samspill av komplementære nyanser av grønt og rødt. Inndelingen av fargene i varme og kalde, som er av nyere dato, har sin rot i denne og tilsvarende fargeteknikker.

I fargepsykologien er det vanlig å oppfatte grønt som en farge som gir hvile for øyet, mellom utadvendt gult og innadvendt blått. Maleren Vasilij Kandinskij, som har beskjeftiget seg inngående med fargenes psykologiske aspekter, fremhever også den grønne fargens hvilende karakter. Han karakteriserer grønt som uttrykk for «mett borgerlighet».

Vendingen «sett deg på min grønne side» (det vil si hjertesiden, altså venstre side) kan være uttrykk for ønsket om et fredelig møte. Men grønt kan også være uttrykk for ubehersket lidenskap, som når man er «grønn av misunnelse». Eventyrenes drager har gjerne grønn hud eller et giftig, gulgrønt blikk.

Goethe oppfattet grønt som uttrykk for «sanseglede» som formidler mellom «skapende fornuft» (gult) og «reflekterende forstand» (blått).

I kristen liturgi symboliserer grønn farge vekst og liv, og den brukes i perioder der det ikke er anledninger som krever andre farger. I islam regnes grønt som profetens farge.

Av mer moderne karakter er koblingen mellom grønt og klarsignal (grønt lys, grønn sone); og ikke minst mellom grønnfarge og miljøbevissthet, for eksempel når det er snakk om grønne partier.

• farge
• syn