Cicero

Cicero ble født i Arpinum, en liten by øst for Roma. Det romerske samfunnet var delt inn i klasser, og Ciceros familie var equites,«riddere», noe som innebar at de var velstående, men at mannlige medlemmer ikke hadde pleid å være romerske senatorer. Marcus og broren Quintus fikk, som det var vanlig for bedremannsbarn, en skolegang som inkluderte allmenndannelse, gresk og latinsk språk og litteratur og en omfattende trening i retorikk. Skolegangen ble fulgt av det som med et moderne begrep er blitt kalt tirocinium fori, «læretid på torget». Dette innebar at en tenåringsgutt fulgte en borger som var aktiv i styre og stell, i Ciceros tilfelle juristen Scaevola, i hans daglige virke på torget i Roma. Som ung voksen studerte Cicero filosofi, slik det også var vanlig i den romerske eliten, med de greske filosofene Faidros og Filon fra Larissa.

Cicero var aktiv i romersk samfunnsliv fra og med slutten av 80-tallet fvt. Han ble først kjent for rettstalen For Roscius (80 fvt.). Etter en lengre studiereise i Hellas giftet han seg i 77 med Terentia, en velstående kvinne av god familie. De to fikk datteren Tullia i 76 og sønnen Marcus i 65 fvt. Cicero hadde sitt første høyere embete som kvestor (finansansvarlig) i den romerske provinsen Sicilia i 75 fvt. Han gjorde trolig en god jobb, for i 70 ble han bedt av sicilianerne om å stille Verres, som hadde vært deres guvernør fra 73 til 71 fvt., for retten for korrupt embetsførsel. I det romerske systemet var det nemlig bare romerske borgere som kunne reise saker. Cicero sa ja, vant en knusende seier og var heretter Romas ledende advokat.

En romersk politisk karriere fulgte den såkalte embetsstigen, cursus honorum. Dette var en serie ettårige stillinger som man kunne velges til når man hadde nådd en bestemt alder. Cicero var edil i 69, pretor i 66 og konsul i 63 fvt., hver gang i det første året han etter loven kunne ha embetet. Dette var bemerkelsesverdig, særlig fordi han var en novus homo, en nykommer – den første fra sin familie til å gjøre en politisk karriere.

Et svært dramatisk innslag i Ciceros år som konsul var hans avsløring av kupplanene til den romerske adelsmannen Catilina. I den forbindelse gjennomførte Cicero flere summariske og dermed lovstridige henrettelser. Dette gjorde ham omstridt. De Fire talene mot Catilina satte han i omløp tre år senere, i 60 fvt., for å gi sin versjon av hendelsene. Den første av disse er blitt mye brukt som latinskolepensum, siden den er både spennende og, har man ment, oppbyggelig som eksempel på at ord kan være sterkere enn våpen. Han måtte likevel i eksil i Hellas fra 58 til 57 fvt.

I 59 fvt. hadde tre romerske politikere og generaler, deriblant Julius Caesar og Gnaeus Pompeius, inngått forbund: det første triumvirat. I de neste seks årene var det triumvirene som styrte Roma, og dette er den første av to perioder der Cicero var lite politisk aktiv. Tida brukte han dels til å skrive om retorikk og filosofi (Om taleren, Om staten og Om lovene, latinske titler De oratore, De re publica, De legibus), dels til å tale i retten. Forsvarstalen For Caelius fra 56 fvt. var i antikken blant Ciceros mest leste fordi den både er humoristisk og tar opp sakens prinsipielle sider. Cicero begynner med å uttrykke medfølelse for juryen, som må ofre en fridag på grunn av et «vidløftig kvinnfolk» (muliebris libido). Deretter hevder han i forsvaret av klienten at de gamle romernes syn på sømmelighet er avleggs.

Fra sommeren 51 til sommeren 50 fvt. var Cicero guvernør i provinsen Cilicia (i dagens Tyrkia). Han ville heller være i begivenhetenes sentrum, i Roma, men ble utkommandert mot sin vilje (det var mangel på provinsadministratorer). I 49 fvt. brøt det ut borgerkrig mellom Caesar og hans styrker på den ene siden, og på den andre senatspartiet ledet av Pompeius. Cicero hadde både i taler og filosofiske tekster framstått som en forsvarer av republikkens institusjoner med senat, folkeforsamling og årlig valgte embetsmenn. Han ble derfor med senatorene da disse reiste til Hellas for å organisere motstanden mot Caesar, men han gjorde det uten særlig entusiasme, blant annet på grunn av tidligere erfaringer med Pompeius.

Pompeius ble drept i 48 fvt., og Cicero fikk lov til å komme hjem av den nye makthaveren, Caesar. Nå fulgte en ny periode der det var vanskelig for Cicero å gjøre seg gjeldende i romersk politikk. I tiden fra 46 til 44 fvt. skrev han filosofiske verker om erkjennelsesteori (Academica) og etikk (Om det høyeste gode og onde, Samtaler på Tusculum og Om pliktene, latinske titler De finibus bonorum et malorum, Tusculanae Disputationes og De officiis), og om teologi, som i antikk filosofi hørte inn under faget fysikk (Om gudene, latinsk tittel De natura deorum). To slepne moralfilosofiske essay, Om alderdommen og Om vennskap (De senectute og De amicitia), stammer også fra denne tida. Ved siden av de filosofiske verkene skrev Cicero også to bøker om retorikk, Brutus og Orator. Det første er en historisk oversikt over romerske talere fram til og med Cicero selv, det andre dekker noe av det samme stoffet som den tidligere De oratore og er i tillegg et forsvar for Ciceros stil, som var blitt kritisert for å være svulstig (såkalt asiansk).

I 46 fvt. kom det til skilsmisse mellom Terentia og Cicero. Bakgrunnen skal ha vært hans misnøye med hennes styring av deres felles økonomi. Han giftet seg på nytt med Publilia, en langt yngre, velstående kvinne som han var verge for, men ekteskapet varte bare noen måneder.

I mars 44 fvt. ble Caesar drept. I maktkampene som fulgte, var Cicero på nytt aktiv, blant annet med de fjorten Filippiske taler, en serie til dels kraftige utspill mot Caesars tidligere general Marcus Antonius. Betegnelsen De filippiske stammer fra Cicero selv og henspiller på den greske taleren Demosthenes' taler mot kong Filip av Makedonia. Antonius gjorde så felles sak med Caesars grandnevø Octavian. Cicero var en av de mange som de bestemte å ta av dage. Mordet ble utført den 7. desember 43 fvt.

Talen For Caelius og to av de fire mot Catilina finnes på norsk i Klassisk talekunst av Gjert Vestrheim og Tor Ivar Østmoe (2008). Den første talen mot Catilina er også oversatt av Henning Mørland (1971). For Roscius finnes på norsk ved Mørland (1971). Et utvalg av Ciceros retoriske og filosofiske verker finnes på norsk ved Hermund Slaattelid (1995). For en mer utfyllende liste, se artikkelen skrifter av Cicero.

Cicero er et av de få menneskene i antikken som det er mulig å fylle en biografi om, og for et allment publikum kan Wilfried Strohs Cicero: Redner, Staatsmann, Philosoph (2008) anbefales.

En introduksjon til Ciceros verker finnes i Latin Literature: A History av Gian Biagio Conte (1994).

• skrifter av Cicero
• latinsk litteratur
• retorikk