Gustave Courbet

I sine formative år forkastet Courbet den idealiserende imitasjonen som ble fremmet ved École des Beaux-Arts. I stedet for å søke seg til Akademiet, tilegnet han seg maletekniske ferdigheter gjennom å studere og kopiere nederlandske og spanske mestere, blant annet ved Louvre-museet. Særlig kunstnere som Rembrandt og Diego Velázquez fikk betydning for Courbets kunst. Hans arbeider mot slutten av 1840-årene og inn på 1850-tallet knuste den etablerte ideen om genre og genrehierarki.

Courbet bidro også til noe vi i dag tar for gitt, nemlig separatutstillingen, det vil si en utstilling der kun én enkelt kunstners verk presenteres. Dette var uvanlig før Courbets tid. Hans malerier hadde sitt fundament i kunstneren som øyevitne, og han malte det han selv hadde sett og erfart i den aktuelle situasjonen. Han uttalte «vis meg en engel, og jeg skal male den», et tydelig uttrykk for hans syn på kunstneren som observatør av den sanselige virkelighet. Han tok avstand fra den akademiske kunstens sentimentalitet, fra allegorier og symbolikk, og fra overnaturlige og mytologiske elementer.

Det spesifikt moderne og urbane interesserte imidlertid ikke Courbet i noen særlig grad. I stedet var han gjennom hele karrieren dedikert til sine landlige scener og sannferdige fremstillinger av bønder og arbeidere. Dette skilte ham fra andre aktører innen realismen, deriblant Édouard Manet og Edgar Degas, som malte det moderne bylivet i Paris. I tillegg til malerier av landsbygdens daglige slit, besto Courbets motivkrets blant annet av ville dyr, hunder, jakt, landskap, kvinneakt, selvportretter og stilleben. Kvinnefremstillingene var dristige for sin tid og vakte særlig anstøt hos det borgerlige publikum.

Courbet jobbet mye med selvportrett, og inkluderte ofte sin egen skikkelse i maleriene. Et eksempel på dette er bildet God dag, Herr Courbet. Dette kunstneriske grepet ga kritikerne og satirikerne en enestående mulighet til å henge ut Courbet og kunstverkene hans samtidig, og det ble laget mange satiriske tegninger av Courbets malerier. Ifølge den konservative pressen var Courbet dessuten en landsens mann med for stort ego. Courbet selv gjorde ingenting for å dempe kritikken. Tvert imot skapte han seg et varemerke som høyrøstet, venstreradikal kunstner. Hans politiske engasjement førte til uriktige anklager om vandalisme, og han rømte derfor til Sveits hvor han søkte eksil. Her bodde han resten av sitt liv, og døde i La Tour-de-Peilz 58 år gammel.

Courbet ble født i Ornans i 1819. Familien hans hadde opparbeidet seg landområder og en borgerlig status som følge av revolusjonen. Courbet tilhørte med andre ord ikke selv den fattige bondestanden som han ble så berømt for å male. Han gikk på skole i provinsens hovedstad, Besancon. Faren hans sendte ham dit i håp om at han skulle følge en karriere innen jus. Sønnen hatet imidlertid skolen og brukte så mye tid som mulig på å studere kunst under den lokale kunstlæreren Claude-Antoine Beau. Det var da Courbet malte et av sine tidligste verk, landskapsskildringen Broen ved Nahin (1837). Inntil han var 20, bodde han i Doubs, en region han var spesielt glad i og som dannet bakgrunn for mange av hans senere verk.

Da Courbet høsten 1839 reiste til Paris, var det for å bli billedkunstner. Det var i Paris han fikk muligheten til å beundre de store mestere innen det romantiske maleri, slik som Delacroix.

Den konvensjonelle veien for en ung mann fra provinsen som ønsket å bli maler, var å opparbeide seg så mye kunnskap og maletekniske ferdigheter som mulig hjemme, for deretter å flytte til Paris. Der skulle han aller helst studere ved École des Beaux-Arts. Det var ikke bare malerkunsten en aspirerende kunstner måtte lære seg i storbyen; vel så viktig var det å legge fra seg provinsielle ideer og væremåter og bli mer sofistikert. Courbet gikk denne stereotypien midt imot. Han hadde en sterk personlighet med mye temperament og stor motvilje mot hele det akademiske kunstsystemet. Han var stolt av sine røtter og forsøkte aldri å legge skjul på sin herkomst.

Ikke overraskende unnlot Courbet å søke Akademiet, og jobbet heller en stund i studioet til den akademiske kunstneren Karl av Steuben (Baron de Steuben), før han valgte å følge den mer uformelle modellen til Académie Suisse, som oppfordret til selvstudium. Courbet studerte og kopierte kunstnere i Louvre, og gjorde trolig også studier i Galerie Espagnole, en samling av klassiske spanske malerier. Her fant man mestere som Francisco de Zurbarán, Jusepe de Ribera og Velázquez.

I tillegg var Courbet svært begeistret for maleriene til nederlandske mestere som Rembrandt og Frans Hals, som hang i Louvre. Det var fra disse kunstnere han lærte seg metoden han aldri siden gikk vekk fra, nemlig å bygge opp maleriet fra mørk bakgrunn mot lyst, en teknikk som paradoksalt nok knyttet ham til det klassiske maleriet og de gamle maletradisjoner. Courbet brukte imidlertid disse metodene til å virkeliggjøre ambisjoner som var essensielt moderne.

I Paris ble Courbet kjent med mange ledende intellektuelle skikkelser, slik som poeten Charles Baudelaire og kunstkritikeren Champfleury. Courbet vekslet mellom bohemmiljøet i storbyen og opphold i Ornans. Det var viktig for ham å holde tett kontakt med hjemtraktene. Skisser, kopier og studier ble gjerne laget i Paris, men de fleste av maleriene han sendte til Salongen fra 1840 til 1848, ble malt i Ornans. Bildene besto i portretter av venner og familie, selvportretter og lokale landskap. Mye av arbeidet hans fra denne tiden er tapt, malt over eller vanskelig å identifisere, men det finnes nok materiale til å se en tydelig søkende prosess. Denne utforskningen la føringer for Courbets senere kunstuttrykk.

Selvportretter var et viktig rammeverk for Courbets kunst, og han laget til sammen ti selvportretter, i tillegg til noen få tegninger, i løpet av 1840-årene. Bilder som Selvportrett med svart hund og Portrett av kunstneren er direkte selvavbildninger, men mange av selvportrettene viser også Courbet i ulike «forkledninger».

Etter å ha blitt avvist ved Salongen flere ganger, fikk Courbet endelig antatt et maleri i 1844. Bildet var nettopp Selvportrett med svart hund, et romantisk anlagt maleri som viser Courbet som en selvsikker ung kunstner. I begynnelsen av karrieren malte han flere bilder med et tydelig romantisk preg, og også flere bilder i den såkalte «trubadur-stilen», en slags middelalderinspirert malersjanger som hadde vokst frem i 1820-årene og fortsatt var populær. Et eksempel er Gitarspilleren fra 1844. Det gammeldagse kostymet, den spanskaktige stilen og en nokså høy grad av «finish» innfridde konvensjonene for stilen med nok suksess til at det ble akseptert på Salongen samme år. Courbet kan ha malt bildet med en grad av ironi som verken jury eller publikum oppfattet.

Courbets ambisjon, som tok tydelig form mot slutten av 1840-årene, var å kombinere den radikale visjonen om landskapsmaleri med figurer fra hverdagslivet, malt i «historisk størrelse». Det var for Courbet ikke viktigst at menneskene han malte skulle være «av folket», men heller at de ikke skulle være «typer» fra det tradisjonelle genremaleriet. Bildene skulle være en representasjon av kunstnerens eget liv. I sine malerier ga Courbet en original visuell form til mennesker fra egne hjemtrakter.

Fra 1848 var Courbet forberedt på å male større og mer komplekse figurmalerier. Et eksempel er Etter middag i Ornans. Dette bildet kan sees som en slags meditasjon over livet i provinsen. Courbet sendte bildet til Salongen i 1849. Selv om bildet ble malt i studio, fremstår det likevel så umiddelbart og personlig at det kunne vært malt på stedet. Bildet vakte anerkjennelse både blant kritikere og publikum. Selveste Delacroix skal ha blitt særs begeistret. Bildet ble kjøpt opp av staten, og Salongens relativt liberale jury i 1849, den første i den kortlivede 2. Republikk, ga Courbet medalje for maleriet. Denne prisen var viktig fordi den ga ham fri innpass på fremtidige utstillinger på Salongen.

Heretter jobbet Courbet med voldsom energi. Over de neste tre årene malte han tre store og viktige bilder: Steinhuggerne (nå ødelagt), Bønder fra Flagey på hjemvei fra markedet og En begravelse i Ornans. Samtlige bilder ble vist på Salongen i 1850. Sammen representerte de tre bildene et slags kunstnermanifest, og En Begravelse i Ornans var det mest fullendte uttrykk for dette. Bildet kunne på ingen måte forveksles med et genremaleri. Det store formatet opphøyde det mot historiemaleriet og forlangte den samme respekt, noe som fikk kritikere til å rase. Det ble sett på som skandaløst å presentere en provinsiell begravelse på denne måten. Menneskene i bildet var heller ikke vakkert eller grasiøst malt, og ifølge kritikere hadde Courbet gjort hva han kunne for å male stygt med vilje.

Inspirasjonen til Steinhuggerne fikk Courbet på reise gjennom Frankrikes landsbygd, nær Maisiéres. Her oppdaget han to menn som hugget stein ved veien. Courbet fikk umiddelbart ideen om å male dette motivet, stanset vognen og avtalte med steinhuggerne at de skulle møte i hans studio dagen etter. Dette var et sjeldent møte med ekte slit og hardt arbeid, som var fremmed også for Courbet. Han så imidlertid ikke steinhuggerne kun som et tableau; han oppfattet straks deres liv, og den landsbygdens fattigdom som krevde at de måtte jobbe og slite. Maleriet er likevel fritt for sentimentalitet. Courbet malte virkeligheten med respekt og forståelse for sine subjekter.

I bildet Bønder fra Flagey på hjemvei fra markedet, viser Courbet en dagligdags og enkel virkelighet uten å forskjønne eller romantisere bondelivet. Hans far og noen medborgere kledd i bondeklær kommer tilbake fra et marked, i en slags sakte prosesjon med sine dyr. Mangelen på idealisering i tillegg til bildets store format, var viktige årsaker til hvorfor bildet vakte harme og latterliggjøring.

Til tross for disse kontroversene, fortsatte Courbet å stille ut regelmessig ved Salongen. Selv ikke hans største kritikere kunne nekte for at han teknisk var en særdeles dyktig maler.

Under 1855-utstillingen ble over ti verk akseptert, men maleriet Kunstnerens studio ble avvist på grunn av den store størrelsen. Courbet bestemte seg da for å organisere sin egen separatutstilling, som han selv finansierte og kalte «Le Pavillon du Réalisme». Dette var et av de avgjørende øyeblikk for grunnleggelsen av realismen som kunstnerisk bevegelse.

Fra de tidlige 1850-årene og fremover nøt Courbet internasjonal anerkjennelse. Han møtte Alfred Bruyas, en rik kunstsamler fra Montpellier, som ble hans sponsor. Dette ga Courbet en enestående mulighet til å male fritt. Bildene hans ble vist i Brussel, Berlin og Wien. Nå inkluderte Courbet også nye motiver til sitt repertoar, blant annet jaktscener og kvinneakter. Han reiste mye, både i Frankrike og utenlands. Blant annet besøkte han Normandie flere ganger og malte her sammen med Eugène Boudin og Claude Monet.

Courbet opparbeidet seg etter hvert en stor skare av tilhengere, beundrere, samlere og lojale forsvarere. Han fortsatte samtidig å utfordre religiøs moral og tradisjon ved malerier som Venus og Psyche(1864, nå ødelagt), som ble avvist av Salongen med begrunnelse i at bildet var usedelig. Det var også rundt denne tiden han malte det berømte verket Verdens opprinnelse (1866) på oppdrag fra den tyrkiske diplomaten Khalil Bey. Bildet ble først kjent for allmennheten i 1995.

Courbet var svært glad i kvinner og malte den kvinnelige form utallige ganger. Den sovende kvinnen, kvinner i skogslandskap, kvinner ved vann og kvinner med løst, flommende hår går igjen i hans malerier. Nakne kropper er et betydelig motiv i den vestlige kunsthistorien, og publikum på Courbets tid var derfor vant med å se malerier av nakne kvinner uten å ta anstøt av motivene. Dette kan forklares med at fremstillingen av nakne kvinner i den klassiske og akademiske kunsten var satt i en litterær, mytologisk eller historisk kontekst. Dessuten var kvinnene gjerne idealiserte, de fremsto blyge, og handlingen i bildene hadde ingenting med den moderne virkelighet å gjøre.

Courbet malte derimot kvinner fra sin egen samtid, uten å idealisere, og ofte med hentydninger til prostitusjon. Et eksempel på dette er Kvinner ved Seine-bredden. Her er kvinnene påkledd, men bekledningen deres, samt andre elementer i bildet, referer til prostitusjon på en måte som datidens publikum lett oppfattet. Courbets kvinner representerte en skjødesløshet og en selvbevissthet som ikke sømmet seg i tiden. Mange av Courbets kvinneakter ble aldri vist i offentligheten, men malt og solgt til private samlere.

Courbet var republikaner og sosialist, og aktiv under februarrevolusjonen i 1848. Hans politiske engasjement fikk store følger for ham da han i 1870–1871 sluttet seg til kommunardene. I opprør mot staten, opprettet kommunardene en fristat i Paris som skulle være helt uavhengig av den franske regjeringen. Courbet ble her utnevnt til kulturminister, og fikk i oppdrag å beskytte kunstsamlingene i Paris fra ødeleggelse. Han ble senere, uten bevis, anklaget for deltakelse i ødeleggelsen av Vendôme-søylen, og fengslet i 1871.

Likevel fortsatte han å male, spesielt stilleben-motiver, og portretterte også seg selv i bildet Selvportrett på Sainte-Pélagie (1872). Han ble etter hvert løslatt, men i 1873 dømt til å betale en bot for å finansiere rekonstruksjonen av Vendôme-søylen. Fordi han ikke hadde penger til å betale, risikerte han å bli fengslet igjen. Courbet rømte derfor til Sveits, hvor han søkte eksil. Her levde han de siste årene av sitt liv. Til tross for at han var både syk og utslitt, fortsatte han å male, blant annet slående landskapsmalerier for å nedbetale gjelden han hadde pådratt seg i Frankrike. Han begynte også å jobbe med skulpturer. Courbet håpet i det lengste at han ville bli benådet og få lov til å returnere til Frankrike, men han døde nyttårsaften 1877, i La Tour-de-Peilz, 58 år gammel.

Historiemaleriet var i Courbets samtid det normative; det opphøyde og rettferdiggjorde kunstneryrket, som på denne tiden fremdeles var et radikalt karrierevalg. All kunst ble målt opp mot dette idealet. Courbet malte imidlertid bilder uten allegorier og symbolikk, og det er sjelden noe tydelig narrativ i bildene hans. Fordi Courbet hentet motivene fra hverdagen og det moderne liv, ble kunsten hans tilgjengelig for et større publikum. Courbet var samfunnsengasjert, men dette gjaldt ikke nødvendigvis alle realismens malere. Flere aktører nøyde seg med å være objektive observatører til samfunnet rundt seg. Likevel var realismens kunst med å vekke sosialt engasjement også blant borgerskapet, fordi mange fikk se mennesker og hverdagsliv som var helt annerledes enn deres eget, og som mange knapt visste fantes.

Courbets kunstnerskap bidro til et skifte i europeisk kunst, og hans ønske om å skildre verden slik han selv så den, inspirerte mange yngre kunstnere til å bryte med konvensjoner og følge sin egen kunstneriske visjon. Kunstnere som Manet, Camille Pissarro, Monet, Pierre-Auguste Renoir og Paul Cézanne var alle inspirert og påvirket av Courbets kunst. Etter hvert ble det, i stor grad på grunn av Courbets innflytelse, umulig å være seriøs kunstner uten å forholde seg til sin samtid.

• kunst i Frankrike
• realisme

• Courbet-museet

• Faunce, Sarah (1993): Courbet. New York: Harry N. Abrams, inc., Publishers.
• Grassi, Emily (2010): 1800-tallet. Spectrum Forlag.
• Harrison, Charles; Wood, Paul; Gaiger, Jason (2015): Art in Theory. 1815–1900. An Anthology of Changing Ideas. Oxford: Blackwell Publishing.