Mellom-Amerikas historie

Inntil den spanske erobringen var høylandet i Guatemala og El Salvador samt lavlandet i Yucatán og Honduras tett befolket av mayaene, som hadde en høyt utviklet kultur sammenlignet med befolkningene i resten av Mellom-Amerika. Mayaene hadde siden 1500 fvt. et utviklet jordbruk i hovedsak basert på mais (maya).

Kristoffer Columbus ankom Honduras og Costa Rica på sin fjerde reise i 1502. Erobringen av Mellom-Amerika tok til i 1513 etter at Vasco Núñes de Balboa hadde oppdaget snarveien til Stillehavet i Panama og med Hernán Cortés' erobringstokt i Mexico fra 1519.

Frem til 1540 var høylandet fra Guatemala til Costa Rica lagt under den spanske kronen, og indianere, spesielt fra Nicaragua og Costa Rica, ble sendt til Peru som slaver i gruvedriften. I 1548 opprettet den spanske kronen sin «audiencia» med sete i Guatemala som fra 1570 regjerte kolonien.

Urbefolkningen, som ble betydelig redusert i antall, ble etter føydal modell tvunget til å betale skatter og levere gratis arbeidskraft. Urbefolkningen ble også utsatt for den påtrengende katolske kirken. Bare jungelområdene i det nordøstlige Nicaragua og det østlige Honduras ble spart for den spanske erobringen. I Costa Rica var urbefolkningen så beskjeden at det var mangel på arbeidskraft. Dette har vært en medvirkende årsak til at det her ikke har utviklet seg storgods i samme grad som ellers i kolonien.

På 1600-tallet fikk spanierne konkurranse av britene i området. Pirater og frihandelsfolk under britisk flagg hadde underlagt seg flere øyer i Karibia, hvor de innførte kommersielle plantasjer og gradvis inntok deler av Mellom-Amerika som spanierne ikke kontrollerte. Rivaliseringen mellom Spania og Storbritannia førte til krig i årene 1739–1748. Krigen svekket de økonomiske aktiviteter betraktelig. Men Mellom-Amerika utgjorde aldri noe viktig område for Spania økonomisk sett. Storbritannia beholdt sitt fotfeste i det østlige Nicaragua (La Mosquitia) og Belize, hvor de hentet mahogni.

Spanias militære nederlag i Europa og tapet av uavhengighet i 1808 innledet sammenbruddet for landet som kolonimakt. Uavhengighetskravet i koloniene ble umulig å holde tilbake, og 15. september 1821 ble Mellom-Amerika selvstendig i union med Mexico.

Unionen med Mexico var kortvarig. I 1823 proklamerte de fem mellomamerikanske provinsene seg for føderal republikk. Republikkens første president var den liberale salvadoraneren Manuel José Arce. I Guatemala var fremfor alt den konservative landadelen i opposisjon til de andre provinsene. Føderasjonen fungerte ikke tilfredsstillende økonomisk, og i årene 1825–1829 ble det utkjempet borgerkrig mellom de liberale og konservative. De liberale vant, og deres hærleder, honduraneren Francisco Morazán, ble valgt til president i 1830. De mange uoverensstemmelsene førte i 1838 til at Nicaragua, senere også Costa Rica og Honduras, forlot unionen. Morazán ble henrettet i Costa Rica i 1842 etter sitt siste forsøk på å gjenforene Mellom-Amerika.

I Guatemala ledet Rafael Carrera et hardt diktatur fra 1840 til sin død i 1865, og i hans regjeringstid ble kaffedyrking dominerende. Costa Rica hadde begynt å eksportere kaffe allerede i 1830-årene. I El Salvador begynte kaffedyrkingen i 1846. Honduras satset på gruvedrift, mens Nicaragua holdt seg til tradisjonell storgodsdrift. Costa Ricas vellykkede kaffeeksport til Storbritannia og britenes aktiviteter på den karibiske siden av Mellom-Amerika skapte misnøye i USA. Monroe-doktrinen fra 1823 forbeholdt markedene i Latin-Amerika for USA, og etter 1848 begynte den amerikanske ekspansjonstrangen å prege Mellom-Amerika. Utsiktene for en kanal mellom Karibia og Stillehavet spilte en betydelig rolle.

I 1850 inngikk USA og Storbritannia en avtale (Clayton-Bulwer-traktaten) som innebar at ingen av de to landene kunne kolonisere områder i Mellom-Amerika. Dette førte til at britene trakk seg ut og bare beholdt Belize. I Nicaragua befant de konservative og liberale seg i konstant konflikt, og i 1855 kom den unge plantasjeeieren William Walker fra USA med sin private hær for å slutte seg til de liberale. Et år senere hadde denne eventyreren utropt seg til president av Nicaragua og ble anerkjent av Washington. De mellomamerikanske regjeringene allierte seg mot Walker og hans forsøk på å tilrive seg mer makt. Krigen mot Walker varte i ett år og står som en avgjørende milepæl for Mellom-Amerikas uavhengighet. Men Walkers nederlag var også innledningen til USAs dominans i Mellom-Amerika.

Utviklingen i Mellom-Amerika fra 1870-årene ble kjennetegnet av stor satsing på eksportprodukter og en sterk reduksjon av kirken som maktfaktor. Kirkegodsene og urbefolkningens felleseiendom (ejidos) ble privatisert. Europeiske immigranter kjøpte opp jord og satset på kaffedyrking. Dette førte til en proletarisering av urfolk, særlig i Guatemala og El Salvador.

I Honduras ble det fremdeles satset på sølvgruvene, mens den liberale diktatoren i Nicaragua, José Santos Zelaya, med makt prøvde å integrere den østlige halvdelen av landet som hadde vært britenes innflytelsesområde. Zelaya kom også i konflikt med USA i forbindelse med planene om å bygge en kanal langs grensen mot Costa Rica som skulle forene Karibia med Stillehavet. Etter at kanalen ble en realitet i Panama, intervenerte USA militært i 1909 for å avsette Zelaya, blant annet for å forhindre at europeiske interesser fikk adgang til å bygge en konkurrerende kanal i Nicaragua.

I Costa Rica førte de liberale reformene under Tomás Guardia Gutiérrez (1870–1882) til oppsiktsvekkende sosiale fremskritt. Bakgrunnen for de liberale reformene i Mellom-Amerika var ønsket om økte utenlandske investeringer, noe som skulle sette sitt tydelige preg på økonomi og politikk i århundret som fulgte.

Amerikaneren Minor Cooper Keith fullførte byggingen av jernbanen i Costa Rica mellom hovedstaden San José og havnebyen Limón i 1878. Han satte deretter i gang med banandyrking langs jernbanelinjen, og på kort tid utviklet dette seg til en lukrativ forretning. I 1899 opprettet Keith United Fruit Company, og sammen med Standard Fruit Company ble bananproduksjonen i Mellom-Amerika og Karibia monopolisert. Bananplantasjer ble etablert i hele området og det ble hentet arbeidskraft av afrikansk herkomst til Karibia, spesielt Jamaica. Bananselskapene hadde betydelig politisk innflytelse, særlig i Honduras som på kort tid utviklet seg til Mellom-Amerikas «bananrepublikk».

USA okkuperte Nicaragua militært i tidsrommet 1912–1933 og sørget for å holde konservative regjeringer ved makten. Dette førte til at den første radikale geriljabevegelse i Mellom-Amerika oppstod under ledelse av Augusto César Sandino, som i 1927 insisterte på å kjempe inntil okkupasjonstroppene hadde forlatt Nicaragua. I 1920-årene ble flere fagforeninger dannet, spesielt blant bananarbeidere. Kommunistpartiene i disse landene så også dagens lys.

I forbindelse med depresjonen ved inngangen til 1930-årene kom misnøyen blant den fattigste delen av befolkningen klarere til uttrykk. Som svar på dette oppstod et ekstremt undertrykkende statsapparat over hele Mellom-Amerika under ledelse av Jorge Ubico i Guatemala (1931–1944), Maximiliano Hernández Martínez i El Salvador (1931–1944), Tiburcio Carías Andino i Honduras (1933–1948) og Somoza-dynastiet i Nicaragua (1936–1979). I Costa Rica ble etter en lang periode med valgfusk og politisk utilfredshet avløst av kuppet til José Figueres Ferrer i 1948. Han avskaffet hæren og gjennomførte sosialdemokratiske reformer som gjorde landet til et demokratisk unntak i Mellom-Amerika.

USAs politikk overfor Mellom-Amerika har også i etterkrigstiden vært preget av direkte militære innblandinger. I 1954 intervenerte USA i Guatemala for å avsette den radikale regjeringen til Jacobo Árbenz Guzmán. Etter den kubanske revolusjonen i 1959 etablerte president John F. Kennedy Fremskrittsalliansen i 1961, som innebar økonomisk støtte for å motarbeide revolusjonære tendenser i Latin-Amerika. USA stod heretter også for en betydelig profesjonalisering av militærapparatet i Mellom-Amerika. Likevel oppstod det i løpet av 1960- og 1970-årene revolusjonære bevegelser i Guatemala, El Salvador og Nicaragua. Fagforeninger og studentbevegelser ble radikalisert, og maktapparatet hardnet i forsøket på å forsvare status quo.

I forsøket på å forbedre den økonomiske situasjonen i området ble Det mellomamerikanske fellesmarkedet (CACM) opprettet i 1960; her fikk Guatemala og El Salvador rollen som de viktigste industrilandene. Frihandel mellom landene skulle lette det økonomiske samarbeidet, og landene mottok betydelig økonomisk støtte fra USA. Honduras hadde lite utbytte av ordningen, og bønder fra det overbefolkede El Salvador koloniserte jord i Honduras. Dette førte i 1969 til den såkalte «fotballkrigen» mellom de to landene, som siden har hatt et dårlig forhold.

For å motstå aktivitetene til geriljagrupper som opererte over landegrensene, ble Det mellomamerikanske forsvarsrådet (CONDECA) opprettet i 1963 mellom Guatemala, Honduras og Nicaragua. El Salvador sluttet seg til i 1965. CONDECA innebar utvidet militært samarbeid med USA. Etter at geriljabevegelser hadde gjort seg sterkt gjeldende i Guatemala i midten av 1960-årene inntil det ble slått hardt tilbake fra regjeringen til Carlos Arana Osorio, var det fra begynnelsen av 1970-årene El Salvador og Nicaragua som ble åsted for geriljaopprør. I El Salvador fikk dette sitt uttrykk i form av klassekamp, mens en bred opposisjon ledet av Den sandinistiske fronten for nasjonal frigjøring (FSLN) var rettet mot Nicaraguas enehersker, Anastasio Somoza Debayle. FSLNs seier i 1979 inspirerte geriljaen både i El Salvador og Guatemala. Ved et kupp samme år forsøkte moderate offiserer i El Salvador forgjeves å skape politiske reformer, og gerilja-aktivitetene økte i styrke. I Guatemala nådde borgerkrigen sitt mest intense nivå i 1980–1981.

Med valget av Ronald Reagan som USAs president i 1980 ble den amerikanske politikken overfor Mellom-Amerika betydelig aktivisert. Sandinistrevolusjonen i Nicaragua førte til betydelig militær støtte til Nicaraguas naboland, og Honduras utviklet seg nærmest til en amerikansk militærbase. I april 1981 trakk USA tilbake all støtte til gjenoppbyggingsarbeidet i Nicaragua som Jimmy Carter-administrasjonen hadde innvilget. I stedet ble det fra USAs side satset på å beseire revolusjonen i Nicaragua militært gjennom betydelig støtte til contras. Gjeldskrisen som gjorde seg spesielt gjeldende fra begynnelsen av 1980-årene, gjorde Honduras, El Salvador og Costa Rica avhengige av amerikansk hjelp. Dermed ble disse landene sterkt allierte med USA i forsøket på å velte den nicaraguanske regjeringen og motarbeide geriljaen i El Salvador.

Faren for direkte amerikansk militærintervensjon var overhengende, og med Vietnamkrigen friskt i minne manifesterte motstanden mot en slik mulighet seg både i USA og Europa. I Latin-Amerika tok Mexico, Colombia, Venezuela og Panama initiativet til å opprette Contadora-gruppen i 1983 for å megle i konfliktene. Sandinistene styrket sin stilling da de vant valget i Nicaragua i 1984. USA foretrakk derimot å intensivere sin støtte til contras og innførte handelsboikott av Nicaragua i 1985.

I Guatemala førte valget i 1985 til at landets første sivile president på 19 år, Marco Vinicio Cerezo, ble valgt. Cerezo var blant initiativtagerne til å utarbeide en felles fredsplan mellom de demokratisk valgte presidentene i de fem mellomamerikanske landene i 1986. Denne prosessen ble belønnet med Nobels fredspris i 1987 til Costa Ricas president Óscar Arias Sánchez, samtidig som prominente politikere og militære i USA ble innviklet i Iran-Contras-skandalen.

Kommunismens sammenbrudd i Europa førte til en nedtrapping av den kalde krigen også i Mellom-Amerika.

USA gikk til militær invasjon av Panama julen 1989. 27 000 amerikanske soldater gjennomførte en klappjakt på general Manuel Antonio Noriega, som ble arrestert og utlevert til USA. Invasjonen førte til store ødeleggelser og lite sympati med amerikanerne.

I Nicaragua overlot sandinistpartiet FSLN regjeringsmakten til opposisjonen etter valget i februar 1990. I El Salvador hadde den nye presidenten fra høyrepartiet ARENA, Alfredo Cristiani, overraskende lagt betydelig vekt på å oppnå en fredsavtale med geriljaen FMLN (Farabundo Martí National Liberation Front) for nasjonal frigjøring, mens Oslo-avtalen i mars 1990 la grunnlaget for fredsforhandlinger også i Guatemala. I Nicaragua førte demilitariseringen til at hæren ble redusert fra om lag 100 000 til 15 000 soldater på to år, men den militære situasjonen i landet forble ustabil i mange år fremover. I El Salvador, hvor både hæren og FMLN forstod at ingen av dem ville vinne en militær seier, ble omsider en fredsavtale undertegnet i januar 1992. Gjenintegrering av de stridende fra begge sider og gjenoppbygging av landene ble en stor utfordring for både Nicaragua og El Salvador. I begge landene etablerte de tidligere revolusjonære militærorganisasjonene FSLN og FMLN seg som betydningsfulle politiske partier i opposisjon.

Fredsprosessen i Guatemala strakte seg over flere år, men det var også den mest langvarige og kompliserte krigen i Mellom-Amerika og en stor tragedie for mayabefolkningen. Verdens oppmerksomhet ble rettet mot Guatemala da mayakvinnen Rigoberta Menchú Tum fikk Nobels fredspris i 1992, året som markerte at det var 500 år siden den spanske koloniseringen av Latin-Amerika tok til. Først i desember 1996, etter 36 års væpnet konflikt, med over 200 000 drepte eller «forsvunne», ble fredsavtalen i Guatemala undertegnet.

Om Mellom-Amerika hadde lagt epoken med militærdiktaturer og geriljavirksomhet bak seg – og rettslige og økonomiske oppgjør etter denne epoken etter hvert kom i gang – var landene fortsatt preget av en politisk polarisering. Demokratiseringsprosessen viste seg heller ikke tilstrekkelig til å få bukt med kriminaliteten, arbeidsledigheten, fattigdomskløften og andre store problemer ved overgangen til det nye århundret. Jevnt over gav pengene som lovlige og ulovlige USA-emigranter sendte hjem et viktigere tilskudd til landenes økonomi enn prosjektene med ny næringsutvikling.

Honduras var blant de første landene som mottok økonomisk bistand fra USA, mot forpliktelser om en mer markedsliberalistisk innretning på økonomien. I 2003 undertegnet El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua en sentralamerikansk frihandelsavtale – CAFTA – med USA. I 2004 var Nicaragua blant de land som fikk innvilget 80 prosent gjeldslette fra Verdensbanken, samt slettet sin gamle milliardgjeld til Russland.

Men lyspunktene i den økonomiske utviklingen i Mellom-Amerika kom på et tidspunkt da en gammel fiende slo til med fornyet styrke – naturkatastrofene. Hyppigere og kraftigere tropiske stormer førte til enorme materielle ødeleggelser, og dødstall som i visse tilfeller kunne frembringe minner om en mørk fortid.

• Nord-Amerika
• Mellom-Amerika