Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]

Steinhode
Steinhode fra Olmec-kulturen.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Mexico, aztekerne

Aztekerne hadde makten i landet da de første spanske kolonister, under ledelse av Hernán Cortés, kom til Mexico 1519–21. Bildet viser Quauhtemoc, den siste aztekhersker, som Cortés’ fange. Kopi av en tegning fra Tlaxcalus likklede, 1500-tallet. Museo de América, Madrid.

Av /KF-arkiv ※.
Mexico (Historie) (henrettelse)

Den meksikanske revolusjonen under ledelse av Emiliano Zapata og Pancho Villa er blitt stående som en av de mest betydningsfulle begivenhetene i Latin-Amerikas historie. – Over: En av borgerkrigens mange henrettelser.

Av /NTB Scanpix ※.
Mexico (Historie) (Zapata)

Emiliano Zapata, meksikansk revolusjonær og geriljaleder, deltok i Francisco Morelos kupp mot Porfirio Díaz i 1911. Under slagordet «Jord og frihet» organiserte han en omfattende motstandsbevegelse og gjennomførte jordreformer i de områdene han etter hvert kontrollerte, inntil han i 1919 ble lokket i bakhold og skutt.

Av /NTB Scanpix ※.
Foto av dukkesalg

I provinsen Chiapas gjorde fattige indianere opprør nyttårsdag 1994, under ledelse av bl.a. den såkalte general Marcos. Bildet viser små indianske barn som selger dukker som ser ut som zapatistene, et navn som opprørerne tok etter frigjøringshelten Emiliano Zapata.

Av /KF-arkiv ※.

De eldste jordbrukssamfunnene i Latin-Amerika har eksistert i Mexico siden 7000 fvt. Fra 1000 fvt. fremhevet olmec-kulturen seg med en høyt utviklet arkitektur i sentrale deler av landet. Andre siviliserte kulturer var mayaYucatánhalvøya (100-1500 evt.), zapotek (300–900) og mixtek (1000–1500) i Oaxaca, totonac (600–900), toltek (900–1200) og aztek (1300–1521).

Kulturene i Mexico vitner om et høyt sivilisasjonsnivå, både innen vitenskaper og sosial struktur, før de første europeerne kom til landet.

Koloniperioden (1519–1821)

Befolkningen utgjorde om lag 15 millioner da det spanske felttoget under ledelse av Hernán Cortés banet seg vei til aztekherskeren Moteczoma og hans maktsenter i Tenochtitlán, den nåværende hovedstaden Mexico by, i 1519.

Spanierne klarte på kort tid å tilrive seg makten over aztekriket med voldelige fremgangsmåter, misjonsvirksomhet og et føydalt system som tvang befolkningen til å tjenestegjøre for spanierne. Et stort antall døde som følge av epidemiske sykdommer som spanierne brakte med seg. Mexico fungerte som base for videre erobringer både mot nord og sør. Rike forekomster av gull og sølv sørget for en omfattende gruveaktivitet i de nordlige områdene hvor den lokale befolkningen tjente som slaver. Kirken og den etablerte adelen hadde snart fullstendig kontroll over jordbruket i form av storgods (haciendas).

Mexico fungerte også som bindeledd i handelen mellom stillehavsbesittelsen Filippinene og moderlandet. Mot slutten av 1700-tallet var store deler av nåværende USA del av den spanske kolonien.

Uavhengighet

Presten Miguel Hidalgo y Costilla blir regnet som grunnleggeren av opprøret mot den spanske kronen og som leder av den første meksikanske revolusjonen, 1810–11. Spanias problemer i Europa svekket landet som kolonimakt, og Mexico og Mellom-Amerika erklærte seg for selvstendige i én union. Militæroffiseren Agustín de Itúrbide erklærte seg som keiser av Mexico i 1822, men ble avsatt allerede året etter. Unionen med Mellom-Amerika ble oppløst samme år, og i 1824 vedtok Mexico en grunnlov som gav landet status som en føderal republikk.

Den autoritære generalen Antonio López de Santa Anna dominerte i mer enn tretti år. Han var president fem ganger, men hadde også den reelle makten i de mellomliggende periodene. Mexico hadde allerede før sin selvstendighet overlatt Louisiana og Florida til henholdsvis Frankrike og USA. I 1835 avviklet López de Santa Anna det føderale systemet, og året etter krevde Texas uavhengighet. Texas ble annektert av USA i 1845, og krigen mellom Mexico og USA (1846–47) endte med at Mexico måtte avstå New Mexico, Colorado, Arizona, Utah og California til USA for en kompensasjon på 15 millioner dollar.

Dermed ble Mexicos territorium halvert, selv om bare om lag én prosent av befolkningen hadde tilhold i de avståtte områdene.

Reformer

Zapotekeren Benito Juárez ledet fra 1855 en liberal reformbevegelse som reaksjon mot politisk udugelighet og privilegiene til den katolske kirken. Borgerkrigen mellom de liberale og konservative (1858–60) endte med seier for de liberale, og Juárez ble president.

På grunn av det økonomiske kaoset i landet suspenderte Juárez alle betalinger av Mexicos utenlandsgjeld. De viktigste kreditorene – Spania, Frankrike og Storbritannia – reagerte med å sende tropper til landet i 1862. De franske troppene tok seg langt inn i landet, men led et sviende nederlag ved Puebla. Året etter var de imidlertid tilbake med forsterkninger og okkuperte Mexico by. Franskmennene installerte habsburgstyre i Mexico ved å utnevne erkehertug Maximilian av Østerrike til keiser. Da de franske troppene ble trukket ut i 1867 ble Maximilian henrettet, og Juárez ble på ny president til sin død i 1872.

USA var i denne perioden opptatt av sin egen borgerkrig og grep ikke inn i konflikten. Politisk stabilitet ble oppnådd under den autoritære generalen Porfirio Díaz som styrte landet, for det meste som president, i 35 år (1877–1911). Utenlandsk kapital ble ønsket velkommen, noe som fremfor alt førte til anleggelse av jernbane og etablering av nye gruver. Oljeleting ble satt i gang, plantasjedrift og industri økte i omfang og bankvesenet ble effektivisert. Det var de mektige i Mexico som høstet fordelene av denne politikken, mens det store flertallet opplevde økt fattigdom som dagarbeidere og jordløse bønder.

Revolusjonen

I 1910 førte utålmodigheten med Díaz' styre til opprør som på kort tid utløste en blodig borgerkrig. Den meksikanske revolusjonen under ledelse av Emiliano Zapata og Pancho Villa har blitt stående som en av de mest betydningsfulle begivenhetene i Latin-Amerikas historie. Frem til 1916 var Mexico uten organisert styring og fullstendig preget av krigen mellom det etablerte samfunnet og fattige bønder som krevde eiendomsrett.

Den nye grunnloven av 1917 er fremdeles grunnpilaren i meksikansk politikk. Med denne ble en omfattende jordreform satt i verk og landets naturressurser ble nasjonalisert. Arbeiderlover, sosiallovgivning og statlig plikt til å gi undervisning ble vedtatt. Kirken mistet mye av sin maktposisjon. Det Nasjonale Revolusjonspartiet ble stiftet i 1929 og forandret i 1946 navn til Det institusjonaliserte revolusjonspartiet (Partido Revolucionario Institucional, PRI). Partiet dominerte lenge Mexicos politikk.

Stabilitet

Den revolusjonære forfatningen fikk sitt utslag i praktiske reformer under president Lázaro Cárdenas (1934–40). Godsene ble delt i små enheter og overlatt til småbøndene, selv om jorden likevel offisielt tilhørte staten. Jernbaner og oljeforekomster ble nasjonalisert, og både industriarbeidere og landarbeidere organiserte seg i stor skala i løpet av 1930-årene.

Stabiliteten i meksikansk politikk som revolusjonspartiet sto for utviklet en politisk elite som etter hvert fjernet seg langt fra PRIs valgretorikk – likhet og arven fra urbefolkningen bundet til jordbruket. Isteden har regjeringene satset mer på industrien og bysamfunnene, til fordel for middelklassen. De rike oljeforekomstene er blitt Mexicos viktigste inntektskilde. I 1950- og 1960-årene ble det riktignok investert store summer i jordbruksutvikling, uten at det forhindret den økende urbaniseringen.

Mer enn halvparten av Mexicos befolkning bor i byene, og hovedstaden Mexico by er i dag blant verdens største byer målt i befolkning. På landsbygda dominerer fremdeles fattigdommen. Forskjellen mellom rike og fattige i Mexico er blant de mest ekstreme i verden, og den regjerende eliten blir stadig beskyldt for korrupsjon.

Økonomisk krise

I forhold til andre latinamerikanske land har Mexico et meget beskjedent militærapparat, men hæren og politiet har ofte vært i aksjon for å slå tilbake jordokkupanter og studentopptøyer. Med sine oljerikdommer har Mexico satset på en uavhengig utenrikspolitisk kurs, særlig fra begynnelsen av 1970-årene. Spesielt gjelder dette forholdet til USA. Under president José López Portillo (1976–82) ble det gitt støtte til revolusjonen i Nicaragua, og Mexico var det eneste landet i Latin-Amerika, foruten Cuba og Nicaragua, som anerkjente geriljaen i El Salvador.

Den lovende oljeøkonomien under López Portillos presidentperiode førte til storslagne investeringer basert på internasjonale lån. Da både oljeprisene og produksjonen sank tidlig i 1980-årene, var Mexico i ferd med å akkumulere en meget høy utenlandsgjeld. Finanskrisen i 1982 førte til at Mexico nasjonaliserte bankene, og en ukontrollert inflasjon tok til. President Miguel de la Madrid (1982–88) stod overfor harde krav fra kreditorene for å innfri den enorme utenlandsgjelden som i hans regjeringsperiode beløp seg til over 100 milliarder dollar. Mexico fikk støtte fra USA i forhandlingene med Det internasjonale valutafond, ettersom naboen i nord var interessert i å bremse både innvandringen og narkotikasmuglingen. Det kraftige jordskjelvet som rammet hovedstaden i 1985 gjorde ikke den økonomiske situasjonen bedre.

Til tross for utstrakt valgfusk, begynte PRI-dominansen å svekkes på 1980-tallet. Carlos Salinas de Gortaris valgseier i 1988 gav PRI den knappeste marginen så langt. Den fremste utfordreren, Cuauhtémoc Cárdenas fra Det demokratiske revolusjonspartiet (Partido de la Revolución Democrática, PRD), ble av en samlet opposisjon betraktet som offer for valgfusk. Salinas gikk offensivt i gang med økonomiske reformer og modernisering, med hensikt å skape bedre betingelser for private investeringer. Ambisjonen var å føre Mexico inn i de rike og industrialiserte lands rekker.

Med gode resultater fremstod Salinas som en visjonær president som hadde funnet mirakelkuren for landets bedervede økonomi. Det ble innført nytt valutasystem, inflasjonen ble brakt under kontroll, tungrodde statlige bedrifter ble privatisert og en mengde arbeidsplasser ble skapt med opprettelsen av frihandelssoner. I 1993 undertegnet Mexico, sammen med USA og Canada, den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA.

Zapatistopprør

Ved inngangen til 1994 ble den sørligste og fattigste delstaten Chiapas åsted for et overraskende opprør blant lokal urbefolkning som kalte seg Zapatistas nasjonale frigjøringshær, EZLN (oppkalt etter Emiliano Zapata). Maskerte medlemmer av EZLN holdt offentlige bygninger i Chiapas okkupert og truet med væpnet kamp om ikke myndighetene anerkjente urbefolkningens rettigheter og iverksatte en sosialpolitikk til fordel for fattige urfolksbønder.

I perioden 1994–97 ble det avholdt flere forhandlingsrunder, og regjeringen måtte innrømme kulturelle, sosiale og økonomiske rettigheter til urbefolkningen i Mexico. Men etter at regjeringen i 1995 la ned veto mot en fredsavtale den selv hadde forhandlet frem med zapatistene, San Andrés-avtalen, hardnet frontene til igjen. Sammenstøt mellom soldater og tilhengere av zapatistene har funnet sted med jevne mellomrom, men zapatistene selv har holdt en lav militær profil.

Attentater og skandaler

Under opprøret i Chiapas begynte valgkampen, og Salinas hadde utsett Luis Donaldo Colosio Murrieta som sin etterfølger til presidentvervet. Colosio ble imidlertid myrdet mens han drev valgkamp. Etterforskningen av mordet avdekket lite, men mistanke oppstod om at det foregikk en dramatisk indre kamp i PRI. Colosios' kampanjeleder, Ernesto Zedillo Ponce de Léon, ble utpekt til ny kandidat, en ukjent og lite karismatisk representant for modernisering av PRI.

Presidentvalget i august 1994 blir betraktet som et av de redeligste i Mexicos historie, og Zedillo beseiret Cárdenas fra PRD med knappe 50 prosent av stemmene. Bare en måned etter valget ble Mexico rystet av nok et politisk mord, denne gangen på PRIs generalsekretær, José Francisco Ruíz Massieu, som var en av Zedillos viktigste medarbeidere. Skandaler og en alvorlig krise mellom den eldre konservative garden ("dinosaurene") og den moderne fløyen i PRI ble en belastning for Salinas' siste måneder som president.

Den indre krisen i PRI tiltok da ekspresident Salinas' bror, Raúl Salinas de Gortari, ble arrestert i februar 1995 som medskyldig i mordet på Ruíz Massieu. Det ble i tillegg avdekket at Rául Salinas hadde private bankkonti i Sveits og Storbritannia på om lag 100 millioner dollar. I en mye omtalt rettssak ble Raul Salinas i 1999 dømt til 50 års fengsel for medvirkning til drapet på PRIs generalsekretær. Det kom under rettssaken frem at familien til ekspresident Salinas både hadde politiske og personlige motiver for drapet.

Korrupsjon har ikke vært uvanlig i meksikansk politikk, men det ble åpenbart at den i Salinas' regjering var svært omfattende, med politiske mord og høyst sannsynlig kokainsmugling. Salinas reiste i eksil etter å ha overlatt presidentvervet til Zedillo; påtalemyndighetene foretrekker øyensynlig at han forblir i eksil for å unngå en pinlig rettssak. USA har også kritisert Mexico for å være lite samarbeidsvillig i arbeidet med å knekke organisert kokainhandel, som har forgreninger langt inn i den etablerte politiske eliten. Hvitvasking av ulovlige inntekter fra kokainsalg har sannsynligvis bidratt til å dempe den økonomiske krisen i landet.

Ny økonomisk krise

To menn klatrer over muren som skiller Mexico fra Arizona, USA,i 2009.

Like før jul 1994 besluttet Zedillos regjering å la pesoens verdi flyte i forhold til dollar. Resultatet ble en devaluering på 60 prosent i løpet av to uker. Som NAFTA-partner besluttet USA å intervenere i den meksikanske økonomien, og en krisepakke bestående av 50 milliarder dollar ble tilbudt av USA og IMF i forsøk på å stabilisere Mexicos økonomi og hindre kapitalflukt. Betingelsen var at Mexico innførte en kriseplan med drastisk reduksjon i offentlige utgifter.

Den dramatiske krisen i Mexicos økonomi hadde dyptgående følger, også for andre latinamerikanske land. I løpet av 1995 ble det gjort iherdige forsøk på å hindre økonomisk stagnasjon, ytterligere inflasjon og sosial uro. Med drastiske tiltak klarte regjeringen å redusere virkningene av krisen og skape ny vekst i økonomien.

I løpet av 1996 oppstod tre nye geriljagrupper i delstatene Guerrero og Tabasco. Mens andre latinamerikanske land på nivå med Mexico maktet å avvikle sine autoritære politiske systemer og fikk fart på den økonomiske utvikling, gikk Mexico på noen få år i motsatt retning med økonomisk tilbakegang og tendens til politisk vold og organisert kriminalitet. Zedillos regjering maktet til en viss grad å oppnå en økonomisk stabilitet, og kriselånet ble tilbakebetalt til USA tidlig i 1997, før fristen. På denne måten ønsket Mexico å overbevise USA om at landet er en seriøs partner i NAFTA-samarbeidet.

Kongressvalget i 1997 var en seier for opposisjonen og nok et markant tilbakeslag for det tidligere så dominerende PRI. Kandidaten fra det venstreorienterte PRD vant guvernørvalget i Mexico by. Opposisjonen vant også flertall i Representantenes hus. Presidentvalget sommeren 2000 bekreftet vendepunkt i landets historie. Vicente Fox Quesada fra det konservative PAN-partiet (Partido Acción Nacional) vant valget med 42,5 prosent av stemmene foran PRIs kandidat, Francisco Labastida, som fikk 36 prosent. PRIs 71 sammenhengende år ved makten var dermed over. Den tidligere Coca-Cola-direktøren Fox, som med maktbase i den unge og velutdannede middelklassen i de store byene, vant på løfter om kamp mot korrupsjonen og maktmisbruk, omlegging av den økonomiske politikken og økt indre selvstyre for urbefolkningen.

Reformtempoet viste seg imidlertid å bli lavere enn forventet. Regjeringen Fox måtte søke kompromisser i nasjonalforsamlingen, hvor PAN ikke hadde flertall. En annen årsak lå etter manges mening i den politiske handlekraften generelt, og at motkreftene i samfunnet var sterke. Den økonomiske veksten var god ut over i det nye århundret, med karakteren «konsolidert» og notering som verdens 9. største økonomi i 2004. Mange fikk det bedre – men fattigdomskløften økte.

Etter fem år med Fox levde fortsatt rundt 60 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. Brudd på menneskerettighetene utgjorde også et vedvarende problem. Oppgjøret med fortidens «skitne krig» mot revolusjonære bevegelser kom i gang, men rettsprosessene tok tid. Narkotikabaronene møtte en hardere linje, men nye drapsbølger sådde tvil om effektiviteten i tiltakene. Ved mellomvalg til parlamentet og ved lokalvalg fra 2003 og fremover måtte president Fox' PAN-parti notere synkende oppslutning, mens PRI fikk ny vind i seilene. Det samme gjorde det venstreorienterte PRD med sin sterke frontskikkelse og presidentkandidat Andrés Manuel López Obrador.

Presidentvalget i 2006

Ved presidentvalget i 2006 fikk PAN fornyet sitt mandat, men bare 0,57 prosent av stemmene skilte Vicente Fox' etterfølger, Felipe Calderon, fra PRD-utfordreren Obrador; PRI-kandidaten Roberto Madrazo fra den gamle makteliten lyktes ikke i å profittere på misnøyen med PAN.

Valgresultatet utløste massedemonstrasjoner med påstander om fusk og krav om ny opptelling, mens Obrador innsatte seg selv som president for en "skyggeregjering". Den konstitusjonelle presidentinnsettelsen måtte flyttes fra nasjonalforsamlingen til presidentpalasset av sikkerhetsmessige årsaker. En av de største demonstrasjonene i landets historie fant sted forut for valget, etter et fremstøt for å stanse Obradors kandidatur med bakgrunn i et bagatellmessig regelbrudd. Om marginen var knapp, gikk Mexico uansett motstrøms i den venstrebølgen som endret politisk farge på flere land i Latin-Amerika. Valget forsterket dessuten bildet av et politisk polarisert Mexico.

Calderons program innebar et økt innslag av privatisering og deregulering, i tråd med anbefalingene fra IMF. Den alt i alt positive utviklingen i økonomien fortsatte, blant annet med femdoblet eksport på ti år og en økende andel av befolkningen som gikk fra fattigdom til lavere middelklasse. Lav produktivitet, skjev fordeling og korrupsjon var fortsatt blant de største problemene. De første massedemonstrasjonene mot Calderon knyttet seg til den såkalte Tortillakrisen i 2006, der maisprisen ble tredoblet. Mais er hovedingrediens både i nasjonalretten tortilla og i USAs storslåtte planer for å erstatte bensin og diesel med bioetanol; krisen utløste en serie prisøkninger også på andre matvarer. Regjeringens egen, omstridte energipolitiske reformpakke i 2008, forårsaket av et fall i oljeproduksjonen, åpnet blant annet for delprivatisering av det statlige oljeselskapet Pemex.

En ny, kraftig offensiv mot narkotikakartellene, der en hærstyrke på rundt 25 000 mann forsterket politiet, resulterte umiddelbart i et fall i den illegale eksporten til USA og et hopp i presidentens popularitet. Dette tross tiltagende internasjonal kritikk for bruken av tortur og brudd på rettsprinsipper i narkokrigen, som krevde mer enn 12 000 liv de første tre årene av Calderons regjeringstid.

Valget til ny nasjonalforsamling juli 2009 gjorde PRI til den største partigruppen, med tilsvarende redusert handlingsrom for presidenten og hans PAN-parti. Utslagsgivende ved valget var finanskrisen, som slo umiddelbart sterkere inn i Mexico enn de fleste andre latinamerikanske land grunnet den store samhandelen med USA. Hundretusener mistet jobbene første halvår i 2009, og anslag for økonomien viste en negativ vekst (deflasjon) på over 6 prosent. Krisen ble forsterket av svineinfluensaen, en pandemi med en lammende effekt på samfunnslivet.

Utenrikspolitikk

Under president George W. Bush oppgraderte USA sitt forhold til Mexico og det øvrige Latin-Amerika. President Fox stilte seg bak USA i terrorkampen, men gikk imot Irak-krigen, noe som vakte mishag i Washington.

Det mest aktuelle bilaterale spørsmålet er grensen mellom de to landene, der over en million meksikanere arresteres hvert år. Flere hundre tusen lykkes i å ta seg gjennom, i håp om en bedre fremtid. I 2006 iverksatte USA planene om å bygge en 1125 kilometer lang mur langs grensen i Arizona, New Mexico, California og Texas -- til latinamerikanske lands fordømmelse. Muren ble ferdigstilt i 2010, med en prislapp på 2,4 milliarder USD. Utviklingen synes å gå i forlengelse og forsterkning av muren, samt investering i avansert grenseteknologi. For USA har andelen latinamerikanske flyktninger sunket markant.

Pengene som de om lag 14 millioner eksilmexikanerne sender hjem utgjør Mexicos nest viktigste inntektskilde etter oljen. Mexico har vært vertskapsland for FN og WTO – og søker i likhet med andre store latinamerikanske nasjoner å spille en mer aktiv rolle internasjonalt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg