Kåre Gulbrand Kristiansen var en norsk politiker fra Kristelig Folkeparti.
Han begynte i 1941 i NSB, hvor han var jernbanedirektør fra 1968, driftsdirektør fra 1970 og spesialrådgiver i 1989–1990.
Kristiansen var statssekretær i Sosialdepartementet i 1965–1968. Han var medlem av Nesodden kommunestyre og formannskap i 1951–1967, formann i Kristelig Folkepartis Ungdom i 1953–1954, viseformann i Kristelig Folkeparti i 1961–1975, og partiformann i periodene 1975–1977 og 1979–1983.
Han var fast møtende vararepresentant på Stortinget i 1969–1971, stortingsrepresentant for Oslo i 1973–1977 og 1981–1989, formann i sosialkomiteen i 1973–1977 og i utenrikskomiteen i 1981–1983, og parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti i 1983.
Kristiansen tilhørte den fløyen av KrF som var sterkest tilhenger av samarbeid med Høyre, og han ble med i Willoch-regjeringen som olje- og energiminister i 1983–1986.
Han var medlem av Den norske Nobelkomité fra 1991 til 1994, da han trakk han seg i protest mot at Yasir Arafat ble tildelt fredsprisen, som han fikk sammen med Shimon Peres og Yitzhak Rabin.
Kåre Kristiansen ga ut bøkene Når sant skal sies (1989) og Stå på, Kåre K.! (1990).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.