gagaku

Gagaku er en orkestertradisjon i Japan, med slag-, blåse- og strengeinstrumenter av koreansk og kinesisk opprinnelse.

Musikkformen, som også omfatter sang, ble introdusert fra Kina og Korea på 700-tallet og er blitt dyrket ved det keiserlige hoff og ved enkelte større templer. Repertoaret omfatter eldre komposisjoner i en form nærmest uendret siden innførelsen. Gagaku blir ofte ledsaget av dans med langsomme bevegelser. Danserne er iført fargerike kostymer og uttrykksfulle masker.

Instrumentene som brukes i gagaku er:

• sho (munnorgel med 17 bambusrør)
• hichiriki (kort oboinstrument)
• fue (fløyte)
• biwa (firestrenget luttinstrument)
• sō (harpe)
• koto (en 13-strenget siter med bevegelige stoler som spilles med tre plektrer)
• kakko (liten tromme)
• taiko (stor tromme)
• shoko (liten gong)
• san-no-tsuzumi (timeglass-tromme)

Gagaku er bundet av strenge regler uten rom for improvisering. Musikernes plassering og drakter er nøye foreskrevet og bygger på konfutsianske ideer. Musikerne på venstre side blir ledet av slagene på trommen kakko, de på høyre av den større trommen taiko. Opprinnelig var gagaku bestemt for banketter, men kom til å bli brukt ved alle keiserlige seremonier og rituelle danser. I dag er den tilgjengelig for det vanlige publikum.