Nyfascisme er en politisk ideologi som i perioden etter andre verdenskrig har knyttet seg til den historiske fascismen i Italia og andre land.
Fascismebegrepet kan benyttes både som samlebetegnelse for alle disse beslektede bevegelsene, og i mer snever forstand om den ideologiske tradisjonen fra Benito Mussolinis fascistregime i Italia.
Et hovedskille går i dag mellom den parlamentariske fascismen, som vil arbeide innenfor – men i delvis opposisjon til – det demokratiske systemet, og den revolusjonære fascismen, som vil styrte demokratiet med makt. Den første kalles høyreradikalisme, den andre høyreekstremisme.
Historikk
De fascistiske aksemaktenes nederlag i andre verdenskrig førte til at mange fascistiske partier forsvant etter krigen, og organisatorisk kontinuitet er først og fremst å spore i land som ikke var direkte involvert i verdenskrigen. Dette gjelder blant annet Sverige, der Per Engdahls gruppe Nysvenska Rörelsen (tidligere Svensk Opposition) har eksistert uavbrutt siden tidlig på 1940-tallet.
Det ble imidlertid raskt opprettet nye fascistiske bevegelser også i land i Vest-Europa som var sterkt berørt av krigen. Det første nyfascistiske politiske partiet ble opprettet i 1946 i Italia, da tidligere Mussolini-tilhengere dannet Movimento Sociale Italiano (den italienske sosiale bevegelse, MSI).
I 1950 ble det videre arrangert en konferanse i Roma med sikte på å skape en ny fascistisk internasjonale, som ble fulgt opp med etableringen av den Europeiske Sosiale Bevegelse (ESB) under en konferanse i Malmö året etter.
Selv om ESB snart ble preget av indre strid og var kortlivet, var konferansen av betydning da den samlet representanter fra en rekke europeiske land, inkludert nordmenn fra miljøet rundt avisen Folk og Land.
Ideologi
Fascismen gikk også gjennom en ideologisk nyorientering etter andre verdenskrig, der blant andre svenske Per Engdahl, britiske Oswald Ernald Mosley og franske Maurice Bardèche skulle spille vesentlige roller.
En videre nyorientering fant sted gjennom den franske nouvelle droite-bevegelsen på 1970- og 1980-tallet. Det tyske tidsskriftet Nation Europa (fra 1990 Nation und Europa) har vært blant de sentrale organene for nyfascistisk debatt og ideologiproduksjon.
På sikt førte nyorientering til at flere partier og bevegelser med fascistiske røtter tonet ned og tildels avskaffet den åpne antisemittismen, vannet ut og etterhvert erstattet den økonomiske korporatismen og antok sterkere trekk av paneuropeisk nasjonalisme.
Samtidig ble generell innvandringsmotstand – og senere mer spesifikk motstand mot islam, muslimer og innvandring fra muslimske land – stadig viktigere.
Partier
Av partier i dagens Europa som har røtter i den vesteuropeiske nyfascismen, finner man blant andre Vlaams Belang i Flandern (Belgia), Front National i Frankrike og Vallonia (Belgia), British National Party i Storbritannia, Frihetspartiet i Østerrike, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD) i Tyskland og Sverigedemokraterna i Sverige.
Det varierer imidlertid hvor ytterliggående de ulike partiene er. Sverigedemokraterna har for eksempel beveget seg i retning en mer demokratisk, men sterkt innvandrerfiendtlig høyrepopulisme i løpet av 1990- og 2000-tallet.
I Norge har man ikke hatt vellykkede og varige forsøk på å etablere nyfascistiske partier, men det har vært en rekke mislykkede, blant andre Norsk Front, Nasjonalt Folkeparti, Nasjonalalliansen og Norgespatriotene.
Terrorisme
Flere nyfascistiske organisasjoner har vært innblandet i politisk terrorvirksomhet. Blant de mest beryktede var italienske Ordine Nuovo, som ble forbudt og oppløst, samt den revolusjonære aksjonsbevegelse (NAR) fra samme land.
Enkeltpersoner inspirert av nyfascistisk ideologi har også begått terrorhandlinger. I Norge kan både bombingen av Normoské i 1985 og terrorangrepene 22. juli 2011 settes i sammenheng med nyfascistisk tankegods.