Forløpere til bombekastere er kjent fra rundt år 1250. Mauriske styrker brukte kruttvåpen til å kaste steiner over fiendens festningsmurer. Våpenet kunne minne om en trebøtte med jernbeslag, der krutt og steiner ble lagt oppi. Andre tidlige våpen var konstruert av smidde jernstenger som ble bundet stammen med jernbeslag, omtrent som en tønne. Disse konstruksjonene var svake og kunne briste ved avfyringen. Bronse var kostbart, men styrken i et våpen støpt i ett stykke gjorde at dette etter hvert ble foretrukket.
Bombekasteren eller morteren ble utbredt fordi man innså nytten av å skyte med høy kulebane. Prosjektilet kunne kastes over festningsmurer, og våpenet – og betjeningen – kunne stå i skjul og dekning. Under beleiringen av Konstantinopel i 1453 brukte ottomanske styrker grove bombekastere som kunne veie 4–5 tonn og skyte prosjektiler på over 100 kilo. Rørlengden var rundt én meter.
Frem til 1500-tallet ble 45° ansett som å være den optimale utgangsvinkelen eller elevasjonen. Dette er nær den vinkelen som gir størst rekkevidde, og bombekastere ble gjerne støpt med en fast fotplate i denne vinkelen. Eventuelle justeringer av utgangsvinkelen måtte da gjøres med kiler under fotplata.
På slutten av 1400-tallet dukket det opp bombekastere med mindre kaliber montert på en lavett med hjul eller på en vogn. Lette bombekastere hadde eventuelt et solid understell i tre med løftehåndtak så de kunne løftes ned på bakken. Skuddvidden – rundt 200 meter – kunne reguleres ved å justere elevasjonen og mengden krutt i drivladningen. Samtidig var tunge bombekastere fortsatt i bruk, og under beleiringen av Rhodos i 1480 brukte forsvarerne – Johanitterridderne – tre bombekastere med kaliber rundt 40 centimeter mot tyrkernes stillinger. Tyrkerne på sin side var utstyrt med tre kanoner av liknende kaliber.
På 1500-tallet kom overgangen til eksplosive prosjektiler, hule jernkuler fylt med krutt og utstyrt med en lunte. Lunta kunne plasseres oppover i røret og tennes før avfyring, eller den kunne være vendt nedover og tennes av drivladningen. Særlig det siste kunne føre til at prosjektilet – bomben – gikk av for tidlig, og i verste fall ødela våpenet og drepte betjeningen. Etter hvert innså man at lunta tok fyr nær sagt uansett.
På samme tid kom bombekastere i bruk om bord på skip. De fantes om bord på større krigsskip som kraveller, men fikk også utbredelse på artilleriprammer. Prammene var særlig godt egnet til å bombardere festninger, fordi de kunne manøvrere seg så nær at de kom under kulebanen fra festningens kanoner.
Etter hvert kom mindre og mer mobile bombekastere i bruk. Nederlandske Coehoorns bombekaster fra 1673 veide rundt 100 kilo og ble mye brukt som beleiringsskyts. Rundt 1750 var kaliberet i større grad standardisert, med 4,25, 5,5, 8, 10 og 13 tommer som utbredte kaliber. Parallelt var grove kalibre fortsatt i bruk ved beleiringer. Med bedre metallurgisk teknologi fikk man på 1800-tallet bombekastere med kaliber opptil 36 tommer (tre fot, cirka 91 centimeter).
Moderne bombekastere med lette rør ble tatt i bruk under den russisk-japanske krig i 1904–1905. Europeiske observatører la merke til at våpentypen var effektiv, og et antall modeller ble konstruert. Blant disse var den tyske minenwerfer (minekaster) og den britiske Stokes mortar, og begge ble utgangspunkt for flere kopier.
Bombekastere fikk stor utbredelse under andre verdenskrig, som et viktig støttevåpen for infanteriet. Nye ammunisjonstyper omfattet blant annet lys- og røykgranater.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.